Notater fra nattboka

Hvorfor skriver alle dagbok og ingen nattbok? Let`s face it; riktignok kan dagen bringe mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men det er om natta vi hverdagsmennesker har sjans til å bli virkelige superhelter! Det er om natta vi må slippe kontrollen og la drømmene herje med oss som de vil.

I mitt andre hjemland Jamaica, sier folketroen at menneskenes skygger river seg løs når man drømmer for å suse ut i mørket og leke med andre skyggesjeler i fred for kroppens åk. Jeg velger å tro at det var mitt alter ego skyggen som sto bak da jeg innledet året med å lage nattmatt klokken 05.00 på nyttårsaften.

Dagen før nyttårsaften hadde jeg akkurat levert manus til en kokebok om kokken Mona Halvorsens gate-gourmet. Som eier og primus motor bak catering-firmaet Stunt Squad, gatekjøkkenet Royal Junk og kafeen Royal Revolver, tok hun på seg oppdraget med å fore hele Grand Prix-sirkuset som inntok hovestaden i fjor, noe hun klarte med glans. Kokeboka hennes kommer på Aschehoug forlag til våren og jeg burde derfor med andre ord hatt triks om tilbereding av god mat friskt i minnet da jeg invaderte buffet-restene klokken 05.00.

Den gang ei. Det er med nattmat som med skriving av nattbok. Innholdet lar seg ikke styre. I grunnen er det hårreisende at alle oppskrifter og kokeboktips om nattmat er sånne lekre småretter og supper som krever tilnærmet null i promille for å tilberede med en viss suksess. Hvorfor er det ingen som har gitt ut en kokebok med ekte nattmat? Sånn som du spiser når du kommer ravende hjem fra byen og bare finner majones og syltetøy i kjøleskapet, smører det sammen og slenger på brøskiva som du etterpå mister i gulvet? Jeg må foreslå for Mona at hun gjør det neste gang. Er det noen som kan få sånn mat til å smake godt så er det henne.

En av mine sterkeste nattmat-opplevelser fant sted på et femstjerners Hyatt-hotell i Hong Kong. Etter det som bare kan karakteriseres som et sosialt selvmordsoppdrag av en lysløypetur gjennom byens karaokebarer, der vi av en eller annen grunn bare ble servert whisky, gikk strømmen i topplokket midt under min svært intense og ektefølte fremførelse av Abbas Gimme! Gimme! Gimme! (A  Man After Midnight). Alt jeg husker etter det er et vagt minne om en taxitur tilbake til hotellet.

Da jeg våknet i hvite, kinesiske silkelakener neste morgen, var det til synet av mengder med størknet blod i senga. Skrekkslagen ser jeg nedover kroppen min og får øye på det jeg tror er et digert, blødende kjøttsår i den venstre sida. Rett før jeg avgår ved døden i rent sjokk, får jeg imidlertid også øye på et par poteter og litt barnaissaus mellom puppene. Jeg har aldri opplevd en lignende lettelse her i livet. Det var som å fly. Jeg hadde altså benyttet meg av roomservice og bestilt blodig biff i løpet av natta som da hadde klistret seg til kroppen mens drømmeskyggen min var ute på vift og jeg selv ante fred og ingen fare.

Så det var nyttårsaften 05.00, da jeg satt ved buffet-restene på kusine Kristines kjøkken og nøt et smørbrød med reker, brunost, tomatsild og syltetøy, at jeg bestemte meg for at i år skal det føres nattbok! Om ikke annet tror jeg selv de blodigste mareritt kan bidra til å gjøre dagene lettere. På torsdag reiser jeg til Gambia. Det er første stopp på en reise verden rundt for Tara der jeg skal møte de som drømmer. I veska har jeg en nattbok. På forsida står et sitat av Neil Gaiman:

«It is never `only a dream`, John Constantine. Here less than other places.»