This is it!

Herregud, nå gleder jeg meg til å bli femti! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg har i grunnen vært ganske deppa i det siste. Tenkt sånne tanker du vet: Is this it? Skulle jeg ikke utrette mer i livet? Hva ligger foran meg nå? Bare bli gammel og dø og ferdig med det? Hvordan endte jeg opp her i fosterstilling på sofaen foran lørdags-TV med fremtida bak meg?

Det er sånne giftige tanker som suger seg fast av og til når du bare blir helt overmannet av livet, kravene, sorgen du bærer på, drømmene som knuste, stresset, presset, denne gjørmete tåka som legger seg foran blikket ditt der du sitter og stirrer tomt inn i årene foran deg. Livet ER virkelig ikke noe for pyser! Men da er det bare en ting å gjøre: Gå i femtiårslag, blåse såpebobler, og så rett i kirken for å feire førti!

Lørdag var jeg nemlig invitert i femtiårslag og champagne-lunsj til min gode venninne Kristine Grønhaug, før jeg senere på kvelden skulle på storslått førtifest i kulturkirken Jakob for å feire en annen venn: Fabelaktige gospel-sanger, komiker og entertainer Hans Esben Gihle som har etablert tradisjon med sitt sommershow i Drøbak du bare må sjekke ut hvis du er på de kanter når det livnar i lundar.

Jeg gruet meg egentlig litt. Tolv timer på dobbelt fest med høy stettglass-føring når du er en litt sliten og livstrett førti-plusser er jo en idrettsprestasjon som langt overgår de folka som halser langs skiløypene nå under VM!

Men så sitter jeg der med champagnen, da. Midt mellom jubilant Kristine og journalist og fotograf Inger Johanson som jeg jobba mye med i gamle dager og som også er blitt femtis nå.

Livet liksom, snakker jeg litt om. Meningen, vet du. Hvor ble den av? Det er da Inger ser på meg med de deilige, isblå kajal-øynene sine og vifter med en bugnende ring i like isblå topas som drypper av diamanter og safirer hun prutet som en proff kamelbeduin for å kjøpe seg på frilanserlønn i India forleden.
– Livet? Det handler om å være i bevegelse. Det er bare i bevegelse at møter kan finne sted og det er i møte med andre, med alle fortellingene, alle de levde livene, drømmene vi bærer på, det er bare i de møtene livet skjer. Men å sette deg i bevegelse er det bare du selv som kan gjøre.

Så forteller hun meg en liten historie om hvordan selv sorgen og alt det tapte, all den lengselen som samler seg som slagg på bunnen av livet, likevel kanskje blir noe av det viktigste til slutt. Til alt overmål handlet historien om en av mine aller største ungdomsheltinner ever, nemlig forfatter og samfunnsrefser Suzanne Brøgger. Det er vel ikke den kvinnelige førti-plusser som med respekt for seg selv ikke har lest hennes «Fri oss fra kjærligheten» eller «Creme fraiche» i en utagerende ungdom – og har du ikke gjort det enda så gjør det nå!

– Det var på en ferge i New Zealand, forteller Inger og tegner et bilde med enkle ord: En fremmed, eldre mann på ferja. En tilfeldig samtale om havet. – Du ser trøtt ut, sier han. Hun er det. Hun ligner sånn på en han en gang elsket, sier han da og inviterer henne på en drink i sitt hjem med utsikt over havet de krysser. Senere på kvelden sitter hun der på terrassen til mannen fra ferja og ser på havet igjen. Om noen uker skal hun intervjue en seksti år gammel Suzanne Brøgger i København. Mannen fra ferja, han som nå serverer henne drinken hun nå nipper til, viser seg å være Max som Brøgger skriver om i så mange av sine bøker. Intervjuet med Brøgger ukene etterpå ender med at Suzanne intervjuer Inger om sitt eget liv i stedet, sine egne glemte drømmer og sin egen sorg, hun har ikke sett Max på mange, mange år.

Historien gjør meg rørt før den får meg til å smile, flire, blåse såpebobler i ansiktet på folk jeg treffer på vei ned til Jakobs kirke. Når jeg går inn i kirkerommet pyntet til førtifest, er det i fnisende andakt over Suzanne Brøggers ord: «Det finnes ingen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve. Den gjelden man står i til seg selv, kan aldri oppveies av noen som helst synlige bevis på suksess, berømmelse, rikdom eller skjønnhet.»

Og når Hans Esben entrer alter-scenen i gullkjole som Whitney Houston og synger fletta av hele Jakobs kirke med en versjon av «I will always love you» som ville fått Whitney til å rødme i misunnelse hadde hun ikke gått bort og dødd som 48-åring forleden, er jeg både frelst og har sett lyset for lenge siden! Jeg gleder meg som en nyfødt unge til å bli femti! Til hver eneste bevegelse som skal få meg både dit og videre til seksti eller søtti også – så lenge det varer! Til alle møtene, fortellingene, sorgene, lengslene og livet jeg enda har igjen å leve. This is it!

Se fler bilder fra femti- og førtifest på Tarapi sin Facebookside.