Det blir en veldig annerledes jul for de fleste av oss i år. For min del pleier jeg alltid å være på reise i desember. Det er fordi desember er en inneklemt måned mellom jenteturene jeg arrangerer til Zanzibar med Kaftankraft og fordi jeg liker meg bedre i litt varmere strøk enn det Norge kan tilby i desember. Men dette har jo korona-pandemien satt en stopper for i år.
I fjor var jeg for eksempel halve desember i fantastiske Mosambik med det unike Bazaruto-arkipelet der flere hundre meter sanddyner vokser opp av havet med et av verdens rikeste dyreliv, før jeg dro nordover mot grensa til Tanzania og vakre Ilha de Mozambique.
Nå opplever disse områdene nord i Mosambik forferdelige krigshandlinger og overgrep mot sivilbefolkningen fra islamististiske ekstremister. Med 50 mennesker halshugget på en fotballbane nå i november og mer enn 2000 drepte før det, står ikke korona særlig høyt på listen over bekymringer og lidelse hos folk der nå.
Siste halvdel av desember og julen i fjor, tilbragte jeg nord i Etiopia med selve juleaften i magiske Lalibela; det nye Jerusalem hugget ut av det røde fjellet for tusen år siden.
De siste ukene har også nordområdene i Etiopia opplevd en fryktelig borgerkrig med groteske overgrep på sivilbefolkningen i Tigray-provinsen som har drevet flere hundre tusen mennesker på flukt. Korona er langt ifra den største bekymringen de har der heller nå adventstiden.
Så nå som vi teller første søndag i advent, nøyaktig et år etter at jeg besøkte to av verdens vakreste områder som i dag opplever det mest grufulle mennesker kan oppleve, nemlig krig, må jeg si at jeg kjenner en betydelig facepalm coming up over begrepsbruken her hjemme når enkelte nordmenn skal uttrykke sin misnøye med med «lidelsene» denne pandemien påfører dem selv om de verken er syke eller står i nevneverdig fare for å bli det.
I siste nummer av Tara som er i salg denne helgen, har jeg intervjuet fabelaktige Åse Kleveland om nettopp hvordan denne Korona-pandemien påvirker oss. Og da snakket vi en del om akkurat det der; hvor vanvittig privilegerte vi er her i Norge, også under en pandemi. Og hvor skammelig lite flinke vi er til å vise at vi er klar over det.
Det kan være nyttig å sette ting litt i perspektiv, om ikke annet for anstendighetenes skyld. For når jeg ser at nordmenn sier og skriver at vi blir «pint», «seigpint» og utsatt for «uutholdelige restriksjoner» nå som vi aller helst skulle vært ute og drukket oss dritings på julebord, tenker jeg det kan bli veldig flaut å være norsk de neste ukene av årets adventstid.
Adventstiden kan være en fin tid for refleksjon, særlig nå som livet raser litt saktere forbi oss. Jeg syns i hvert fall vi fint kan bruke den til å klage litt mindre og takke litt mer. Også har jeg tenkt å bruke adventstiden til å glede meg til alt jeg er så utrolig privilegert å få gjøre når denne pandemien er over. Som blant annet å vise Åse det beste av Zanzibar.
Hun har nemlig vært der før og elsket dette gamle sultanatet i det indiske hav, men har fortsatt til gode å se mange av perlene litt utenfor den opptråkka turistløypa. Og det har jeg nå lovet å vise henne så det gleder jeg meg veldig til. Jeg er sikker på at de fleste andre «forpinte» nordmenn der ute også kan finne en karamell å sutte litt på og glede seg til mens dette står på.
Javisst blir det en annerledes jul for de fleste av oss, men annerledes trenger ikke være dårlig. Kanskje kan denne julen til og med bli så annerledes at vi gjør noe nyttig for de som har det verre enn akkurat oss. Det er tross alt de fleste. God advent!
Legg igjen en kommentar