Fjols til fjells

Hva jeg gjorde i helgen? Jeg fikk to hundre damer til å begynne å grine og fant ut hva reven egentlig sier: Ingenting! Denne helgen har jeg nemlig vært på Tara-weekend på Vestlia Resort på Geilo.

250 lesere hadde meldt seg på og lørdag skulle jeg holde en times foredrag i skarp konkurranse med både spa, yoga og vakker natur. Jeg trodde derfor at nesten ingen ville komme, men jaggu ble salen så full at temperaturen uten åpne vinduer, steg til rundt førti grader.

Og siden denne cellegiftkuren jeg går på har sendt meg på huet og ræva rett inn i overgangsalderen, trodde jeg et øyeblikk at jeg skulle smelte og renne vekk under pulten. Jeg var likevel ikke forberedt på at tårene skulle begynne å renne på tilhørerne, jeg startet jo galgenhumoristisk som jeg pleier.

Men noen ganger kan det være sterkt å ta innover seg hvorfor livet ikke er for pyser, som foredraget mitt handlet om. Og litt grining har vi bare godt av alle sammen. Heldigvis lo de mye også og følelsen av latter gjennom tårer er jo en av de deiligste som finnes. Og da hele salen reiste seg og ga meg trampeklapp da jeg var ferdig, måtte jeg sannelig  gråte en liten skvett jeg også.

Sammen med de andre deilige foredragsholderne, kjølte vi oss ned med litt hvitvin i en fantastisk suite etterpå, jeg følte meg jo helt diva i så celebert selskap i så fjonge omgivelser.

Og da vi avrundet det hele med en fantastisk middag ledsaget av viner nøye utplukket av Taras egen vinspaltist, kjente jeg at det var veldig deilig å fjolle seg litt til fjells med 250 kvinns. Noen ganger er det helt greit å bare være damer også.

Men det var først morgenen etter at jeg løste reve-mysteriet som nå går som en Ylvis-farsott over hele verden. Over en morgenkaffe og en filtersigarett ute på terrassen til rommet mitt, nøt jeg den fantastiske utsikten mot Hallingskarvet da en revemor med tre valper plutselig kom tassende.

Jeg prøvde meg på samtlige Ylvis-lyder før jeg fant frem kamera, men de svarte ikke så mye som et pip og da jeg omsider fikk trykket på utløseren, hadde de selvfølgelig forsvunnet i iståken som lå over elven.

Hjemme igjen på gravlunden har jeg fått utsatt ny cellegift til i morgen på grunn av deadline. Jeg har nemlig blitt stadig dårligere for hver ny kur og nå fungerer rett og slett ikke hjernen i det hele tatt den første uka etter ny dose, så da gjelder det å få alt unna før jeg legger meg i stabilt sideleie på sofaen.

Men jeg fryder meg over at jeg nå skal i gang med kur nummer fire og derfor bare har to igjen etter det, før jeg begynner med stråling. Jeg har jo forlengst innfunnet meg med at denne reisen er litt som NSB-turen opp og ned til Geilo:

Et par forsinkelser underveis, en halvtimes venting på busser på Ål på grunn av steinsprang over toglinja på Voss, enda litt mer venting på motgående tog et par andre steder underveis, men til slutt kom vi nå frem likevel. Livet som reisende er ikke noe for pyser det heller 😉