Metoo har gått for langt, det har blitt heksejakt på menn og helt vanlige karer tør ikke lenger å flørte, ropes det i kommentarfeltene for tiden. Som om det faktisk er et relevant problem. Som om det er noe vi i det hele tatt bør diskutere. Det eneste som er riktig med slike utsagn er at de har fått gå for langt og holde på altfor lenge.
Det er nemlig slike latterlige avsporinger, tåkelegging av de faktisk forhold og allmen aksept for det uakseptable som i går fikk overgrepsofferet i Søviknes-saken til å stå frem med sin historie i Aftenposten. Ja, jeg kaller henne overgrepsoffer og jeg kaller Søviknes en overgriper.
Det er slik hun selv har opplevd det media i alle år bare har kalt «sex med en 16-åring». Det er derfor hun nå søker voldsoffererstatning av staten. Så nå syns jeg vi skal høre litt på henne for første gang på snart 18 år. Hør på henne du også, les hennes historie her, det er din forbannede plikt!
Hennes historie er historien om en 16 år gammel jente som er full på fest under FpU sitt landsmøte og blir seksuelt utnyttet av Terje Søviknes. Etterpå er hun så opprørt og fortvilet at hun søker trøst hos en annen FpU-er samme kveld som velger å ha sex med henne han også.
Jenta får store, psykiske problemer, blir innlagt og har i årene siden slitt med rus, psykiske utfordringer og ikke minst skam. Fryktelig mye skam. De samme årene har Søviknes vært ordfører i Os og nå minister i regjering.
Det er så ufattelig grotesk at man skulle tro det bare var sånt som skjedde i land vi ikke ønsket å sammenligne oss med. Men her er vi altså. I Norge i 2018. Midt i Metoo med en kjent overgriper som sittende minister. Hvordan kunne det skje?
Jeg var reportasjesjef i et av Norges største kvinnemagasin da Søviknes sin uakseptable adferd først ble avslørt. Jeg husker vi selvfølgelig dekket saken, men jeg husker også alle diskusjonene vi hadde rundt den. Diskusjoner som stort sett gikk ut på å trå varsomt ovenfor Søviknes og være «objektive».
Og dette på tross av at både vi og resten av norsk presse allerede den gangen visste alt det andre som først kommer frem i offentligheten nå. Og visste pressen det, visste selvfølgelig Siv Jensen og resten av Frp det også. Noe annet blir bare latterlig å påstå.
Klimaet for å diskutere overgrep offentlig var et annet den gangen. Vi burde likevel skamme oss. Siv Jensen burde skamme seg og hele det norske folk burde skamme seg. Den eneste som ikke bør skamme seg i denne saken er jenta selv, likevel er det hun som har båret all skammen helt alene i snart 18 år. Nå må det få konsekvenser.
Søviknes må gå. Vi kan ikke være bekjent av å leve i et land som setter overgripere i ministerstolen. Det er dette Metoo handler om og det var derfor dette opprøret kom til slutt. Fordi det hadde gått for langt altfor lenge. Men nå er det nok. Dette slutter med oss. For hvis ikke vi stanser denne ukulturen nå, hvem skal gjøre det da?
Dette med Søviknes har lenge kvernet rundt i hodet mitt. Var ikke negativ til Frp før dette var oppe og han ikke ble «spikra» til veggen. Da forsvant all respekt for Søviknes og partiet. Hvorfor skal han få komme inn i politikken igjen?
Jeg tenker det ikke bare sier noe om Frp, men om hele samfunnet. Det er noe fundamentalt galt med måten vi forstår overgrep på.
Saken ble etterforsket av politiet (etter eget initiativ fra politiet, da jenta ikke ville anmelde)
Saken ble henlagt med status: Intet straffbart forhold.
Men du vet selvsagt bedre, for du har selvsagt dybdeintervjuet både Søviknes, jenta, og vitner på stedet. Vi kan jo bare legge ned politiet, for internett er jo fullt av bedrevitende bloggere som vet myyye bedre enn politiet og påtalemyndighetene når noen har brutt loven…..
De aller fleste voldtektssaker blir henlagt av norsk politi. Det burde bekymre oss langt mer enn komfortnivået til en kjent overgriper som ble «straffet» med ordførerjobb og nå en ministerpost. Jenta var der. Hun vet hva som skjedde og hun kaller det overgrep. Hvorfor hører ingen på henne?
Thank you Rachel. I agree!