Den siste uka har jeg vandret gjennom månelandskap, kjørt over Jupiter og klatret i Mars sine røde fjell. En reise gjennom den Namibiske ørkenen er en reise på fremmede planeter.
Det er norske Stine Gulli som har utdannet seg til safariguide i Sør-Afrika som har tatt oss med på denne spektakulære fem dagers roadtripen gjennom det ødeste av Namibia.
Hva en norsk dame fra Kongsvinger gjør som safariguide i det sørlige Afrika kan dere lese mer om i Tara senere, men jeg og Yvette som er gründeren bak den nye bookingplattformen Pioniirs som jeg har laget saker for på denne turen, var i hvert fall ekstremt imponert over hennes safari-skills.
Mange mener at ørken er kjedelig og ensformig, men jeg kunne ikke vært mer uenig! Fargespillet, variasjonen, landskapet, alt endrer seg hele tiden med lyset, vinklingen, soloppgang og solnedgang.
Når du våkner i telt med soloppgangen og hele Sossusvlei ørkenen foran deg slik vi gjorde forleden, er det nesten umulig å ikke bli slått i bakken av det faktum at jorda svever så alene der ute i universet.
Særlig etter å ha ligget på rygg natten før og sett opp på den glassklare himmelen der stjerneskuddene drysser fra Melkeveien som sees klart og tydelig som en stor stjernetåke med det blotte øyet.
Til og med trærne er utenomjordiske her.
Varmen fra sola om dagen, kulden om nettene. Selve klimaet minner deg konstant på at du suser gjennomen verdensrommet på en liten, blå klinkekule på størrelse med et snøfnugg i forhold til Jupiter som du ser tydelig og rødgyllen på nattehimmelen til den sørlige halvkule.
Det er sånne tanker ørkenen gir meg. Også gir den meg tanker om døden. Men ikke på en sånn måte med sorg og smerte, men mer med aksept, stille resignasjon og rolig kontemplasjon over at jo, det er for stort for oss dette menneskelivet, for utrolig, for fantastisk.
Hva maser vi med når vi kan bøye nakken bakover og oppover mot stjernene og se det hele så gnistrende klart: Evigheten er endeløs etter at vi tar slutt. Det ligger en slags fred i det syns jeg. Ørkenen gjorde i hvert fall meg mye mindre redd for å dø.
Dessuten får du byttet speilbildet ditt ut med skyggebilder og det i seg selv er godt egnet til å gi deg nye perspektiver på egen fysikk.
Jeg har så utrolig mye mer å fortelle fra Namibia, men det får bli senere. Nå skal jeg se litt mer på himmelen og lytte litt mer til ørkenen. Jeg tror nemlig den har mer å si meg.
Kanskje vi skal møtes på månen i natt? Den er jo den samme fra alle steder på jorden selv om sigden ligger her jeg har krysset Tropic of Capricorn og står hos dere i Norge.
Sees på månen!
Legg igjen en kommentar