Å overleve i fem år

Nå har jeg akkurat hatt femårskontroll. Det er et magisk tall for de fleste brystkreftpasienter. Etter fem år blir mange av oss sendt ut av behandlingsopplegget som startet da vi fikk påvist kreft og over i overlevelsestatistikken.

Femårsstatistikken er gjerne den første du hører om når du får brystkreft. Klarer du å karre deg dit uten tilbakefall eller spredning ser nemlig statistikken veldig fin ut. Hele 89, 9 prosent av kvinner med brystkreft i Norge i dag lever fortsatt 5 år etter diagnosetidspunktet.

Etter en runde med mammografi, besøk hos lege og onkolog, var dommen min klar: Ingen tegn til brystkreft, men jeg må gå på antiøstrogener i fem år til. Foreløpig er antiøstrogener den beste forebyggingen mot tilbakefall av østrogensensitiv bryskreft.

Onkologen kunne fortelle at man ser at statistikken igjen deler seg tydelig mellom de som velger å slutte med antiøstrogener og de som fortsetter etter fem år. Økt overlevelse blant de som fortsetter og synkende overlevelse blant de som slutter. Da burde det vel være et enkelt valg, tenker du kanskje. Men det er det ikke alltid.

For antiøstrogener kommer med mange bivirkninger: Smerter i kroppen, nevropati i beina, ekstrem stivhet, brainfog, voldsomme hetebyger og økt risiko for blodpropp og underlivskreft. For å nevne noe. At noen er så plaget at de velger å slutte har jeg ingen problemer med å forstå. Livet handler ikke bare om å overleve og ikke være død – det handler også om å leve den tiden man lever med livskvalitet.

Personlig har jeg hele veien sagt at jeg er sjeleglad for at vi gikk så mye på fylla og festet så hardt som vi gjorde i studietiden. Det ga meg nemlig trening i å fungere selv om jeg var dundrende bakfull. For det er litt sånn det føles å gå på antiøstrogener: Som om du har vært på tidenes tredagers med innlagt maraton hele tiden. Og når det kommer på toppen av alvorlige bivirkninger behandling med cellegift og stråling også kan gi, har jeg full forståelse for de som velger bort det de kan av senskader ved å slutte med antiøstrogener etter fem år. Selv har jeg valgt å fortsette.

Når jeg ser tilbake på de fem årene som nå har gått, er jeg kanskje mest fornøyd med å ha vært en av dem som satte den offentlige samtalen om senskader etter kreftbehandling på dagsorden. Et innlegg på Nrk da jeg var på det aller dårligste etter endt behandling, startet en debatt som fortsatt pågår både i helsesektor og blant pasienter og pårørende. Senest i siste utgave av bladet Sykepleien ble jeg bedt om å skrive en kronikk om slike senskader.

Jeg er også ganske fornøyd med å ha snakket om tørr skjede midt i beste taco-tv-tid hos Lindmo selv om jeg skremte vettet av stakkars Lene Kongsvik Johansen som er litt hypokonder.

Jeg fikk også gitt ut bok med krefttips, triks, overlevelses-humor og et par sannhetens ord som nye brystkreftpasienter skriver til meg og forteller de finner mye trøst i fortsatt.

Og jaggu klarte jeg ikke å fortelle helseminster Bent Høie hvor skapet skulle stå når det gjelder livsforlengende brystkreftmedisiner i en live debatt på telefon fra en grøftekant i Uganda der jeg var på et frilansoppdrag. Livet som brystkreftaktivist er ikke noe for pyser.

Men aller mest stolt er jeg av at jeg har klart å fungere sånn noenlunde i både jobb og livet som sådan. De første par årene etter endt behandling var et sant helvete. Men det ble bedre. Så det er det jeg har lyst til å si til alle dere som kanskje akkurat er ferdigbehandlet, men aldri har følt dere dårligere noen gang: Det blir bedre!

Og til de av dere som akkurat har fått diagnosen og er redd for å dø: Det er 89.9 prosents sannsynlighet for at du ikke gjør det! For de aller fleste med brystkreft blir livet aldri det samme igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir feil. Det blir bare annerledes. Og annerledes kan man lære seg. Bare ikke finn dere i folk som tror at det å være ferdigbehandlet er det samme som å være frisk.