På søndag er det altså 22. juli igjen. Et år siden vi alle så hatet spre ødeleggelse og død på direkten i Oslo. Et lite år. Et kort år. Et langt år. Et år. Jeg var i Grimstad på ferie 22. juli i fjor. Det regnet. Jeg satt på nettet og snakket med en kompis på Gaysir da han plutselig sa at regjeringskvartalet hadde eksplodert. Straks opprettet noen en tråd om det på Gaysirs debattforum. Innleggene haglet.
De første timene var alle enige om at det måtte være muslimer som sto bak. Nå fikk vi endelig se hva svina var i stand til. Nå fikk naive Norge kjenne virkeligheten på kroppen og virkeligheten var at nesten alle muslimer ville oss til livs. Muslimer var fanatikere, terrorister, konemishandlere, svin, pakk og ville aldri bli noe annet for de ville aldri bli som oss.
NRK og TV2 fulgte opp med eksperter i studio som snakket om islamistisk terror og den potensielle trusselen fra muslimer i Norge. I Oslos gater fikk kvinner revet av seg hijaben av etniske nordmenn, pakistanere ble møtt med Hitler-hilsen og bedt om å finne seg et annet land å bo i. Mens hatet viste sitt nakne ansikt og skrek ut sin galskap gjennom en våpenmunning på Utøya, hvisket hatets sanne ansikt stille bak lukkede dører og rom på internett, i gatene, på arbeidsplassene og i hjemmene på fastlandet.
Det var som et flerstemt kor noen timer 22. juli i fjor. Det voldsomme brølet fra rent og uforfalsket hat satt ut i dødelig handling på Utøya, og den dype brummingen i folkedypet. Norge hatet disse ettermiddagstimene 22. juli i fjor. Sorgen kom først på kvelden og natten, men sjokket var likevel størst. For hatets nakne ansikt, der det til slutt viste seg med blondt hår og blå øyne, lignet så altfor mye på et speilbilde av oss selv.
Men så ble sorgen for stor, for overmannende, for fryktelig og vi gikk i rosetog i stedet. Kringsatt av fiender gikk vi inn i vår tid og viet oss til strid mot hatet som vi fortsatt var sikre på bodde et helt annet sted enn i oss selv. Fortsatt var det oss og de andre, oss og han andre, oss og ondskapen. Oss. Han andre. De andre. Oss.
Når årsdagen for det blodigste angrepet på menneskeverdet i Norge siden krigen nå skal markeres, summer sommeren igjen av hat. Når minnestunder og konserter skal holdes, roser legges ned og tårer skal felles på søndag, er det til akkopagnementet av taktfaste rop om bussing av de andre ut av Norge. Nå er de andre romfolk og ikke muslimer, men det endrer seg fort igjen. Et år er lenge når du hater.
Mens de døde minnes og rosetogene hylles, spytter både sosiale og andre medier etter romfolk som de kaller brunsnegler, hunder, dyr og skittent pakk. En umenneskeliggjøring av mennesker. En dehumanisering av humanismen mange av talerne rundt omkring i Norge vil snakke så varmt om på søndag. Når vi umenneskeliggjør andre mennesker, umenneskeliggjør vi oss selv.
Dette handler ikke om romfolk, muslimer, polakker eller hvem den neste gruppen hatet glefser tak i blir. Dette handler om oss. Menneskene. Menneskene som kan sitte på en strand og se på at tiggere fra romfolket drukner foran dem og spise lunsj ved siden av likene etterpå slik de gjorde i Italia allerede i 2008. Som om det bare var noen som hadde drept en brunsnegle eller to. Dette handler om oss alle.
«Mama» selger roser på gata i Oslo. Jeg kjøper alltid roser av Mama og familien hennes. Den er stor. Jeg fester dem i håret til mitt lille enmanns daglige rosetog gjennom Oslo. Og har jeg ikke penger når Mama eller en av de andre kommer, gir de meg en rose i stedet. Jeg gjør det så jeg skal huske rosetogene og aldri glemme hatet som blomstret i oss alle 22. juli i fjor. Det er ingen andre, det er bare oss.
Jeg hater tendensene for tida; hvilke meninger og holdninger som synes å herske, generaliseringene, dehumaniseringen, de svart-hvite argumentene, de lettvinte sannhetene – hvor lett og raskt hatet og forakten kommer til overflaten.
Takk, Lene!!! For at du gang etter gang orker å skrive om ting som dette her. Noen av oss må jo orke det… Dessuten liker jeg rosetoget ditt 🙂
PS! jeg var utenlands da det smalt 22. juli i fjor, og jeg nekter å komme hjem før etter 22. juli i år.
Vi kan ikke gi oss og må bare orke – å gi opp er ikke noe alternativ! Velkommen hjem når den tid kommer Kathrine 🙂
Min kommentar er enkel og kortfattet; Amen.
Da svarer jeg kortfattet takk! 🙂
Utrolig godt skrevet! Godt å lese slike tanker oppi alt hatet. Takk for god hjernemat.
Og takk til deg for fin tilbakemelding, det setter jeg veldig pris på! 🙂
Det du skriver er selvsagt helt rett. Og det er nettopp derfor en god del av oss fikk en ekkel smak i munnen etter 22.7. Ekkel smak av selvgodhet. Vi møter hat med kjærlighet, roser og forståelse, osv, osv. Abb fortjener en skikkelig rettsak. Blablabla….og mer blablabla fra Jens og andre høytstående.
Men jammen fikk ikke han som kastet skoen og viste forrakt for retten all forstålse, og jammen var pressens latterliggjøring av abb også helt legitimt….sa noen dobbeltmoral? Kan ikke vi, det norske folk, bare innrømme at vi er som alle andre? Vi hater. Vi tar til vold når vi syns det passer. Vi rakker ned på sigøynere. Vi banker homofile. Kan vi ikke bare innrømme at vi slett ikke er bedre enn alle andre land og folkeslag?
Innrømme det, men å innse det? Det er spørsmålet! 😉
Vektig innlegg i en trist debatt. Ola og Kari Nordmann bør gå en aldri så liten tur i seg selv når de ikke kan «unne» folk å sitte under en presenning i et grustak på Årvoll. Det er dessverre naivt å tro at det ikke ulmer hat og fremmedfrykt blant rosetog og alt demokratiet vårt, derfor blir innlegg som ditt her desto viktigere. Situasjonen til romfolket i Europa er vanskelig og sammensatt, og jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg har gått litt i meg selv de siste dagene og kommet til at jeg iallefall kan ta meg tid til å se tiggerne jeg møter på gata i øynene og gi dem et smil når jeg går forbi. Det løser ikke noe problem. Men iallefall ser vi hverandre.
Ja, det løser i hvert fall ingen problemer å glemme at vi alle er mennesker 😉