Dommedag for dummies

Jeg syns det burde være dommedag langt oftere. For de av dere som mot formodning ikke har fått det med dere enda, så annonserte altså den amerikanske radio-pastoren Robert Fitzpatrick at jorden skulle gå under nå på lørdag.
Jeg var ikke veldig bekymret. Jeg har tross alt møtt Jesus før. Det var i Sibir i 1999. En tidligere trafikk-konstabel hadde forskanset seg på et fjell sammen med rundt fem tusen kultmedlemmer i påvente av at syndefloden skulle komme i 2001. Han fortalte alle som gadd å høre på at han var Jesus. Jeg og fotograf Stian bestemte oss for å høre på. Det skulle vi aldri gjort. Å bestige et fjell i Sibir uten andre hjelpemidler enn apostlenes hester er ikke noe for en liten elefant.

Da jeg halvdød, myggspist og dekket av gjørme fra topp til tå omsider fikk kreka meg opp til Jesus, ga jeg klar beskjed om at jeg syntes han kunne lagt senteret for jordens undergang til et litt mer sentralt sted. Heldigvis fikk jeg rekvirert sektens eneste hest til nedturen. Hadde det ikke vært for det skabbete øket der, hadde jeg nok sittet på toppen av et fjell i Sibir den dag i dag. Dommedag er seff for hjelpeløse tullinger uten livsmot, men slike annonseringer av verdens undergang gir deilige påskudd for å kline litt ekstra til for oss som vet at livet ikke er for pyser.

Vi starta derfor dommedagsuka knallhardt. Sammen med den norske Reggae-artisten Nico D, inntok Tarapi Marinlyst allerede 18. mai.

Der brukte vi en halvtimes direktesendt etertid til forsvar av sjørøveriet. Tarapi har som dere vet nylig seilet jorden rundt under rosa sjørøverflagg.

Men litt raggamuffin-style piracy over eteren med Nico D, ga bare blod på tann. Jeg og Taras intet mindre enn blytøffe redaktør Torunn Pettersen økte på med et middagsmøte der vi klekket ut så svimlende gode reportasje-ideer for Tara fremover at kjerringene i lefsa «Alt for damene» bare kan slå seg konkurs før de en gang har kommet skikkelig i gang med å prøve å kuppe de norske 40+ leserne. Eat shit bitches! Dere har ikke sjans mot gamle sjørøvere som meg og Torunn! Hei, hå og en flaske med Acinatico Walpocelli Classico Superiore Ripasso. Nam!

Og enda var bare uka såvidt begynt! Det vidunderlige med dommedag er jo at etter oss kommer syndefloden. Ingen tror liksom på det, men i blikket til nølerne ser man likevel et glimt av frykt. Søndagsskoleskrekken ligger fortsatt og gjørmer seg i bunnslagget av norsk kultur der den oftest slår ut i hverdagslig religionshat mot muslimer, men med sjørøverflagget til topps kan man også bruke det til å borde livspysene og invitere til fest. Hver dag burde jo leves som om livet står på spill, for det er jo nettopp hva det gjør!

Fredag ble det derfor dommedagsfest på den nyinnredete balkongen her på Tøyen der Gaysirs eminente forumhorer og piratkolleger var invitert. Det ble et sjøslag! Og da verden fortsatt sto dagen etter, var det ikke annet å gjøre enn å stille seg på kaia og ønske velkommen Tarapis venninne Merete Kemi Wear og Barnas prosjekt fra Brasil. Sammen med Trude Arntzen som står bak Morradi-scenen på musikkens dag og som jeg skrev om i Tara-reportasjen «Asfaltroser», arrangerte hun nemlig loppis til inntekt for favela-kidsa i Brasil som har vært ute en dommedag før og vet å verdsette at de overlevde.

Nå teller vi altså mandag og to dager etter dommedag – og fortsatt ser jeg folk som ikke tør å leve. Tarapi innfører derfor dommedag hver dag! Ser jeg dere ikke danse i mairegnet minst en gang før juni, heiser jeg sjørøverflagget og tvinger dere til å gå planken! Nå har du overlevd dommedag, da kan du overleve alt!