Min stemme går til et fruktbart fellesskap

Etter å ha blitt Krf-er to ganger på rad i to forskjellige valgomater, har jeg nå endelig funnet ut hva jeg skal stemme, men det blir nok ikke Krf.

Men først vil jeg bare komme med et tips hvis du skulle være skalla kreftpasient eller bare føle deg som en dass en dag: Sett litt frukt og grønt på hodet og gå på fest! Jeg kan garantere at det vil få både deg og festens gjester i godt humør.

I går var jeg jo på Aschehougs årlige hagefest med medbrakt hage på hodet og det skulle vise seg å bli meget fruktbart. Jeg kom tidlig så jeg for en gangs skyld skulle rekke å spise og delte deilig spekemat og ost med skjønne Tine Skolmen, Amal Aden og norsk utenriks-journalistikk sin Grand Lady Marit Christensen som jeg jo ble kjent med i St. Petersburg i fjor. Hagen formelig bugnet av praktfulle damer.

For da jeg etter maten stilte meg opp under ei furu fordi Tara-redaktør Torunn tekstet at hun skulle møte meg under eika, ble naturlig nok ventetiden lang grunnet mine manglende botaniske innsikter. Man skal altså ikke skue hunnen på hodehagen!

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det førte i hvert fall til en herlig stund med noen av Norges desidert kuleste kulturkjerringer: Asta Busingye Lydersen, Blikk-kollega Kjersti Eidem Dyrhaug, Helle Vaagland, Anne Lindmo og Cecilie Rego.

Og da jeg omsider fikk lokalisert eika og Tara-redaksjonen ved Astrid Gunnestad og redaktør Torunn, slo vi like godt på stortromma og fikk sjølveste Morten Krogvold til å ta bilde av oss. Men det var etter det at valgets kval var over for meg. En runde med noen av de kuleste og mest fremtidsvennlige nåværende og tidligere ministerene vi har hatt her i landet, ble druen på vektskålen.

Hadia Tadjik som etter min mening er den sprekeste kulturministeren vi noen gang har hatt. Jeg tenker med gru på hva som ville skjedd med norsk kulturliv dersom for eksempel Siv Jensen eller noen av hennes partikolleger skulle prøvd å fylle hennes høyhælte sko og korte kjoler.

Tidligere Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem som var med på å gi oss den nye ekteskapsloven, den mest fremtidsrettede loven Norge har vedtatt i dette årtusenet.

Utenriksminister Espen Barth Eide som jeg de siste par ukene virkelig har beundret for sin saklige og stødige håndtering av gutta boys i Kongo og krisen i Syria.

Og ikke minst den kanskje offentlig litt keitete, men indre tungt tenkende Torbjørn Jagland, som jeg bare måtte ta et fruktelig fint bilde med to år etter at han gikk på fruktslang med meg i selvsamme hage sist.

Grønn som jeg er har jeg i grunnen lenge sett på meg selv som en Venstre-mann, men det blir for smått, for trått og for Krf-vennlig selv for meg som tester Krf på valgomater. La meg si det sånn: Det er valgomatenes feil og ikke min!Valgomatene fokuserer for mye på det små, jeg er opptatt av det store.

Norge trenger ingen ny kurs, vi trenger å fortsette som vi stevner. Og Norge trenger i hvert fall ikke skifte regjering bare fordi at vi er så inn i helvete rike at vi kjeder oss og vil ha forandring. Og det siste både vi og resten av verden trenger, er et Frp med mer makt enn de har i dag.

Så i år går min stemme til Arbeiderpartiet, et fruktbart fellesskap og en videre styrking av sosialdemokratiet for folk flest. Som hardt arbeidende kvinne, liker jeg også navnet selv om jeg hører mange mener det er gammeldags. Men så har jeg aldri brydd meg om å være så veldig trendy. For meg er verdiene viktigst og de holder gjerne koken en stund.