Da har jeg nok en gang trukket mot Sørlandet, eller Danish Congo som en god venn av meg kaller det. Kallenavnet har ikke den bløde kyststribe fått utelukkende fordi man her nede fortsatt benytter seg av dialekter som skulle tilsi at vi enda var under dansk styre, men også på bakgrunn av de sørlandske misjonærers ivrige innsats for å frelse verdens hedninger. Når sørlandsbussen kaster deg av i trafikkmaskina utenfor Grimstad sentrum der jeg holder til kan du vanskelig gå mer enn femten meter uten å støte på et bedehus, en frikirke eller en misjonssal.
For ikke å snakke om sørlandskystens lite omtalte befatning med med slaveindustrien. Jeg er i Grimstad for å feire min kjære onkel, nerd og lokalhistoriker Johan Anton Wikanders 70-årsdag. I tillegg til å befatte seg med kompassroser og skipsfart er han også en ivrig samler av såkalte «Misjonær-postkort», en egen etnografisk fremstillings-genre lenge før internett og massemedias tid.
Etter festmiddagen ble jeg sittende å diskutere Slaveskipet Fredensborg med onkel Atten som vi kaller ham for short. Det sank utenfor Arendal 1. desember 1768 mens mannskapet, passasjerene og to slaver klarte å redde seg i land. De to sistnevnte ble noen av de første innvandrerne til det som senere skulle bli Arne Myrdal og folkebevegelsen mot innvandring sin bastion i Norge og endte sine dager som «husnegre» som det var så populært blandt de kondisjonerte i Europa å holde seg med på den tiden, fortalte onkel Atten.
Den dansk-norske slavehandelen foregikk fra ca. 1670 – 1802. Nær 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på danske og norskeide skip. Dødelighetsraten for slavene lå gjennomsnittlig på ca 10 % under overfarten. I Danmark og Norge har dette mørke kapittelet i landenes historie vært lite omtalt. For Sørlandets del kan man likevel merke seg at det første dansk–norske slaveskipet seilte for en bergensk kjøpmann. Ellers er det lite å glede seg over i denne historien.
Men i kjølevannet av slavehandelen kom altså misjonen. Den har satt sitt preg på den sørlandske folkesjela siden og må nok ta sin del av skylda for lokalbefolkningens inngrodde skepsis til fremmede. En yndet sørlandsvits er nemlig den om de to gamle karene som sitter på brygga i Lillesand når et sirkus hadde kommet til byen og får høre at en dverg var observert i byen. De var ikke riktig sikre på hva en dverg var for noe, men at det var noe som ikke hørte hjemme i Lillesand, det var de sikre på. Karene ser på hverandre, før den ene utbryter: – Seier du det? Fikk dei dræpt han?
Som sørlandslekt i generasjoner tilbake har dette seff satt sitt preg på min egen familie. I alle år tok jeg imot salige farmor i Oslo på vei til onkel Atten som har bosatt seg i Trondheim. Det var en pause mellom togene som vi alltid benyttet til en spasertur opp Karl Johan. Farmor var en god kristen og ivrig menighetsmedlem i Filadelfia der highlightene på møtene ofte var hjemvendte misjonærers foredrag om forholdene på misjonsmarken. Farmor tok meg alltid i armen og klemte ekstra hardt til når vi gikk forbi en mørkhudet person. – Men seeee, sa hun med en ømhet i stemmen som om hun snakket til et barn. – Nei, men seee på hedningene.
Når jeg hopper av sørlandsbussen i dag, er forholdene gudskjelov noe mer opplyste, men man trenger jo ikke dra lenger inn i Agder enn til Vegårdshei og Tjostolv Moland sin hjembygd for å høre suset av fortiden i nåtiden så jeg og min gode venn holder nok på kallenavnet Danish Congo en stund til.
Dårlig!!