Mitt Afrika – Tusen og tre netter

Gode Gud og Allah O Akhbar, jenter, gutter, kvinner, menn, transer og transseksuelle, ja selve menneskeheten: Jeg har sett himmelen og vet hva englene spiser til middag!

I går morges landet vi på flystripa her ute i Tanzanias bit av det Indiske hav og etter litt forvirring etter å ha banet oss vei gjennom fem hundre hissig gestikulerende italienere og stusset på om vi hadde havnet på feil fly og endt opp i Roma, ble vi heldigvis reddet av sjåføren og innså at vi virkelig var ankommet Zanzibar og Stone Town som bestilt.

Bestilt var også rom på fabelaktige Emerson Spice Hotel her midt i mylderet av Stone Towns trange gater og smug. Hele byen er som å bli transportert tilbake til sultanatets dager og tusen og en natt og her skal vi altså være i hele tre netter. Emerson Spice kan nesten ikke beskrives så jeg må si det med bilder, mye bilder. Bare lyset inn i stuen vår…

Og over himmelsengen der jeg hviler ut trette og oppsvulmede safari-føtter…

Og i gangene som snirkler seg oppover rundt atriumet og fontenen i midten av dette eldgamle huset restaurert tilbake til svunne tider og glemte drømmer om krydret velstand brakt hit med trade-winds som blåser mykt, varmt som kilne kjærtegn gjennom enorme, fargede glassvinduer, baldakiner og utskårne gesimser…

På hver avsats et nytt, himmelsk rom med nye farger, veggmalerier og glassvinduer å titte inn i, en ny balkong mot atriumet, en ny krok med en ny antikvitet…

Det føles som du går deg vill i en eventyrverden av farger, lys, varme og en krydret havbris som sukker gjennom korridorene når du beveger deg oppover, oppover, helt opp til takterrassen og restauranten der hele Stone Town ligger for dine føtter. Å se solnedgangen over det Indiske hav herfra får sjelen til å gråte søtsalte tårer over livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre, intet mer.

Og når solen synker i havet og mørket senker seg, gjaller minaretenes bønnerop utover Stone Town med sin dype, messende sang slik de har gjort i århundrene siden byen ble bygget. Zanzibar er selve hjerte i den arabisk-afrikanske Swahili-kulturen, noe Emerson Spice gjenspeiler i den femretters menyen med smaker, dufter og farger som bare kan skapes på Zanzibar.

Hvert rom og suite har sitt eget navn og sine egne farger. Min heter seff Aida etter en stor og bråkete opera, men så har jeg både hilst på Emerson som eier hotellet og Katia som jobber her før så de visste jo hva som ville kle meg. Stor og bråkete it is. Men nede i himmelsengen etter gårsdagens middag ventet en kjølende dusj på det fantastiske badet og friske hibiscusblomster i himmelsengen, en sann diva verdig.

Og i morges etter frokost inntok jeg mit livs hittel beste filtersigarett på terrassen her på Aida før jeg forflyttet meg inn på divanen i stua.

Og staben! Nevnte jeg staben?!? Du har altså ikke sett virkelig vakre menn før du har vært på Zanzibar!

Jeg holdt jo på å skli av stolen da han til høyre kom opp og serverte meg kaffe her nå i stad, gode gud, slikt er mer enn hva et hårdt prøvet førti pluss-hjerte har godt av i førti graders varme! Så nå er det rett inn på badet for en kladdusj før vi skal spise middag liggende på silkeputer nede ved havna. Hakuna Matata!