Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!
Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.
Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.
Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.
Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.
Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.
Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.
Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.
Hei Lene!
Jeg henger på.
Må innrømme at jeg fikk en tåre i øyekroken. Drita greier altså. Ett øyeblikk tåre, ett øyeblikk reise nakke ett øyeblikk vinke hadebra til frykten. Sånn er det å være i livet og i forskjellige faser. Synes det er nok nå.
Jeg er her og jeg puffer på du kjære medvandrer .
Lisasmil.
Takk for det Lisa, fint å ha deg med 🙂
Næmmen hva i svarte h!!!!!!!!! Det derre likte jeg dårlig å lese Lene. Ikke det med å bare hilse sånn litt å frykten men alt det andre. Faen i svarte h hva du skal igjennom!!! Jeg setter en svær sekk med klemmer, gode tanker, kysskrefteniræva ønsker, ei kasse med vin, noen shots på utsiden av døra di så kan du forsyne deg når du trenger. OG jeg heier så jeg blir hes langt ned i drøvelen. Du er mitt idol så du får bare stå på og henge i stroppene!!! Svær holderundtklem
Takk, haha, den kassa blir nok benyttet i dag, men dette fikser jeg 🙂
Nå skvatt jeg skikkelig her. Men du, dette skal gå bra!
Sender gode tanker og <3 <3 <3
Ja jeg tror også dette går bra 🙂
Livet er sannelig ikke for pyser..Føler med deg, God bamseklem fra Beth i Bergen
Takk for bamseklem Beth i Bergen 😉
Hallo Lene, nå har jeg aldri oppfattet deg som noen pyse så lenge jeg har kjent deg, så denne kreften får litt å hanskes med tenker jeg. Klem fra fjellet; gi faenskapet et helvete og god bedring. T.
Takk for klem 🙂
Verden er urettferdig! Stor god klem og heier på deg!
Takk for klem 🙂
Tøffing. Blir med på holderundten og bøtter på med masse kjærlighet. ?❤????
Takk for kjærlighet 🙂
Kjære deg. Jeg fikk se innlegget ditt takket være ei som la det ut på FB. Både hun og jeg vet at Kreft ikke er for pyser, og at frykten kan snike seg inn både her og der. Jeg har veldig lyst til å bli med deg og gi deg støtte videre. Vinglasset heves, hjerteklapp og hetetokter til din ære. God helg videre.
Så fint å høre, takk for følget og velkommen til bloggen 🙂
Lykke til hadde kreft for 8 år siden frykt redsel er en ting fakta noe annet. Men er man redd får man ikke mye med i møter med lege jeg måtte ha følge, hjernen koplet ut…ønsker deg lykke til det går bra….hever vinglasset for deg ..stor klem
Takk og skål 🙂
Det var veldig heftig skrevet. Du virker ufattelig sterk!
Jeg håper det går riktig vei for deg snart. Lykke til med neste operasjon.
Vennlig hilsen Marte.
Tusen takk for det 🙂
Lykke til!
Takk 🙂
Krysser fingrene for at det faktisk blir inn om morgenen og ut om kvelden, denne gangen! Lykke til!
Ja jeg har trua! Takk for det 🙂
Hei. Jeg er også en to ganger kreftoverlever. Hatt i bryst og eggstokker. Følger med bloggen din. Ønsker deg alt godt 🙂
Livet er helt klart ikke for pyser, men det er du heller ikke. Si ifra om du trenger litt ekstra mot denne høsten!