Jeg liker rosa, understreker 45-åringen, som med sine 1, 80 på strømpelesten, fargerike sommerkjole og nettopp rosa blomster i håret ruver i landskapet. Sånn åpner et portrett-intervju med meg i brystkreftforeningens medlemsblad Athene som er ute i postkassene i disse dager.
Sitatet leveres etter en innledning som presenterer meg som en skarp kritiker av det «lyserosa brystkreft-universet». Det er jeg godt fornøyd med. Det er jo nettopp kontrastene, det evige både-og som definerer livet med eller uten kreft slik jeg ser det.
Problemet har jo faktisk aldri vært inkonsekvensen, men det at vi er opplært til å være konsekvente også i kommunikasjon om følelser og frykt med andre. Er du lei deg, kan du ikke være litt glad samtidig, er du glad er det uforståelig at du også kan være litt lei deg.
Jeg er for eksempel både glad for at brystkreften jeg har fått, har såkalt gode prognoser, samtidig som jeg er lei meg fordi jeg vet at den godt kan komme tilbake.
I intervjuet med meg i Athene viser de også til disse gode prognosene. «Brystkreft er i dag en sykdom med gode overlevelsesprognoser – 89 prosent er fortsatt i live fem år etter diagnosen», skriver de.
Jeg skjønner jo at forskerne må slutte å telle et sted, men hvor lenge er egentlig fem år? Hva skjer når du er på utsiden av statistikken? Når det har gått fem år og en dag, to, tre? Fem år og syv måneder? Seks år? Åtte?
Hvor god er egentlig en god prognose sånn egentlig? Hvor langt skal et liv være for at du skal kunne kalle deg heldig? Eller har det faktisk ingenting med lengden på livet å gjøre?
Jeg vet at folk der ute i brystkreft-universet liker å si at de etter fem år er friskmeldt fra brystkreft, men det er de altså ikke. Det er alltid en sjanse for tilbakefall av denne sykdommen.
Det er derfor jeg snakker om livet med døden innabords i siste videoblogg fra intervjuet med Athene her:
Legg igjen en kommentar