Teknologien blir min død, jeg sverger! Dette har vært nok en sånn uke som da kameraet gikk i svart i oter-parken sist. Alle de teknologigske dippeduttene jeg har gjort meg til slik en slave av ville bare ikke samarbeide på en tilfredstillende måte. Min erfaring er at jo mer intrikat og fancy apperaturen er, jo mer problemer blir det når det først blir problemer.
Det begynte med at jeg skulle i møte med digital redaktør Espen Skogen på Bonnier for å lære meg å publisere mine egne blogginnlegg live and direct on the internet i stedet for å gå via redaksjonen som jeg har gjort til nå. Jeg vet ikke om det betyr at de tror jeg endelig har blitt voksen og kan bære et slikt ansvar uten redaksjonell kontroll eller om de bare har gitt opp, men jeg øyner jo muligheten til å starte en direkte og digital gammelrosa revolusjon bare jeg får til dette her.
Jeg sitter med ekstra sterke lesebriller og studerer publiseringsverktøyet as we speak. Alt kan fortsatt skje. Særlig siden Espen begynte møtet vårt med å si at «selv tolv år gamle rosabloggere får til dette her, så dette fikser du». Gode gud, fallhøyden for en gammelrosablogger er altså svært stor hvis dette innlegget ikke kommer ut som planlagt. Espen gjorde for øvrig også store øyne da han fikk se telefonen min.
«Hva i all verden slags telefon er det», spurte han og lo. Jepp, han lo av meg. La dem le sier nå bare jeg! Riktignok kan den gamle sveivegrammofonen av en telefon jeg har verken motta mms eller logge seg på internett, men ringe, det kan den! Jeg har fortsatt friskt i minnet den gangen fotografen mistet iphonen sin i vinglasset og praktisk talt hele livet hans gikk tapt. Det enkle er faktisk av og til det beste.
Jeg har et ganske enkelt forhold til teknologi: Jeg vil bare at faenskapet skal virke! Jeg driter fullstendig i hvor fancy, morsomt eller nytt det er og hvordan det virker! Derfor var frustrasjonen stor da jeg skulle på scenen i Gyldendals ærverdige forlagshus på torsdag – med frukthatt og det hele – for å holde litt show for Europas nye krimdronning Camilla Läckberg.
Jeg og redaktør Torunn hadde jobba hele kvelden for å lage en fotoloop som forklarte både frukthatten og den royale mottagelsen jeg, Unni Askeland, hennes og prinsesse Märtha Louises faste designer Tina Steffenakk Hermansen og Kjell Nordström aka Baron Von Bulldog skulle gi Camilla Läckberg foran hundrevis av celebre gjester og lesere.
Men fem minutter før jeg skulle på scenen fikk jeg altså beskjed om at teknologien med fremviseren hadde sviktet. Hele planen ble lagt i grus på grunn av teknologisvikt og jeg var tilbake til basic med å tenke på hælen og ikke ved hjelp av datahjerner. Det er da man blir litt sånn øøøøhhh?
Med et blodtrykk som et løpsk nesehorn på savannen klarte jeg likevel å redde meg inn, mye takket være fabelaktige Unni Askeland som fylte femti år den dagen selv om det ble feiret forrige lørdag.
Men vi var i det minste fine på håret begge to og velger å tro at det var vår utmerkede respektive styling av topplokket som fikk TV2 til å publisere et bilde av oss på sine nettsider.
Men etterpå hadde vi fått mer enn dosa vår av kameraer, mikrofoner, høytalere, fremvisere og moderne helvetesmaskiner så vi stakk og tok like godt Camilla Läckberg med oss til ærverdige og gammelrosa Hotell Bristol der man fortsatt får servert rekesmørbrød på gamlemåten og kelnerne titulerer deg som «frue».
Du kan ellers se resten av bildene og fim fra den store Tara-festen her, men nå er det nok for min del. Jeg tar med meg den gamle sveivegrammofon-telefonen min og stikker til sørlandet noen uker. Det eneste tilnærmet teknologiske hjelpemiddelet jeg skal benytte meg av der er grillen. Og ja, jeg bruker fortsatt kull!
Legg igjen en kommentar