Fruktbart vennskap

De svarte regnskyene har i grunnen flyttet helt inn her jeg sitter på en låne-PC jeg skjønner fint lite av etter nok en gang å ha sølt vann i min egen. Grunnet diverse kaos endte jeg også opp med å levere den inn på reperasjon til tre menn med mullah-skjegg, kalott og kjortel rett vis-a-vis den katolske kirke ved Deichmann og jeg har ikke hørt et pip enda.

De virket faktisk litt livredde da jeg flesket  inn med utringning og sommerkjole, det var den siste dagen vi så sola her på østlandet. Kanskje de ikke tør å ringe meg? Ikke var det de som lånte meg PC heller, den fikk jeg låne av min gode  gamle charter-venninne Turi. Faktisk har dette vært en uke full av gamle venninner. Det begynte med at Marianne som jeg nesten ikke har sett på flere år, plutselig dukket opp på byen i nesten samme bluse som meg.

Jeg og Marianne har langt fartstid sammen. Vi ble kjent da vi begge studerte i Bergen og jobbet på studentklubben Hulen inne i Nygårdsfjellet, og hang sammen i tykt og tynt i mange og lange år. Det er det med gamle venninner. De deiser inn i livet ditt med varierende hyppighet og minner deg på hvem du var og derfor har blitt. Det er ikke alltid like flatterende, men det gir deg så absolutt bakkekontakt for å si det sånn. Som da Marianne mimret og minnet meg på den gangen jeg aktivt vurderte å leie en kriminell til å bryte seg inn hos Tor Milde for å stjele telefonsvareren hans.

Her går man liksom rundt og tror man er en selvstendig og voksen kvinne og ingen fnisende førtis som lar seg fange av tosommhetstyrraniet og lokke av noen mann eller kvinne til et liv på andre premisser enn sine egne, så kommer altså Marianne og minner deg på at et tu, Brutus-Lene! Til mitt forsvar må det sies at epsioden fant sted etter at jeg hadde vært på jobb på Papua Ny Guina og gått på malariatabelettene Lariam en måned, de er kjent for å kunne utløse midlertidige psykoser. Ikke at de hjalp heller, malaria fikk jeg også.

Men det var altså den gangen jeg fra et nachspiel ringte telefonsvareren til Tor Milde og utøste min feberhete og lett psykotiske kjærlighet over ham helt til det ikke var tape igjen på svareren. Vi var kolleger i Aller-konsernet på den tiden og hadde såvidt møtt hverandre på Tostrup-kjelleren. Ikke spør, jeg klandrer Lariam. Han var på ferie da det skjedde og selv om jeg aldri fikk leid noen til å bryte seg inn og stjele telefonsvareren hans, er jeg og Tor heldigivs fortsatt gode venner når vi treffes.

Men dagen etter at Marianne fikk satt meg på plass, var det tid for grillfest hos enda en god, gammel venninne jeg ser så altfor sjelden, nemlig Trude.

Og da jeg gikk i gang med å lage frozen strawberry daiquiri til oss alle, måtte seff Trude minne meg på første gang jeg smakte denne gyllne drikken under et besøk i New Orleans.

Det får holde å si at episoden involverte Mardi Gras, en svart politimann, en ekstra rulleseng fra et lager i gangen på hotellet, store mengder daiquiri og og en mistet rom-nøkkel. Jeg elsker gamle venner. De er de eneste som kjenner deg på både godt og vondt og som du rett og slett ikke gidder skamme deg for. Og selv om det av og til går lenge mellom hver gang man sees, plukker man alltid opp tråden igjen med en gang der den slapp sist. Ikke et vondt ord om min biologiske familie, men det er Trude, Turi, Marianne og noen svært få til jeg ringer først når det stormer som verst. Mine gamle venner er min urbane familie og den eneste gjengen jeg ville stolt på med livet som innsats.

Derfor var det et rørende øyeblikk da Trude overrakte meg en av de eldste venninnene jeg har. Trude har tatt vare på henne siden jeg flytta til Jamaica i 2000, men nå mente hun det var på tide at hun kom hjem igjen. Jeg og Trude slepte henne i sin tid rundt hele karibia – fra Jamaica til Trinidad & Tobago og Cuba – til stort hodebry for lokale tollere. På Cuba ble hun sågar overfalt av en gjeng narkohunder.

Og selv om både Marianne, Trude og Turi kan minne meg på sider av meg selv jeg ikke er like stolt av og kanskje aller helst vil fortrenge, viser denne venninna meg at jeg tross alt lenge har vært som jeg er. Vi kaller henne bare Banana-woman. Hun ble med i gjengen på nittitallet en gang, noe som tydelig viser at jeg allerede den gang ivret for en felles fruktbar fremtid og ikke fruktet noe!

Ha en fortsatt fruktbar sommer!