Jeg vurderer å flytte igjen. Fra gravlunden til Oslo Hospital som ligger rett ned i gata. En framifrå psykiatrisk institusjon. Etter å ha tilbragt en hel dag på IKEA, er jeg nemlig i ferd med å gå fullstendig opp i liminga og frykter det må profesjonell hjelp til for å få klistra meg sammen igjen. Klok av skade etter et langt liv på flyttefot med uttallige IKEA-runder bak oss, hadde jeg og nevenyttige bestevenninne Turi forberedt oss gundig med både utførlige lister og innlagte røykepauser.
Men mot IKEA må selv de aller best lagte kamp-strategier gi tapt. Jeg skal jo innrede en helt ny bolig her på gravlunden og etter å ha bodd i koffert pendlene mellom Jamaica, Norge og resten av verden siden 2000, trengte jeg det meste fra sofa til spisebord og knagger. Etter å ha underlagt oss møbelavdelingen, var vi fortsatt ved noenlunde godt mot da vi inntok kjøkkenavdelingen.
Men siden vi da var inne i vår tredje time, begynte blodsukkeret å synke kraftig da et nyforelsket par i etableringsfasen rygget inn i meg bakfra, så vi valgte å legge inn matpause før vi jobbet oss videre nedover listen. På IKEA-kafeen ventet de NITRISTE svenske kjøttbollene jeg hører folk reiser helt frivillig ut til IKEA for å spise uten å trenge så mye som en knagg i selve varemagasinet en gang. Fløtesausen smaker vann, kjøttbollene gummi og potetene har den litt harde hinnen man ellers bare finner i institusjonskantiner som Bredtveit kvinnefengsel. Til dessert var depresjonen et faktum.
To timer senere med enda en time to go, var jeg i ferd med å frike fullstendig ut. Det er noe med alle bruksanvisningene, målebåndet du må frem med hele tiden, svenske ansatte du må simultantolke forklaringene til, de åndssvake navnene på det du skal ha; «Sutara» ildfast form, designet av Nike Karlsson, «Branäs» skittentøykurv og «Fantastisk» servise. Sakte, men sikkert, river det ned ditt mentale forsvarsverk som jo allerede er hardt angrepet av kjøttbolle-depresjon.
I tillegg blendes du av det fosforiserende lyset og mishandles av alle menneskene som dytter deg i samme retning – Gud forby at du prøver å gå motstrøms med trillevogna på IKEA! Det danner trafikk-kork, uorden i kjøpemaskinen og utløser helt sikkert en alarm på hovedkontoret som igjen fører til at heimevernet blir tilkalt. Etter fem timer er du likevel en vogndytt i ræva unna å skrike «BOMBE» av dine lungers fulle kraft bare for å få rydda lokalet.
Men gjør du det? Nei, selvfølgelig ikke. Det er noe dritt å bli voksen, måtte handle på IKEA og oppføre seg som folk når man egentlig bare har lyst til å være fire år igjen, legge seg ned på gulvet og skrike: NEI! JEG VIL IKKE!
Men det er først i utleverings-avdelingen at IKEA setter inn nådestøtet. Med kølapp, tavle med blinkende nummerystem, tallkoder du må ha Nobelprisen i matematikk for å skjønne en dritt av og enda mer svensk simultantolking, blir du satt til å vente med hjernevaskende muzak over høyttalerne mens siste rest av livsgnist suges ut av deg og du reduseres til en lallende, kjøttetende Zombie, klar til å gyve løs på betjeningen med bare tenna.
Og når du endelig får varene og kjører hjem, er det med vissheten om at det er først nå det virkelige helvete begynner. Ved hjelp av uforståelige bruksanvisninger, alien-abduction-redskaper som umbraco-nøkler og plastplugger, skal flatpakkene omdannes til bruksgjenstander. Men som alle flyttnomader i eget liv med bred IKEA-efaring vet, blir det alltid noen skruer til overs uansett. JEG VIL IKKE!
Skruer og ting som blir til overs er skummelt. Man vet aldri om det var selveste «ur-skruen» som holder det hele sammen som ikke er på plass.
Nemlig! Ikea-møbler: Hjemmeinteriør-livets russiske rulett!
Møbelsnekker uten jobb melder seg frivillig til å sette sammen IKEA møbler for en kopp kaffe og underholdning.
Haha, hvor var du i går da jeg og Turi sto her og skrudde? 😉 Skal huske på deg neste gang!
Jeg kan se at du hadde det gøy på Ikea, du lurer ikke meg! :o) Det er skjønt å vandre rundt og se, planlegge, drømme – selv om man er i litt sånt panikk type modus. Jeg husker for mange år siden når jeg kom inn og så et vakkert sovested i jordfarger. Det liksom bare slo et lyn ned i meg – det var som en oppsummering på hvor galt det var hjemme. Det lyste mot meg. Merkelig? Å føle trivsel er det som må til for å føle seg hjemme. Jeg tenker ofte at når man har en å holde i hånden da har ikke stedet noen betydning. Man kunne bodd i en gapahuk og ikke brydd seg. Når man er alene så må man kunne se ut av vinduet og føle: Nå er jeg hjemme! Og kunne krype opp til en gnistrende peis med en god kopp te og kjenne at nå har jeg det godt. Kan livet bli bedre enn det?
Haha, jeg har i grunnen levd litt mer etter hus-under-hver-busk-prinsippet og prøver å opparbeide meg minst mulig eiendeler så jeg er lettpakket ved ny forflytning, men enkelte ting må man jo bare ha 😉
Ja, det er vel alt etter forpliktelsene, de kan være ei lenke i noen, men jeg er enig i at ting ikke gjør noe for noen annet enn å lage en illusjon. Farger, dufter, varme, tekstil, miljø, oppdagelser, spenning, det gjør livet mye mer interessant. Håper du får en kjekk fest og satser på at du overlever feiringen 😀
det er nok kjøttboller på den tallerkenen til meg og mine 2 barn….
Du vet, man er jo gådig! 😉
Herregud, som jeg kjenner meg igjen! Er overhodet ikke en aggressiv person, men IKEA er nå forbeholdt en time rett etter åpningstiden deres. Snakk om å kjenne blodet koke og mordlysten bygge seg opp.. Anbefaler nettsiden deres til ALT som ikke må måles. Godt for hodet og slippe alle små-avstikkere som blir til en halvmaraton sammenlagt. Synes faktisk ikke møblene er sååå gærne og skru sammen, men så legger jeg som regel bort monteringsanvisningen… 😉 IKEA mat er et kapittel for seg, det eneste jeg faktisk liker er falafelen deres, kjøttbollene er det bare guttungen som liker, og da som sprettball (jepp, det er testet.. På IKEA Slependen.. Tar en stund før jeg setter mine ben der med barn på slep, bokstavelig talt.)
Haha, sprettball er ordet for de kjøttbollene ja 😉
Flyttet selv for 4 uker siden til umøblert leilighet uten å eie annet enn en seng, og har bare èn ting å si:
I feel you woman!!!
Legg til at man er perfeksjonist og ikke aner hvilken stil man har, så blir det enda morsommere.
Har brukt de siste ukene på å sjekke ut alle møbel-butikker som eksisterer. Ja, de fleste nettbutikker også.
Skal det bli HELT perfekt må man nesten google ett og ett møbel.
Til slutt bestilte jeg et par møbler på Skeidar.
Angret jeg på sofaen? Ja.
Måtte jeg ut med 2000 i avbestillingsgebyr? Ja.
Hva het den psykiatriske klinikken sa du? Har du nummeret?
Hahahaha kjenner meg sååå igjen så nå kjøper jeg bare alt så nøytralt som mulig så jeg klarer å leve med det!
Som alltid skriver du utrolig treffende og morsomt, Lene!!! Jeg ler meg fillete av det du så treffende beskriver. Som 57- åring vokste jeg opp med Ikea. Fra den første lille butikken på Nesbru til disse gigantiske labyrintene man blir lurt inn i, og føler at du aldri kommer derfra uten å overtrekke kontoen din med påfølgende angrende, angstfylte netter. Tiden med tre små barn var den MORSOMSTE!!! Man blir dyttet inn i småbarnsavdelingen, som om de har store magneter på skjulte strategiske steder, og ungene løper til alle de gjemmesteder de kan finne. Og en fortvilet mor ser desperat etter en voksen STOL å sette seg ned og bare gi opp!! Eller vente på en høytalerbeskjed: «KAN MOREN TIL JØRGEN KOMME TIL …..» hvorpå man bare må tåredryppende av angst gi opp å finne de to resterende barna som ønsker seg ALT av leker!! Deretter desperat forsøke å gå motstrøms og gjøre hinderhopp over avdeling eller avdeling for å komme Jørgen til unnsetning. Gisp!!! Prøv turen med småbarn neste gang, Lene, og du er garantert plass på nevnte klinikk! Jeg kan mimre og smile litt forsiktig av mine IKEA erfaringer nå som jeg er blitt bestemor, men IKEA…nei ALDRI mer!! Jeg lover deg på tro og ære!!! <3
Hahahaha åh herregud, IKEA med småbarn utgår bare så jævlig, jeg får angst bare av å SE på de svette småbarnsforeldrene som vimer rundt der as is!