Når den arabiske våren slår ut i full sommer, vil det være i Beirut at beachpartyet blir arrangert. Og sommerhiten vil være skrevet av Mashrou’ Leila som kommer til Oslo og Sentrum Scene på fredag.
Sist jeg så Mashrou’ Leila var på en svett homseklubb i Beirut i fjor. Beirut er en av mine absolutte favorittbyer å reise til. Det finnes nesten ikke en kulere, mer allsidig, morsom, overraskende og levende by enn Beirut.
Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.
Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut, har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.
Når det gjelder Mashrou’ Leila, har bandet møtt mye oppstandelse fordi de velger å synge om kjønn og seksualitet i en region der dette ikke anses som akseptabelt. Mashrou`Leila er derfor både helt unike i sitt slag og en liten arabisk vår i seg selv.
Beirut er nemlig også en ultrahip og happening by. Utelivet er rett og slett legendarisk med nye puber, barer og discoteker på takterrasser, i utbomba bygg og glitzy moderne skyskrapere, poppende opp og ned i et forrykende tempo.
For ikke å snakke om maten! Libanesisk mat med sine friske smaker og mange Mezze; småretter hele bordet plukker fra i timesvis før de dropper hovedretten, er så godt at jeg alltid reiser hjem såpass god og trinn at jeg bare er en hijab unna the full blown voluptious middle eastern mama-look.
På tross av både krig og uro har nemlig festen alltid fortsatt i Beirut. Den gjorde det under krigen med Israel og det gjør den nå. «Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord», har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen.
Den verdenskjente, britiske grafittikunstneren Banksy satt derfor seff sitt bumerke på veggene i Hamra district med sin støtte til de mange syriske flyktningene i landet da jeg var der sist.
Da hadde Libanon tatt imot nærmere 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske flyktningedebatten i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand.
Beirut er skakkjørt, ultramoderne, krigsherjet, nybygd, gammeldags, fremtidsrettet, bakstreversk, nymotens, vakker og stygg, men først og fremst veldig levende. Så er det heller ikke det perfekte som er nøkkelen til verdensfreden, men feiringen av livet.
Når vi sitter på en knaus i Nordsjøen og tror at lykken er at alle blir like, enten ved å spise svinekjøtt, drikke seg drita eller nekte flere folk adgang til festen, er det på høy tid med litt Beirut-tilstander i Oslo. Sees på Sentrum Scene!
Legg igjen en kommentar