Hva vil det si å være kvinne? Hvordan er du mann? Og hvorfor gjør det så vondt når andre prøver å fortelle deg at du ikke passer inn i kjønnsnormen din? Sånne spørsmål er det den skeive homokulturen har drøftet på hysterisk festlige måter gjennom utallige dragshow verden rundt i flere generasjoner.
På sitt beste er dragshow syrlig samfunnskommentar, frigjøringskamp og ekstremt festlig underholdning. På sitt dårligste er det menn kledd i kvinneklær som prøver å se pene og sexy ut etter tidens gjeldende kjønnsidealer, mens de mimer en sang.
Begge deler er likevel normbrytende og har fått mange til å tenke tanker om kjønn de aldri hadde hadde tenkt før. Jeg har vært på dragshow i alt fra Kenya til Jamaica, Russland, New York og selvfølgelig Oslo. Og nå har den Norske drag-historien endelig blitt skrevet av Daisy Sælen Hafstad.
Noen av dere så henne kanskje på Lørdagsrevyen nå i helgen som var der hun ble intervjuet om boken «Parykker, stiletter og frigjøring: Historien om norsk dragshow».
Selv møtte jeg henne på Bobs Pub forrige gang jeg var i Oslo. Daisy Sælen Hafstad har nemlig begått et aldri så lite historisk praktverk og samlet norsk drag-historie mellom to permer i det som er blitt en imponerende coffe table bok til et bord jeg kunne drukket kaffe ved hver dag.
Grunnen til at hun møtte meg i Oslo var for å overrekke et eksemplar av boken som takk for at jeg har bidratt med noen bilder til den. Jeg har nok aldri vært dragartist og er vel ganske kjedelig kjønnsnormativ å se på til vanlig også.
Men jeg var utegående reporter for Gaysir i noen år og da gjorde jeg flere saker på norske drag-artister, blant annet noen av scene-divaene på Norges eldste homobar London Pub der jeg tok disse bildene som er blitt med i boken.
Og hvis noen trodde at drag bare handler om menn i kvinneklær, tar de feil. Dragkings med kvinner som opptrer som menn er også en greie, men fordi menn og det mannlige kjønnsuttrykket alltid har blitt ansett som viktigst og derfor på mange måter har vært mer sårbart og mer tabu å bryte med, er det først og fremst menn i kvinneklær som setter sinnene i kok.
Jeg syns dragshow er morsomst og best når det ikke handler om å se pen ut, men med bitende humor og burleske krumspring blottlegger sårbarheten og det absurde i de altfor trange kjønnsbåsene samfunnet vårt fortsatt opererer med.
Skjønnheten som bor i det tradisjonelt stygge og heslige kan være mye mer spennende enn det som alltid var perfekt. For ikke å snakke om mye morsommere! Det var også noe jeg trøstet meg med da jeg ble tatt av høstvinden ute på gåtur forleden.
Jeg har som sagt aldri vært dragartist, men for en stund siden fant jeg ut at jeg skal la håret gro litt ut så jeg kan få det opp i en klype i den fuktige varmen på Zanzibar der jeg bor når det ikke er pandemi. Men så er det den der hersens mellomfasen da! Et plutselig vindkast gjorde det nemlig klart at jeg nå offisielt ser ut som Boris Johnson i drag.
Det gir meg neppe muligheten til en langvarig karriere som drag-artist, men la det være min hyllest til alle de som har gått foran i parykk og stilett i et forsøk på å åpne øynene våre for en helt annen verden der ting ikke må være verken sånn eller slik bare fordi det tilsynelatende alltid har vært sånn. For det har det jo ikke. Ikke på ordentlig. Det har bare sett sånn ut fordi ingen turte noe annet.
Og til de som rynker på nesen og syns kvinner skal være kvinner og menn være menn, eller virkelig tror at noe må være rart bare fordi det føles rart for dem selv, henviser jeg rett og slett til skiltet utenfor Bobs Pub den dagen jeg møtte Daisy!
Alle dere andre kan kjøpe boken til Daisy her.
Legg igjen en kommentar