Nidvise fra Nidaros

Det er offisielt. Jeg har blitt for gammel for livet mitt. I en alder av 44 har jeg omsider innsett at jeg ikke er 21 lenger. Det kostet meg nesten livet. Det begynte rolig med litt tradisjonsrik snøkrystallklipping sammen med distingverte herrer på London Pub i Oslo.

Men så var det på med bjørnefitta og off to Trondheim, byen med movember hele året. Der skulle vi samles godt og vel tjue forumhorer fra debattforumet på Gaysir.no og feste og herje hele helgen til ende. Allerede på Gardermoen da det viste seg at flyet var fire timer forsinket, burde jeg vel tatt hintet og trukket meg stille og rolig tilbake til min residens på Gamlebyen gravlund, men neida.

Og da NRK Ukeslutt ringte mens jeg satt der og venta og gjerne ville ha meg på lufta lørdag da det viste seg at fascistsvina i Norwegian Defence League planla en demonstrasjon mot islamisering av gamlebyen i Oslo, burde jeg jo innsett at min plass var her på gravlunden der jeg kunne gitt disse rasehatende bondeknølene litt god, gammeldags, kristen oppdragelse, men overmotet kjente ingen grenser. Til Trondheim skulle jeg!

Og visst er det hyggelig i distriktene og selvfølgelig blir jeg fra meg av begeistring over å bli stoppa av vilt fremmede Tarapi-fans på gata i Nidaros som attpåtil har sørget for å matche antrekket jeg har på meg for å sikre seg linselusplass i neste blogginnlegg.

Men på vei i maxitaxi til nachspiel nummer to, skulle man kanskje tro at en sliten førtis begynte å kjenne sin begrensing, men neeeeida, ikke da heller.

Selv ikke etter å ha slått meg ut av dynene etter tre timers søvn for å rekke å få med meg frokosten på Rica Nidelven hotell der jeg bodde, kåret til Norges beste frokost syv år på rad, innså jeg at tiden var moden for å kaste inn håndkle.

Men etter enda en middag, enda en fest og enda et nachspiel…

…så røyk både lesebrillene og hårsveisen og livets harde realiteter begynte sakte å synke inn.

Og etter å ha tatt meg fra Trondheim til Oslo i dag med verkende korsrygg etter utagerende dansing, ute av stand til å lese verken monitorer eller boardingpass da siste rest av lesebrille gikk i tusen knas når jeg kræsja med svingdøra på vei ut av hotellet, står det nå klart for meg i all sin grelle velde: Jeg er altså 44, ikke 21!

Og bare sånn for å forsikre seg om at jeg helt sikkert skjønte det denne gangen, møtte Oslo meg med regn og speil-is på snarveien med trillekoffert gjennom gravlunden. Selvfølgelig med det resultat at jeg nå ligger her med en lyskestrekk jeg ikke har kjent maken til siden jeg overmodig kom i skade for å ha sex med en tjueåring på en flytemadrass i det indiske hav da jeg selv forlengst hadde passert tretti.

Jeg vurderer å fylle femti allerede til neste år, bare sånn for sikkerhets skyld!