I går gikk jeg i en storslagen parade for min avdøde venn Emerson Skeens. Glem 17. mai tog og bakfulle russetog, når Zanzibar lager parade er det ikke bare hornmusikk og flagg, men akrobater, trommer, dansere, sangere og fjør på hodet – alle skal med!
Emerson døde så altfor tidlig av kreft for fem år siden. Det er hans nydelige, gamle private hjem jeg bor i her i Stone Town. Det er restaurert fra grunnen i samme swahili-stil som de to søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi som vi bor og spiser på under jenteturene vi arrangerer hit til Zanzibar med Kaftankraft.
Bygget som i dag huser Emerson Spice sto for eksempel på sultanens liste over bygg i byen i 1836, men ingen vet nøyaktig hvor gammelt huset er. Litt som Swahilikulturen selv. Denne smeltedigelen av afrikansk, arabisk, persisk, europeisk og indisk kultur som har spredt seg her fra Zanzibar til store deler av Øst-Afrika.
Mens Stone Town vokste seg stor som handelssentrum på 1800-tallet, har man i Unguja Ukuu, som predaterer Stone Town som handelssentrum her, funnet ruinene av en moske og iranske mynter fra 800-talllet. I 1991 fant arkeologer også keramikk fra 600-tallets Egyptiske og Romerske riker. Ingen kan med nøyaktighet si når det hele startet, men at dhowne har krysset verdenshavet her i mer enn tusen år, er det ingen tvil om.
Og det var det Emerson forstod: Verdien av historien, av hvordan et gammelt bygg ikke bare er et vakkert hus, men også huser fortellingen til alle de som levde og døde her før oss.
Dette hvisket fra fortiden som noen ganger stryker langs veggene i en buet gang, mysteriene som bor i en snirklete Zanzibar-kiste og blikket bakover til en annen tid når man titter inn gjennom meterhøye dører i utskåret tre. Og han forsto hvordan denne fortiden har vært med å skape nåtiden og derfor også vil forme fremtiden. Når menneskene glemmer sin historie, glemmer de også seg selv.
Så derfor feiret vi femårsdagen for Emersons død. Ikke fordi han er borte, men fordi han var så til stede mens han levde. Han gjorde en formidabel innsats for Stone Towns kulturliv også innen film og musikk og var et av de menneskene som virkelig beveget verden rundt seg. Husene han restaurerte står igjen som levende minnesmerker over hvordan man kan skape en drøm også andre kan ta del i.
Det var sorg over tapet av en god venn, arbeidsgiver og et sjeldent menneske, men sorgen var hele tiden blandet med en høyløytt og fargesprakende livsglede som fikk hele Stone Town til å tyte ut av vinduer og dører mens stadig fler kastet seg inn i festen.
Så da vi gikk gjennom den gamle tunnellen nede ved fortet, gikk vi gjennom mørket og ut i lyset med dundrende trommer og rungende jubelbrøl.
For det er jo ikke så mye det at det alltid er lys i den andre enden av tunnellen, som det at lyset og mørket begge er del av et levende liv, side om side. Det er ikke enten eller, men både og. Så da vi kom til Jaws Corner rett her ved Emersons gamle hjem, sto jubelen i taket.
Og da vi avsluttet det hele på takrestauranten til Emerson on Hurumzi og jeg satt der og så solen synke i det Indiske hav mens fullmånen steg opp over byen, tenkte jeg at det får være et mål for livet dette her. Å leve et liv en parade verdt.
Om ikke annet så sørge for at venner og familie føler seg kallet til å ta en liten rundtur i stua når festen er over, kavet er slutt, du har gjort det du kan og forhåpentligvis inspirert noen andre til å gjøre det samme. God søndag!
Legg igjen en kommentar