«Kan man egentlig dra på safari i full faens brudekaftan? Drøft.» Dette var oppgaven jeg ga meg selv denne helgen da jeg, Karianne og Rashid fra Upepo Safari satte oss i et propellfly på vei til Tanzanias største nasjonalpark, Ruaha.
Som dere ser ble det enkle svaret på oppgaven ja. Riktignok støtte jeg på noen sjokkerte turister i en annen safaribil som dro frem kamera, sikkert fordi de trodde at de hadde sett en veldig sjelden og diiiiger paradisfugl eller noe, men brydde jeg meg? Ikke særlig.
Karianne og Rashid driver jo et seriøst safarifirma med stålpeil på Afrikas villmark, iført sober khaki og sånn, men stilte likevel gladelig opp på bilder med nøtteskrika i irrgrønt. De forstår nemlig noe ikke alle forstår: Å gi andre frihet til å være seg selv, begrenser ikke din frihet til å være deg.
Da jeg pakket ned kaftanen før vi dro, hadde jeg en av mine favorittfilmer i tankene: Priscilla, ørkenens dronning. Denne ikoniske, australske filmen fra 90-tallet om noen dragqueens som kjører gjennom ørkenen i turbussen Priscilla, forandret hele mainstream-kulturens syn på det som er annerledes.
Noen ganger skal det ikke mer til enn en selverklært dronning i flagrende gevanter på taket av en turbuss for å bevege verden litt i riktig retning.
Jeg hadde seff driiitlyst til å komme meg opp på taket til safaribilen jeg også, men rundt hundre kilo med senskader og trutna skrott satte en effektiv stopper for det, men jeg skal ha for forsøket!
Det er helt klart ikke noe for pyser å klatre rundt på en safaribil midt i bushen iført full brudekaftan, men som dere vet har jeg jo klokketro på kaftankrafta.
En av karakterene i Priscilla er med på turen for å oppfylle en gammel drøm om å klatre opp verdensberømte Kings Canyon i full dragqueen-mundur og det var den drømmen jeg kjente på da jeg dro kaftanen over hodet ute på savannen.
Men mer enn Priscilla ble jeg nok Prussiluskan. Dere husker vel hun kjipe, strenge tanten i Pippi som alltid ville ha henne på barnehjem og sånn? Jeg syns egentlig Prussiluskan har fått ufrotjent mye tyn. Innimellom safarier og Zanzibar her nede nå, sitter jeg nemlig og jobber med en ny serie om kvinnefellesskap for Tara.
I den forbindelse har jeg blant annet intervjuet forsker Tone Hellesund som har skrevet om peppermøenes vekst og fall. Kvinner av en viss stand sånn som Prussiluskan, hadde ikke så mange muligheter til å realisere verken seg selv eller det de trodde på før i tiden. Utveien ble derfor et liv som moralsk og streng peppermø i misjonen og denslags tjeneste, for å få luft under vingene.
Det bor en Prussiluska i oss alle. Men i henne er jeg også helt sikker på at det bodde en både opprørsk og flamboyant liten sjel som innerst inne beundret Pippi og drømte om lærerinde-tjeneste langt der ute i verden et sted hvor hun kanskje kunne slippe opp snurpeblusen og la vinden få tak i skjørtene.
Vi har alle liv fulle av må, burde og skulle. Jeg tror derfor det kan være veldig sunt å drite i det og ta den helt ut noen ganger. For hva kan egentlig skje hvis du slipper alt og bare lar livet ta tak, har du kjent på det?
Jeg kjente i hvert fall litt på det nå i helgen. Vi ler fortsatt av nøtteskrika i irrgrønt i fri dressur over savannen, men herregud det var verdt det! Innimellom slagene fikk vi også gjort noen avtaler i forbindelse med nye jenteturer hit til Tanzania så vil du være med på det, er det bare å melde seg inn i reisegruppa vår her.
Du MÅ ikke gå i kaftan for å være med, det er lov med shorts på safari også, men du er helt nødt til å være deg selv. Og erfaringsmessig er det i hvert fall plass til mer av deg selv inni en kaftan enn i de fleste andre plagg. Just saying 😉 God søndag der hjemme.
Her satt jeg klar til å arrestere deg på at Pryssiluskan var bare ei sur, mannevond, for ikke å si menneskevond og gledesløs hurpe, men jammen sitter jeg ikke her å heller ser frem til å lese det du jobber med for Tara i sakens anledning.
Og hva jeg gjelder å være seg sjøl og drite i noenogførti burde og skulle, helst på permanent basis, så kan jeg til fulle attestere at mengden lykkefølelse og alle andre beslektede emosjoner bare blir større jo mer man gir F. Forøvrig må jeg få lov å si at jeg ser aldeles ikke shorts og t-skjorte som noe mer passende antrekk enn kaftan på savannetur, eller noen annen setting du har opptrådt med kaftan i. When in Rome, ikke sant? Med null Afrika-erfaring tror jeg naturlig nok at dine reportasjer så langt har gitt det hele og fulle bildet av Afrika og at vestlig (?) påkledsel skulle kunne gli rett inn i omgivelsene i eventuelle urbane strøk av regionene ser jeg elegant bort fra. Go kaftan!