Kaftanens kraft

Å leve med kreft eller vissheten om at behandlet kreft alltid kan komme tilbake, er ikke noe for pyser. I dag dumpet siste Tara ned i postkassa til abonnenter med det jeg må si er tidenes forside! Ikke utelukkende på grunn av coverbildet med fabelaktige Ingrid Bjørnov som jeg har intervjuet til serien min om drømmedamer og hva de drømmer om – Ingrid lever jo med kronisk kreft på en forbilledlig måte – men også fordi «Kaftanens Kraft» har fått forsidehenvisning!

For det henger litt sammen det der; kaftankraft og kreft. For som Ingrid Bjørnov sa til meg om livet etter at hun fikk kronisk kreft: «Livet er en direktesending. I Norge er vi litt i overkant opptatt av å ha beina godt planta på jorda. Men hvis du kan fly, finner du jo aldri ut av det hvis du hele tiden er opptatt av å plante beina.»

Kaftanens kraft er nemlig tittelen på siste utgave av den faste spalten min for Tara som handler om jenteturene jeg og Merete Stubhaug nå arrangerer til Zanzibar der jeg har hatt base det siste året. For da jeg møtte Merete som både er fra Grimstad og mangeårig Zanzibar-farer akkurat som meg, var det noe som falt på plass.

Der jeg har svevd rundt i de fotside, flagrende kaftanene mine som Sultanøse i Stone Town, har hun levd livet som beachgirl i strandkaftan og utforsket hemmelige strender, små øyer og lokale landsbyer i dette arkipelet som utgjør en av verdens vakreste øystater.

Jeg elsker det gamle sultanatet Stone Town. Mye på grunn av min venn Emerson Skeens som desverre døde så altfor tidlig av kreft for fem år siden. Han har blant annet restaurert det som i dag er Stone Towns to mest unike boutique-hoteller; Emerson on Hurumzi og Emerson Spice der vi bor på disse jenteturene våre og var en mann som virkelig skjønte verdien av å skape magi i hverdagen.

Han var en drømmer, en visjonær, en som elsket å leke og gjøre barndommens drøm om Soria Moria Slott til virkelighet. Og det klarte han. Derfor er det ikke sorg og savn som vil dominere Stown Town den 14. september når vi markerer dødsdagen hans, men en stor og fargerik parade med levende musikk, trommer, dans og sang gjennom byen.

Men da Merete fortalte meg om den barnlige gleden hun fortsatt følte på når hun satt rundt et bål på en strand, snorklet med sjøstjernene, svømte i en blå lagune eller bare hvilte litt under et tusen år gammelt Baobab-tre, så visste jeg med en gang hva hun snakket om.

Det er følelsen av latter gjennom tårer, den overveldende, men deilige innsikten i at skjønnheten rundt deg der og da faktisk finnes, den øyeblikkelige følelsen av full frihet og blaffet av lykke som slår luften ut av deg og får deg til å trekke pusten dypt, helt ned i magen slik vi er ment å gjøre.

Den følelsen ble det enda viktigere for meg å kjenne på etter at jeg var ferdigbehandlet for brystkreft. Livet er så mye. Det er kav, slit, sykdom, glede, selvrealisering, engasjement, tilfredstillelse, lengsel og oppfyllelse, men også noe helt annet som vi altfor ofte glemmer i den daglige strømmen av levende liv som fosser forbi. Og det er magi!

For det er helt magisk at vi får dette livet mellom fødsel og død, denne lille stunden med øynene åpne midt i universet. Det finnes ikke noe mer magisk enn det faktum at vi faktisk får leve i det hele tatt. Det er den følelsen jeg og Merete ønsker å dele og det er derfor vi nå arrangerer jenteturer hit til Zanzibar.

Utenfor den tradisjonelle turistløypa, i møte med lokale mennesker, på oppdagelse i farvann fremmed for turister flest, ønsker vi å dele følelsen av å virkelig kjenne på magien ved å leve før vi dør. Med øynene åpne, midt på jorden, under Melkeveien, ved det endeløse havet som alltid synger sangen om nye horisonter og helt andre muligeter hver gang det slår mot land. Et lite øyeblikk i elven av tid.

Vil du være med er det bare å melde seg inn i reisegruppa vår Kaftankraft på Facebook. Januar og Februar er helt utsolgt, men det er fortsatt noen plasser igjen til høsten 2020. Måtte vi alle leve liv en parade verdt <3