Sørlandsbussen joiner Axis of evil

Det er fjerde dag jul og jeg lider av posttraumatisk stress-syndrom. Nei, det er ikke fordi jeg har bakt pepperkaker, stresset med julegaver og all denne hjerteatakk-fremkallende førjulskosen folk belemrer seg selv og andre med. Julestemningen forlot meg på lille juleaften mellom Drammen og Risør et sted.

Jeg tar Sørlandsbussen til Grimstad to ganger i året. En tur hjem til familien i sommerferien og en i jula. Det går stort sett fint. Men noe har skjedd siden i sommer. Alt tyder på at Sørlandsbussen er blitt kjøpt opp av Al Qaida eller en sammenslutning tidligere ansatte ved Guantanamo.

Det begynte allerede på Oslo bussterminal. Busssjåføren var innleid ekstrahjelp i julestresset, kjørte egentlig Valdresekspressen og kunne derfor ikke veien til Sørlandet, noe han ga høyt og tydelig uttrykk for over åpen mikrofon under sin femti minutter lange samtale med sentralen på tomgang. Greit nok, noen forsinkelser må man regne med i jula, men det viste seg seff at terroren bare såvidt hadde begynt.

Man kan si hva man vil om sørlendinger, men særlig kjappe i avtrekket er de ikke. Når de da i tillegg insisterer på å ta alle juletelefonene fra bussen, begynner vanntorturen til CIA å fortone seg forfriskende for en stakkars jævel som må sitte å høre på knotet. De kommer faen meg ALDRI til poenget. Og hva er det med ellers reserverte nordmenn som med mobilen til munnen, slett ikke skjems for å legge ut om uønskede graviditeter, fyllekuler, gale eksmenn, kjipe venninner og traumatiske studieopphold i utlandet? Hallo! Det er ikke sånn at mobilmikrofonen magisk oppsluker all lyd som kommer ut av kjeften din! Vi hører deg vi andre også!

Verst var hun sytende, gamle hurpa som satt rett bak meg og telefonerte til absolutt alle hun hadde så mye som et halvt DNA-molekyl til felles med. Hun serverte en historie om eksmannen som prøvde å tilrane seg gravplassen hennes (!?) i fjorten versjoner med en stemme og et tonefall prikk likt den ene kua i Tine-reklamen som går på TV nå. Akkurat som Dagros, avsluttet hun også  hver  setning med et sånt passivt-aggessivt «jada», du vet? Arrrrgh!

Rett etter Drammen ble det klart at dassen hadde fryst og at vi ikke fikk det innlagte røykestoppet midtveis som vi pleier fordi Valdres måtte hente inn tapt tid. Det var selvfølgelig da min sidemann fant det for godt å starte en samtale om sine egne preferanser innen julemat.

Et sted mellom Drammen og Risør, rautinga til Dagros bak meg, oppskriften på julesylte presentert ved siden av meg, Valdres sine samtaler om veihenvisninger over åpen mikrofon, tissetrengthet, nikotinabstinenser og PMS i kombo med det jeg frykter må være symptomer på en tidlig overgangsalder, smalt det!

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr, jeg kjente det suse for ørene og et indre skrik presset seg opp gjennom strupen. Jeg snudde meg og brølte til Dagros at hvis hun ikke holdt kjeft, skulle jeg sørge for at gravplassen forble hennes med øyeblikkelig virkning, ga sidemannen et sikkelig dytt i sylta og skrek fremover til sjåføren at han kunne dra til helvete hjem til Valdres, han hadde ingenting på sørlandet å gjøre! Så ble alt svart.

Jeg kom til meg selv igjen da det viste seg at Sørlandsbussen ikke lenger stopper i Grimstad sentrum, men kaster passasjerene av som uønskete asylsøkere på E18. Da jeg trillet kofferten hjem i tjue minus, gledet jeg meg bare til å dra tilbake Jamaica igjen i februar. Der holder det nemlig å stirre myndig på en bråkete busspassasjer før han holder kjeft. Våpentettheten der er den høyeste i Karibia og ingen vet hva slags gode argumenter du bærer med deg i veska. Heldigvis for Sørlandsbussen lå det bare en pakke urørt Prince og en avslått mobil i vesken min denne gangen.

Will Ferrells geniale Bush-parodi med Axis of evil-talen.