Ingen skal si at ikke vi frilansere vet å multitaske altså. I går var jeg hyra inn for å avlevere en liten verbal salutt fra scenen da det fabelaktige homsestedet London Pub i Oslo feiret 35-årsjubileum.
Allerede en time før showstart var det stinn brakke og backstage var et yrende kaos av drag-queens som ble sminket, GT-Sara som stemte gitaren, champagneflasker og lydteknikere.
Siden jeg allerede hadde tatt på litt mascara og øyenskygge før jeg kom, tok jeg det innledningsvis ganske med ro på speilfronten.
Men som nevnt er multitasking viktig skal man tjene til salt på maten som frilanser så derfor hadde jeg også med meg fotograf Reidar fra magasinet Blikk sånn at jeg kunne bruke kveldens tildragelser i min neste faste spalte for bladet.
Men ikke før var vi i gang med arbeidet før det uunngåelige seff skjedde. En drag-queen på litt for høye hæler, vaklet mot bordet der alle kortene med talen min lå og sølte sjampis utover det hele.
Etter vill tørking med servietter og føner, ble talen lagt til lufttørking på ryggen av sofaen backstage mens jeg forsynte meg grådig av de deilige snittene som ble servert ute i lokalet. Det hjelper alltid å spise litt når man er nervøs. Som man kan se, har jeg vært mye nervøs i min tid.
Men på tross av champagne-sammenklistret tale, to snitter for mye og generelt kaos: The show must go on og for et show det ble!
Konfransier Håkon Karlsen, bedre kjent som Maggie Smith, åpnet ballet i en morgenkåpe som ville fått de kostymeansvarlige i Mad Men til å gå fullstendig av skaftet i misunnelse, før jeg entret scenen og fortalte publikum noen sannhetens ord.
Så gikk det slag-i-slag med artister, stand-up og enda mer drag-show til langt uti de små timer. Jeg var sant og si ikke hjemme før nærmere tre i natt, men det var det verdt.
Noe av det aller mest rørende var nemlig at flere Tarapi-lesere hadde funnet veien til London og noen av dem hadde også med seg et nyinnkjøpt eksemplar av boka mi «Fuck tante Augusta» som de ville jeg skulle signere og det gjør jeg seff med glede.
Alt i alt en multitaskings-aften av de sjeldne. Måtte livet bringe både meg, London og dere, langt flere slike kvelder og netter før det er slutt. Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være gøy når man ikke er skvetten.
Legg igjen en kommentar