Da har vi tilbragt en langhelg i Njååålins som de kaller denne byen med mange kjælenavn lokalt. USA`s party-mekka er likevel kanskje aller best kjent som «The Big Easy». Det første jeg oppdaget denne gangen er at det er veldig, veldig stor forskjell på å besøke New Orleans som tjueåring og som førtiåring. Særlig nå som Mardi Gras-sesongen akkurat er i gang.
Karneval I New Orleans er virkelig ikke noe for pyser så selv da jeg feiret det en uke i strekk en gang i tjueåra, husker jeg at jeg våknet på aske-onsdag og sa; aldri mer! Det krever sin kvinne å bedrive høy sigarføring i New Orleans, byen huser tross alt Pat O`Brien som oppfant en av verdens mest potente cocktails kalt Hurricane.
Drinken fikk navnet sitt etter glassene som er formet som datidens orkan-lamper, men navnet kunne like gjerne referert til innholdet spør du meg. Som tjueåring kunne jeg drikke fire-fem av disse og danse langs Bourbon Street hele natta. Som førtiåring nøyde jeg meg med èn og ble sittende og nyte den flammende fontenen i bakgården til Pat O`Brien i stedet.
Høyt Hurricane-inntak som tjueåring gjorde meg faktisk til en aldri så liten skypumpe selv de fire-fem gangene jeg besøkte byen da og førte blant annet til at jeg våknet opp langt ute i ghettoen med en vakker svart mann som til min store Hurricane-bakrus-forskrekkelse viste seg å ha trebein.
Jupp, jeg var både laus og raus som ung og angrer ikke et sekund på det. Bare de New Orleans-historiene jeg har kunnet fortelle reisefølget over cocktails og gapskratt på denne turen alene, har vist seg verdt det.
Og hva ghettoen i New Orleans angår, raste jeg også rundt der og på kirkegårdene for å lage Voodoo-reportasje som tjueåring. Som førtiåring nøyde jeg meg med å ta bilde av de mange turist-voodoo-sjappene.
Et postkort hjem til stambaren Last Train i Oslo som tjueåring besto av et polaroid-foto av meg på gay go-go bar med en penis i hver hånd og påskriften «send mer penger».
Denne gangen nøyde jeg meg med å beundre diskdanserne på avstand selv om en runde med en annen sørstats-spesialitet; Mint Julep, fikk meg til å stappe en aldri så liten dollar i trusa på dem også. Jeg er tross alt bare 46 og ikke 106.
Likevel syns jeg nok denne tiggeren på Buorbon Street var vel så festlig som dem.
Men ellers har vi stort sett feriert i dannede førtisformer med blant annet klassisk jazzbrunch på The Court of Two Sisters.
Og selvsagt også drukket krydret, varm rom med kanelstang og spist både Crawfish Etouffee og Jambalaya på legendariske Gumbo Shop.
Seff har vi også skuet utover the mighty Mississippi før vi inntok våre obligatoriske Beignets på Cafè du Monde ved elvebredden.
For som sørstats-forfatteren Mark Twain selv sa det: «New Orleans food is as delicious as the less criminal forms of sin.» Hans forfatter-kollega Tennessee Williams har også ganske rett når han sier at «America has only three cities: New York, San Fransisco and New Orleans. Everywhere else is Cleveland.»
Så med en New Orleans- helg full av nye førtis-minner, pakker jeg kofferten, Mardi Gras-perlene og donøkkelen og setter kursen til huset vårt i Fort Lauderdale igjen.
Sees i Cleveland!
Du er jammen ei skrivefør dame! Jeg koser meg veldig med dine reiseskildringer, det virker unektelig som du får mye ut av ferieturene dine!
Hilsen Hanne
Så kos at du liker reisebrevene mine Hanne, veldig deilig å skrive om noe annet enn kreft til en forandring 😉 Det var jo planen å feire livet med å reise litt mer kroppen når ble i stand til det 😉
Ser og leser at du har det bra.
Jeg blir så heit av all deilig mat , bamsene dine og deilige strippebilder.
Hærregud du tar det heldt ut Lene , hva skjer a?????
Haha, man får prøve å leve mens man gjør det, etterpå er det jo for sent! 😉