Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.