Dette er en kapring!

Nå har jeg akkurat landa i New York og befinner meg på hemmelig hotell-adresse et sted på Manhattan. Det var nemlig såvidt de slapp meg inn i landet, langt mindre av flyet, så jeg ligger lavt i terrenget en stund fremover. Barn har ingenting på fly å gjøre! Ikke mødrene deres heller!  Punktum!

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå har jeg endelig passert førti med god margin og slipper dette evinnelige gnålet fra familie, venner og tilfeldig forbipasserende (folk fornekter seg jo som kjent ikke) om jeg ikke skal skaffe meg barn snart. Man har innsett at min tid som fruktbar rugekasse for fremtidens despoter er på hell og lar meg være i fred, men fredelig er det jo desverre ikke blitt lell.

Som fortsatt menstruerende kvinne uten barn er du jo den absolutte pariakaste i vår kultur. Så langt nede på verdighets-skalaen befinner vi oss faktisk at det er helt legetimt for villt fremmede å stille  oss innvaderende spørsmål det aldri ville falt dem inn å spørre noen andre om i stupfylla en gang. Ja er du steril da eller? Ja, nei, du venter vel på den rette mannen du da? Og så seff det store, altoverskyggende HVORFOR.

Hva du enn svarer må du ikke finne på å svare som sant er: At du rett og slett ikke har lyst på barn. At du syns babyer er sekskilos terrorceller utplassert i det ganske samfunn av satan selv. Skryt heller på deg en dødelig og egg-drepende sykdom, hva som helst. Det sjokket og den endeløse tiraden pinlig personlige spørsmål sannheten avstedkommer hos spørsmålstilleren, er bare ikke verdt det. Særlig hvis hun selv er nybakt mor.

Nybakte mødre er så stolte av kroppens evne til å reprodusere seg selv at jeg egentlig er forundret over at de ikke bærer egglederne rundt halsen som et smykke. De dundrer ut på gater og kafeer med resultatet av celledelingen ulende i en firehjuls barnevogn til skrekk og advarsel for alle som har en hjerne som ikke er overstyrt av kroppens hormoner til enhver tid.

På gata rotter de seg gjerne sammen flere i slengen og går to-og-to barnevogner i bredden på fortauet, stirrer barnløse kvinner foraktfullt inn i hvitøyet og dytter på så vi må skvette ut i veien der vi såvidt unngår å bli overkjørt av bussen med et nødsrik. På kafeer okkuperer de halve gulvflaten med vogner, bleiebager og plastposer mens de drar ut lakterende bryster totalt uten hensyn til oss som kanskje sitter der fyllesyke en søndag og kjemper med å få ned dagens første måltid.

Jeg har likevel funnet meg i det. Jeg har godtatt at småbarn og babyer har sin plass i samfunnet. Ja, jeg har til og med valgt å respektere deres mødres rett til å eksistere i det offentlige rom, men nå er grensen nådd. Nå er det rett og slett nok. Jeg finner meg faen ikke i det lenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter åtte timer ombord på en transantlantisk flight til New York med en konstant hylende baby tvers over midtgangen og en tikilos snørrvalp hengende med hodet først nedover tv-skjermen min fra stolryggen på setet foran – uten at deres respektive mødre enset mine gjentatte forespørsler om de vennligst kunne få lille Muammar al-Gaddafi junior til å holde kjeft og sitte rolig i ti minutter, ser jeg det nødvendig å ty til verbal vold.

Dette er en kapring! Nå tar jeg kommandoen tilbake! Og jeg har amerikanerne her borte med meg!
Sju av ti reisende mener at familier med små barn bør sitte på en egen seksjon av flyet, viser en undersøkelse fra det amerikanske nettreisesamfunnet TripAdvisor.

Jeg velger å ta det et skritt lenger og forlange at de reiser med egne fly! Desverre var flyvertinnene helt klart nybakte mødre selv på denne flighten da de ikke tok særlig lett på det når jeg til slutt tømte et glass vann i huet på snørrungen foran meg. Men flyvertinner er det jo sjelden noe hjelp å få av uansett: