Du vet du er norsk når du går bananas av lykke over seks plussgrader.
På fredag var det 1. mars; årets første offisielle vårdag og jammen slo den ikke til her i Oslo også. Strålende sol og seks pluss forandret meg fra seriøs, deadline-jobbende journalist, til overmodig reinkalv i fritt sprang over Grønland på et blunk. Man lærer jo aldri.
Allerede klokken 15.00 fredag lot jeg meg lure ut på glattisen av sms fra andre akutt våryre venner og gode gud så vakkert det var. Glem snøklokker og soling i hytteveggen, for meg er den urbane våren i indre Oslo sentrum øst vel så fin. Grønland bydel i Oslo er min absolutte favoritt.
Der kan man nemlig også feire årets absolutt største høytid: Vårens første utepils! Innpakket i vinterjakke og varme skjerf fra høylandet i Etiopia, men med det obligatoriske vår-bunad-accesoiret; ovedimensjonerte Jackie Onassis-solbriller i leopard, inntok jeg derfor solen og fortauet på Stargate sammen med favoritt-homseparet mitt og hilste våren velkommen der.
Jeg tror det må være en av mine andre absolutte favoritter, nemlig den amerikanske forfatteren og humoristen Mark Twain, som har uttrykt best hva våryrhet egentlig er: «It’s spring fever. That is what the name of it is. And when you’ve got it, you want – oh, you don’t quite know what it is you do want, but it just fairly makes your heart ache, you want it so!»
Den første vårdagen her i Norge er paraktisk talt for en psykisk lidelse å regne. Ikke rart man velger å selvmedisinere med utepils. I hvert fall når det atttpåtil er fredag! Men det er jo det med selvmedisinering: Bare en kvalifisert lege vet å utmåle den riktige dosen. Når fuglene flyr og til og med burka-babes letter litt på sløret på Grønland, er det ikke så lett å kjenne sin begrensning.
Så når solen brått og brutalt går ned og den blå himmelen avslører seg som en åpen sluse rett ut til et iskaldt univers der vinteren fortsatt bor, har du formelig lyst til å skrike: Nei, jeg vil ha mer! Det er ikke nok enda! Og når du trekker innendørs og finner ut at det snart er slutt på happy hour også, bunkrer du inn vår i glass sammen med andre gode venner og lar lengselen leve litt til, bare litt til…
Det går selvfølgelig som det går hvert eneste år og dagen derpå våkner du med en bunnløs takknemlighet for at det heldigvis er et helt år til neste første vårdag. Men jeg sier som en annen kvinne som helt klart har lidd våryrhetens kvaler, nemlig Margaret Atwood: In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt.
Legg igjen en kommentar