Da jeg nesten møtte Patti Smith

Noen ganger når jeg blir intervjua, særlig i agurktider som nå, får jeg uavladelig spørsmålet: Har du noen forbilder? Jeg stiller aldri folk sånne spørsmål selv når jeg intervjuer dem. Det er jo så vanskelig å svare. Det går jo ikke an å bare ha ETT forbilde og hva er nå egentlig et forbilde liksom? Men må jeg velge, kommer Patti Smith pretty close.

Og i går hadde jeg både intervjuavtale med henne og pressepass til konserten hun spilte under Canal Street i Arendal. En festival som har vokst seg både stor og populær med årene og trekker folk fra hele landet.

Patti Smith er en sånn type som garantert hadde blitt predikant hadde hun vokst opp her på sørlandet og ikke i storbyen Chicago for så å flytte til verdensbyen New York.

I stedet er hun blitt et symbol på opprør, på ikke å finne seg i det, på å åpne for det du brenner inne med og vise fingeren til alle forsøk på hemmende sosial kontroll, mens hun samtidig har vist stor ydmykhet over å være en del av noe større. Eller som hun selv sa det da hun holdt opp den elektriske gitaren sin mot slutten av konserten i går: – Behold, this is the weapon of my generation, we didn`t need no M16`s.

Som kunstner og artist har hun bidratt til å definere en hel generasjon pønkere og opprøre. Den helt særegne sangstemmen hennes ble stemmen til alle som lengtet og alle de som turte å drømme de umulige drømmene i perioden fra 1975 til 1984 da hun ga ut sine sterkeste album. Men jeg tror som sagt det fort kunne gått andre veien også og at Patti hadde endt opp som predikant under litt andre forhold.

Vi liker å snakke om individene, geniene, de unike stjernene. Men sannheten om en kunstner i verdensklasse slik som Patti Smith, er ofte først og fremst deres unike evne til å være til stede i sin samtid, lese og tolke tendensene og tankene i tiden for så å servere dem tilbake til folket i kunstnerisk form. Ingen genialt nyskapende mennesker opererer i et vakum.

Så der satt jeg da, på Tyholmen Hotell i Arendal og ventet på å møte et av mine absolutte forbilder. Intervjuavtale med Patti Smith var i boks og presse og foto-pass trygt plassert i BH-en på kreftpuppen der det naturlig nok er litt mer romslig. Fastivalkontoret hadde nemlig gått tom for halsbånd.

Desverre var ikke det alt de gikk tom for. Det varte og rakk og til slutt ble det så tett på konserten at managementet til Patti avlyste hele intervjurunden. Jeg og kusine-Kristine valgte å svelge skuffelsen med et glass Arendals-øl og heller konsentrere oss om å nyte den forrykende konserten i stedet. Gled dere alle som skal se henne i Fedrikstad på lørdag, sier bare jeg!

For som Patti selv meddelte fra scenen utallige ganger, så handler jo alt likevel egentlig om oss selv; folket, menneskene. Det er vi som er fremtiden, fortiden og nåtiden. Det er bare vi som kan utgjøre en virkelig forskjell. Hun sa hun visste folk så på henne som et ikon, men når hun selv så ut over publikum, var det hun som så ikoner, mente hun. – Cross over, messet Patti Smith. Tør å ta steget!