Etter å ha vært innlagt på kreftsykehus i ukesvis ble jeg kjent med en slags sekt blant norske pasienter: De ukritisk takknemlige.
Jeg lå på et firemannsrom der vinduet ikke kunne åpnes i fare for å dette ut.
Der utstyret på operasjonssalen var holdt sammen med gaffatape og gummihansker.
Der vasken på rommet var tett og lakk direkte helsefarlig gugge for folk på cellegift så Securitas måtte ta i et tak i mangel på adekvat personell.
Og renholdet hadde nådd kritisk masse for lenge siden…
Men da jeg dristet meg til å kommentere noe av dette ovenfor andre pasienter og antyde at slike tilstander neppe var helt optimale for helbreden, ble jeg veldig ofte møtt med: «Ja, ja, men folkene som jobber her er jo så fantastiske, jeg er så takknemlig».
Kommentaren ble alltid ledsaget av et drepende blikk som fortalte meg alt jeg trengte å vite om hva slags utakknemlig og kravstort umenneske jeg var.
Jeg lærte derfor veldig raskt at det bare var èn gangbar holdning til alt vi ble møtt med der vi svevde rundt i sykehusgangene med cellegiftdrypp, gåstoler og døden alltid spøkende i bakgrunnen: Bunnløs takknemlighet og personfokus på de fine folka som jobbet der.
Det skulle vise seg å være svaret fra svært mange i alle senere diskusjoner og debatter jeg har hatt om langt mer alvorligere svikt og mangler ved norsk helsevesen: «Men det er jo så fine folk som jobber der, jeg er så takknemlig.»
Jeg kalte det etter hvert takknemlighets-mantraet. For det gjentas så ofte og så messende at det mest av alt minner om et mantra fra en hjernevasket sekt.
Og før dere takknemlige der ute flyr i flint over at jeg kan snakke så utakknemlig om norsk helsevesen så vil jeg bare si at selvfølgelig er jeg takknemlig jeg også.
Men jeg har rett og slett ikke mage til å bare være det når jeg vet hvordan pasienter risikerer å bli behandlet, snakket til og sett på av en institusjon under altfor høyt press til effektivitet og økonomisk bærekraftighet.
Det må nemlig kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig. De jeg har funnet som har vært mest lydhøre for kritikk av helsevesenet er faktisk de fine folka som jobber der. De vet jo hvor skoen trykker og at strukturelle problemer ikke kan reduseres til et spørsmål om den enkelte helsearbeiders personlighet.
For det viser seg jo nå da, at når en av tre av oss blir spurt helt anonymt, så har vi hatt et negativt møte med helsevesenet slik Forbrukerrådet nå har avdekket og som jeg diskuterer i deres siste podcast her.
Helseminister Bent Høie har sagt at «Pasientene skal møtes som likeverdige – i øyehøyde.» Vi skal altså verken settes i sentrum eller noe annet sted, men møtes med likeverd. Noe dårligere enn det kan vi rett og slett ikke finne oss i.
Helbred handler ikke bare om helse men også om verdighet så nå syns jeg det er helt på sin plass å være litt mindre takknemlig og litt mer kravstor.
Du begynner jo ikke å snakke om hvor takknemlig du er for at butikken finnes og at ekspeditøren er så hyggelig når du nå er ute og kjøper julegaver, kommer hjem og finner ut at gaven du kjøpte mangler en del. Da forlanger du ny gave med alle delene på plass. Du har jo tross alt allerede betalt for den!
De fleste har en overdreven respekt og autoritetsfrykt ovenfor leger, de tør ikke klage og de tør ihvertfall ikke spørre om epikriser,journalutskrifter eller forklaringer. De fleste epikriser er stappfulle av feilinfo…
Når legevisitten seiler inn gjennom døren med sitt entourage på ett 4-kvinnersrom har jeg ofte lurt på hvor det ble av lege/pasient-konfidensialitet. Alle på rommet ligger med ørene på stilk og hører om fru Andersens dårlige nyrer og urinveisinfeksjoner, Gerdas lever som er føkka pga alkohol osv.
Jeg har lært meg etter mange,mange innleggelser å si ifra at jeg vil ha privat visitt i konsultasjonsrom.
Om jeg er takknemlig over hvordan det norske helsevesen har behandlet meg siden jeg ble alvorlig syk? Nei. Jeg er rasende. Men jeg kommer ikke til å levere inn en klage fordi det vil dukke opp i mine papirer ved hver innleggelse, og enhver lege vil unngå mitt case fordi jeg vil da være en «vanskelig pasient». Dette har jeg fått bekreftet av leger i familien.
Så hva gjør man?
Man dobbeltsjekker epikriser og får leger til å rette opp feil. Man krever privatkonsultasjoner, ikke fellesvisitt. Man nekter behandling og medikamenter som man ikke har fått dobbeltsjekket ifht andre medikamenter, krever inngående forklaring om bivirkninger.
Den gruppen av leger som er mest samarbeidsvillige og empatiske er ofte anestesileger, snakk med disse om smertelindring – ikke vakthavende lege.
Ad rengjøring og diverse praktiske greier så er jeg helt enig med deg. Jeg har hatt demente menn inne på mitt rom om natten, de var ofte på vei opp i sengen min, og så tisset de i søpla. Og det tar jo gjerne 5-10 minutter før det kommer en pleier etter man har dratt i snoren…
Tja. Ellers så har jeg hatt mine runder med feilmedisinering, feiloperert, infeksjon pga dårlige rutiner – oversett i døgn inntil jeg ble bevisstløs, feilplassering av nesesonder som lagde varige skader i halsen, sprukket blindtarm som ble oversett fordi legen trodde jeg hadde magesmerter pga medisiner osv osv.
Så om jeg er takknemlig ? Ikke faen.
P.S Jeg har EN lege v ett stort sykehus som jeg stoler på og som behandler meg som ett menneske og ikke som en pasient. Jeg krever ikke mer enn som så ?
Naja man muss eher so sehen, dass ein lokales Geschäft die Geschäftskosten wie Miete, Personal, Strom etc. zu zahlen hat und ein online Shop nur die Lagerkosten.