2017 – Året da patriarkatet brakk

Siden #MeToo så smått begynte å sildre som en internasjonal bekk for noen uker siden, til kampanjen og effekten av den nå har vokst seg til en tsunami, har jeg vekslet mellom å grine, være rasende, glad og livredd. Livredd for at det igjen skulle lykkes å stanse flommen.

Nå er den heldigvis ustoppelig. Det vi er vitne til nå er historisk. Vi snakker om intet mindre enn en sosial revolusjon og et fullstendig paradigmeskifte. All bets are off og ting som var utenkelig bare for en uke siden, vil fortsette å skje neste uke. Og uken etter der. Og den etter der.

Verden slik vi kjenner den vil være dramatisk annerledes i morgen enn den er i dag. 2017 ble året da patriarkatet brakk. Fortsatt er det vanvittig mye som gjenstår før vi lever i en likestilt verden, men det som har skjedd nå er at selve grunnfjellet i en undertrykkende og dypt urettferdig kjønnskultur, eksploderer.

Jeg tror ikke noen av oss var skikkelig forberedt. Men sånn er det jo nesten alltid når fremtiden kommer. Vi har gått så lenge og snakket om den som noe fjernt der ute et sted også bæm! Så står plutselig fremtiden der og banker på døra og har det helt sykt travelt.

Vi må liksom gni oss i øya, bruke tid på å våkne, vi har holdt pusten så lenge, ja til og med kanskje gitt opp sånn innerst inne. Det tar tid å tørre å la raseriet og håpet vokse frem igjen. Det er vondt, men herregud så deilig når vi nå endelig slipper det til. For vi vet at den følelsen, det er følelsen av fremtiden som inviterer oss ombord.

Og de som ikke går ombord nå, blir stående igjen på kaia. Fremtiden har rett og slett ikke plass til alle. Den har ikke plass til gutta i kommentarfeltet som ikke skjønner at feminisme ganske enkelt handler om menneskerettigheter og likeverd for alle, ikke om særfordeler for kvinner.

Fremtiden har ikke plass til høhø-vitser som reduserer kvinner til kjønn og tror de kan jekke ned folk med å kalle dem lettkrenka og humørløse når de ikke ler. Fremtiden har ikke plass til kvinner som internaliserer kvinneforakten og ler med gutta fordi de ikke klarer bedre.

Fremtiden har ikke plass til menn som bagatelliserer og latterliggjør fordi de rett og slett ikke aner rekkevidden av sine egne handlinger. Fremtiden har ikke plass til de som ikke evner å lytte.

Fremtiden har ikke plass til en samfunnsdebatt som inviterer statsministeren i studio for å snakke om #MeToo uten å konfrontere henne med hennes egen utnevnelse av overgriper Søviknes til statsråd.

Fremtiden har ikke plass til medier som gladelig skriver om seksuelle overgrep og trakassering hos konkurrenter, men begrenser dekningen av sin egen ukultur til fine ord om at fine ord ikke lenger er nok.

Fremtiden har ikke plass til feiginger som klamrer seg til det gamle fordi de ikke evner å omfavne det nye. Fremtiden er et sted der menn og kvinner lever sammen, virker sammen og elsker sammen i gjensidig respekt og frihet for alle. Fremtiden er et mye gøyere sted for oss alle.

Dere som bagatelliserer, bortforklarer og latterliggjør denne revolusjonen som nå stirrer dere midt i trynet: Dere tilhører nå historiens skraphaug. Dere er allerede døde. Dere blir stadig mindre prikker igjen på kaia nå når fremtiden seiler avgårde. Dette er vårt farvel. Vi sees aldri igjen. Mot fremtiden kjemper dere helt forgjeves.