Hver dag teller

Når du er ferdigbehandlet for kreft er det voldsomme forventninger fra venner, familie og arbeidsgivere om at du ikke bare skal være akkurat som før, men i tillegg uttrykke kronisk takknemlighet og lykke. Det viser seg å gi både depresjon og tap av livsgnist hos mange kreftoverlevere i følge Kreftkompasset.

I dag er jeg intervjuet i deres podcast om livet før og etter kreften. Vi snakker mest om røverhistorier fra de syv hav siden jeg har brukt store deler av yrkeslivet på reising. Som for eksempel da jeg ble skutt på Jamaica. Etter det var det en god venn som hadde vært på besøk hos meg som hadde meg oppført i telefonlista si som «Lene Wikander: Sjørøver». Jeg har levd med døden innabords lenge før jeg fikk kreft. Men med kreften fikk den nok enda høyere promille. Hei, hå og en flaske med cellegift.

Når jeg sier at brystkreft er å leve med døden innabords , er det blant annet fordi østrogensensitiv brystkreft som jeg hadde og de fleste får, alltid kan komme tilbake. Men det er også fordi en alvorlig diagnose gir ekstra fokus på det faktum at vi alle skal dø. Om det er av kreft eller noe helt annet. Forbausende nok er dette noe veldig mange ser ut til å glemme eller fortrenge. For meg er døden kanskje det som motiverer meg mest.

Sånn har det vært helt siden lillesøsteren min tok livet av seg i ung alder. Det var et sjokk som satte varige spor. Hvordan kunne hun velge bort livet, hun som hadde alle muligheter, var født i et av de mest privilegerte landene med flest muligheter i verden og knapt hadde begynt å leve en gang? Men så er det altså noen som gjør det. Det gjør ikke jeg.

Har man først hatt så griseflaks å ikke bare bli født, men i tillegg også født på toppen av verdens rekesmørbrød i Norge, mener jeg det forplikter til levende liv, reise, opplevelser, læring og formidling av livet slik du har helt unike muligheter til å oppleve og forstå det.

Og det er her begrepet «innabords» kommer inn. For det er en liten rus det der, en liten livets fyllefest å være døden sin bevisst. Å leve med døden innabords. Men har man først blitt invitert på sånn en eksklusiv og praktfull fest, gjelder det å oppleve hver dans, hvert møte, hver skål, hvert latterbrøl, hver eneste episode av promille-indusert overmot, hver historie man blir fortalt, hver klinings i buskene, krangling på dass og annet fyllerør, til fulle. Hver dag teller. Også de som er mindre bra.

Selv ga jeg faen i å være så fordømt lykkelig over å ha overlevd brystkreft. Det gjorde meg i grunnen ganske lykkelig. Følelsen av å drite totalt i andres uinformerte og urealistiske forventninger til deg anbefales! Så da raver jeg rundt her da, med senskader og hormonbehandling som gjør meg stiv som en stokk, hjernen tidvis tåkete på grensen til mørklagt, ekstreme hetebyger, utslett og all den andre gørra som følger med.

Men jeg gir faen i det også. Hver dag teller og akkurat nå teller jeg dagene på Zanzibar siden det var hit livets lille fyllefest førte meg for et års tid siden. Mer om det i reisegruppen Kaftankraft på Facebook. Nå må jeg gjøre klart til solnedgangsfesten vi skal ha på taket her i kveld. Den skal bli en drøm, en vill en. For ingen av oss vet om vi får se solen stå opp igjen i morgen uansett. Hver dag teller.