Dagens antrekk – kosebukse

Ikke at jeg koser meg noe særlig, men jeg har altså trukket i kosebuksa. Etter å ha ventet på svar i over en uke fra teknikerene der jeg leverte inn laptopen min, kom dødsbudskapet i dag: Vi beklager. Det var hovedkortet (lang megetsigende pause) og da var det desverre ikke mer vi kunne gjøre, sa teknikeren med nærmest gråtkvalt stemme. Jeg er derfor i sorg over alle de tusenlappene som må forlate bankkontoen min i morgen og i sorg er det bare kosebuksa som hjelper!

Jeg har et obskønt antall kosebukser. Sånne utvaska uformelige greier med slakk strikk i livet som single og frivillig barnløse førtiser mest sannsynlig har på seg den dagen naboene begynner å klage på lukt fra leiligheten,  ambulansepersonellet til slutt bryter seg inn og finner oss døde på kjøkkengulvet. Det er i kosebuksa vi virkelig lever og det er i den vi kommer til å dø. Jeg har i hvert fall aldri skjønt meg på folk som vandrer rundt i sine egne hjem iført pintrange, strammende jeans eller matchende antrekk som fordrer at du holder inn magen.

Jeg leser i rosablogger at sko er noe kvinner aldri får nok av og riktignok har jeg noen høye hæler jeg aldri bruker jeg også, men kosebukser får jeg virkelig aldri for mange av. Ingenting er deiligere enn å la magen disse fritt i fløyelsmyk flanell når jeg tusler mellom kaffetrakteren og hjemmekontoret, eller krøller meg sammen i sofaen foran TV og laptop (bare jeg får kjøpt en ny en seff). For i motsetning til torturredskaper på 12 centimeter stillett, bruker jeg  nemlig hver eneste en av kosebuksene jeg har! Jeg bruker dem faktisk ihjel. Sånn som denne kosebuksa det bare er noen blasse hjerter og flanellnupper igjen av.

Den er likevel min yndlingskosebukse fordi den føles som farmors gamle flanelldynetrekk jeg husker fra min barndoms solfylte sommere på sørlandet. Sommeren har jo tatt solen av menyen nå, akkurat det var virkelig bedre før. Og etter å ha tatt imot PC-dødsbudskapet med verdighet samt oppdaget at mine talenter som husmor fortsatt er under enhver kritikk da jeg så at jeg hadde vasket alle de lekreste blusene mine sammen med en flaske neglelakk, var det bare yndlingskosebuksa som kunne gi trøst.

Jeg har alltid ønsket at jeg kunne gå i kosebukse hele tiden. Også utenfor hjemmets fire vegger. Men av hensyn til den alminnelige bluferdighet og kulturelle kleskoder, tar det seg liksom ikke ut å komme dassende på jobbmøte i flekkete joggebukser med hull på knærne. Det hjelper lite å skryte av at flekkene som sant er, stammer fra de lekreste retter du har laget med forfinet kunnskap om for eksempel akkurat den rette formelen av sjokolade, søtt, nøtter, egg og smør som skal til for å instigere lykksalighet i en sliten førtis på en sofa.

Du får heller ikke stilpoeng for å forklare at hullene på knærne stammer fra utstrakt knesitting foran bok eller dvd-hylle for å finne nøyaktig den rette 600 siders tunge romanen i verdensklasse eller den Oscar-belønte filmen som skal til for å gjøre ethvert menneske litt større enn de er. Sånn sjelelig, mener jeg. Den kroppslige forstørrelsen tar jo sjokoladeformelen seg av.

Men akkurat i dag driter jeg i det. Jeg er tom for sjokolade og trosser samfunnets konvensjoner om hva som sømmer seg av bekledning i det offentlige rom. Jeg stikker derfor på butikken med kosebuksa på før jeg går i gang med nok en økt neglelakkfjerner på klesvasken. Jeg gjør det i stille protest mot trange glidelåser og høye hæler. I solidaritet med mislykkete og pissed off husmødre over det ganske land!