I dag er livet et utrygt sted. I dag skjelver jorden under beina mine. I dag har det jeg kaller trygghet vist seg som det ynkelig tynne fernisset av tröstende ord det er. I dag har jeg kjent på mörket.
Hjemme fra morgenens stråling på Ullevål, smalt den förste meldingen inn på Facebook: Tor Milde er död. Jeg kunne ikke tro det. Noen timer senere et nytt tordenskrall: Per Eirik Johansen er död. Jeg kan fortsatt ikke tro det.
Bare 61 og 54 år gamle. Plutselig. Uten forvarsel. Det gjör noe med deg når folk du kjenner blir revet bort sånn. Per Eirik i natt og Tor i dag morges. De döde begge i Oslo. I vintermörket. Tor på Ullevål der jeg selv var i morgenmörket i dag.
Der jeg selv så dagen begynne og Oslo våkne til liv. Folk tytende inn og ut av 18-trikken, kafeen på kreftsenteret som så smått hadde begynt med kaffen, Oslo City som åpnet dörene på vei hjem, morgengryet som sprakk over Oslo S som om ingenting hadde hendt.
Jeg kjente verken Per Eirik eller Tor veldig godt. Per Eirik mindre enn Tor. De var ikke det man vil kalle nære venner av meg, men vi hang en del sammen i en tid av livet da döden var som aller lengst unna fordi jeg var ung.
Det er vanskelig å skrive om döden. Enda vanskeligere å skrive om de döde. Jeg fölte likevel jeg måtte skrive noe om dagen i dag nå når kvelden kommer med mörket igjen.
For midt i sjokket, tårene og sorgen, har jeg ledd höyt av en sinnsyk mobilsamtale jeg hadde med Tor her hjemme i Norge mens jeg selv var på fylla i Hong Kong. Den varte i flere timer og regningen kom på over tjue tusen. I dag var den verdt hver krone.
Både Tor og Per Eirik var mennesker som virkelig brukte livene sine, de gikk ikke på tomgang, de ventet ikke på bedre tider, de var ikke redde for hva andre ville si.
Begge har satt merker i meg og mange med meg for alltid. Og nå er de borte. Döden har vært nådelös og urettferdig i dag, men så er det jo hele dödens vesen å være så brutal, så endelig, så uopprettelig.
Da er det mye lys å finne i at det har levd folk som Tor Milde og Per Eirik Johansen til å minne oss på å ikke kaste bort livet og lyset för mörket plutselig kommer.
Og du Tor; jeg fikk aldri bedt deg om unnskyldning for at jeg prövde å bryte meg inn og stjele telefonsvareren din den gangen, men i dag angrer jeg ikke på det heller.
Skål, gutta! Takk for at dere lærte meg litt om å leve som om jeg faktisk skal dö!
Det var liksom ikke måte på i dag……….utrolig trist at slike menn blir borte. Skåler med deg <3
Ja det ble altfor mye i dag!
Ja – det ble mye på en dag, og Jon Bing i tillegg. Jeg slukte Bing/Bringsværd en periode i ungdomstiden mens venninene mine leste Romantikk.
Ja jeg så han også var död, det er jo nesten så man blir mörkeredd…
Kanskje de skal samme plass 😉 og der blir det nok interessant fremover….. skåler med for disse karene
Ja de skal helt klart samme plass!!! 🙂
Nydelig skrevet fra hjertet. Og en påminnelse til oss alle om å leve når vi gjør det. Takk <3
Takk selv 🙂
Jeg hadde gleden av å treffe både Tor og Per Eirik mange ganger i hine hårde dager, å snakke musikk med dem var fantastisk. Som en av få jenter (-som jobba!) i lydstudio opplevde jeg mye rart, men de to var alltid blant de som satte seg ned og tegna og fortalte, spurte og grov, og var gjennomført bra fyrer.
Tor fikk meg inn i Beat-redaksjonen («Bare si til’n at jeg sa du skal skrive for’n, han hører på meg!»), som fortalte meg om musikk jeg ikke trodde jeg skulle like. Per Eirik som sa at jeg skulle se opp for ny musikk nordfra, han hadde så rett! To gode, fine menn har vi mista, det er vemodig, men minnene er gode.
Ja Tor og Per Eirik var bra folk, det er det ingen tvil om!
Rart Lene, vet du – jeg tenker faktisk på den hendelsen m tlf regningen din da jeg hørte om Tor i dag.
Du slo alle rekorder med den regningen den gang, og banet vei for et helt regelverk for bruk av jobb mobil og samtaler til/fra utland…
Hahaha, det ville Tor ha elsket å höre, May-Wenche! 🙂
Sjokkerenede med uventet død så altfor tidlig. Det setter en støkk i omgivelsene og minner oss om at livet er skjørt. Heldigvis vet vi ikke hva morgendagen bringer. Det gjelder å leve mens man gjør det, og sette pris på gode dager. Ønsker deg en fin dag.
Så enig. En riktig god dag til deg også, Ellen 🙂
Du berørte meg med dagens blogg.
Døden er så uforståelig, den diskriminerer ingen, sveiper med seg og slukker liv, noen ganger nådeløst andre ganger nærmest barmhjertig.
Jeg kjente ingen av de to som har gått ut av livet annet enn fra skjermen men tror de hadde noe av det samme som deg, en evne til å by på seg selv, å forsyne seg av livet.
La oss bruke dagen
Ja la oss bruke livet!
Takk for at du skriver så direkte – slik vi aller følger når noen dør. Takk for at vi får følge din ærlige skildring av hverdagen som kreft syk.
Klem
Takk for at du fölger, Kari 🙂
Hei igjen Lene!
Så fint at formen er bedre. Vi er mange som tenker på deg og sender kraft smil og varme tanker til deg.
Døden ja..
.ÅH så vanskelig så vond men så naturlig,er det ikke rart hvor vi frykter det hvor vi unngår å snakke om det.
Jeg har ofte tenkt på dette med døden,blir litt rystet inni meg får en slags sorg.men jeg tenker også at det det er noe fint med døden.
Så klart er det forskjell på hvordan livet blir avsluttet,det er vel det avgjørende…..tenker jeg.
Nå ble jeg tankefull litt melankolsk men kanskje det er sånn.
En ting er sikkert vi må leve mens vi er her,nyte dagene og holde fast i det gode.
Min kamerat som døde i sommer sa at han hadde ett ønske og det var at det skulle være gode minner etter han.
Stå på i dag Lene,du er bra, liker ordne og det du skriver..Jeg smiler og humrer.
En ting er rart eller Crayzy…hahahahaha,merkelig at jeg tenker på den blå krakken den får meg til å smile.
God helg og natt.
Lisa smil til deg
Det er ikke farlig å tenke litt, poenget er jo hvor man holder fokuset. Takk for fin kommentar 🙂
Ååh, gud så nydelig skrevet, Lene!
Fikk ikke lest dette før i dag, men dette var like flott som alt det andre du skriver, men på sin måte.
Det er herlig at vi har slike som deg, som kan skrive slik om så helt forskjellige ting.
Jeg likte vinklingen din her, og at en skal feire livet før døden kommer til oss alle. Du har selvfølgelig så rett, så rett!
Og så går livet merkelig nok videre, etter at vi har fått budskapene om andres bortgang, og det følres like uforklarlig og merkelig, hver gang.
Samtidig er jo historien om telefonsamtalen din fra Hong Kong oppi det hele, nesten ubetalelig..(!)
(Ja, det var den jo nesgten…)
Dette var steke saker, men gud så nydelig og riktig formidlet av deg – du er en fantastisk skribent!
Tusen takk fra meg!
Ja Hong Kong telefonen glemmer jeg aldri og ikke Aller-konsernet heller. Som May-Wenche skriver over her, förte den til nye rutiner i forlaget, haha 😉