Vill i hjertet

Hva er din ambisjon som menneske, spurte jeg komiker Margaret Cho da jeg intervjuet henne for Tara her i Berlin i går. Jeg spurte fordi hun er en kontroversiell komiker som tar opp alt fra rasisme, kjønnsroller og seksualitet i sine stand-up show. Hun er et politisk menneske.

Nå på søndag klinker hun til på Latter i Oslo der det fortsatt er billetter igjen så løp og kjøp. Svaret hun ga meg var nemlig litt overraskende samtidig som det var det eneste logiske: Hvis folk husker meg som en som var her på jorden og brukte tiden på å lindre litt av den lidelsen som alle menneskeliv – også mitt eget – innebærer, kaller jeg det en suksess.

Man må være litt vill i hjertet for å tenke sånn. Og vill i hjertet er Margaret Cho på så mange måter, men også når det kommer til kjærligheten hun som bifil generøst deler med sin mangeårige ektemann i et åpent ekteskap der andre elskere og elskerinner stadig er velkommen. Men det kan dere lese mer om i Tara.

I går brukte nemlig jeg og fotograf Xenia Villafranca resten av kvelden til å være ville i hjertet i Berlin-bydelen Kreuzberg. Med sin eklektiske blanding av punkere, kunstnere, tyrkere, homser, skeive og nå hipstere, har Kreuzberg lenge vært en rambukk mot dørene som stengte for fremtiden i Europa.

Jeg var her første gang i 1990 og da var jeg så vill i hjertet at jeg til og med rømte over ingenmannsland mellom murene som skilte øst og vest-Berlin. Vi hadde haiket med en brødbil fra fest i øst midt på svarte natta og turister hadde enda ikke lov til å krysse grensa andre steder enn Checkpoint Charlie, så da ble det å rømme over muren i stedet.

Allerede da forelsket jeg meg i fargerike Kreuzberg. Jeg har lenge lengtet tilbake hit. Når du har døden hengende over hodet, enten fordi du har fått en kreftdiagnose som meg, eller bare fordi du plutselig er så heldig å bli akutt klar over din generelle dødelighet som menneske, blir slike fargefyrverkeri skjult i ditt ungdoms hjerte, enda viktigere å hente frem igjen.

Nå har dagens hipstere desverre gjort bydelen mye mer beige. Jeg hater beige, brunt, grått og trist – både i overført og konkret betydning. I vinter-Kreuzberg går det i grå strikkeluer, beige skjerf, brune jakker og svarte  sko.

Heldigvis lurer regnbuen fortsatt bak fasadene, men det sier sitt da jeg med blomst på hodet selv på salige Roses Bar, ble hovedattraksjon og foto-objekt blant gjestene som tydeligvis trengte en ekstra rose på Roses for å le litt mer og fjolle seg ekstra mye til som jeg og Xenia gikk hardt inn for – ville i hjertet som vi var.

Man kan si hva man vil om Oslo, men en deilig bar med rosa plysj på veggene har vi altså ikke der! Interiøret på Roses er rett og slett fantastisk, til og med dekoren på toalettet holder stilen.

Gårdskvelden her var derfor nøyaktig den påminnelsen jeg trengte. I dag smiler jeg fra øre til øre og hvisker til meg selv som den Berlinmur-klatrende ungdommen jeg fortsatt har en bit av der inne i hjertet: Ikke gidd å være så redd. Våg og vinn – alt du har å tape er livet og det mister du uansett. Vær vill i hjertet!

Se flere av Xenias inspirerende bilder fra Berlin på Tarapi sin Facebook-side her.