Tag Archives: Prinsesse

52 kvadratmeter kjole!

OMG! Nå har jeg funnet meg en ny heltinnne her i Lisboa! Jeg mener hva hadde egentlig Grand Prix vært uten kjolene?!? Fabelaktige Elina Nechayeva fra Estland som skal kvalifisere seg i den første semifinalen i kveld, har virkelig skjønt det! Hun klinker nemlig til med Eurovisions aller største kjole noen sinne!

elina-netsajeva-eesti-laul– Kjolen har 52 kvadratmeter stoff og det må seks menn til for å bære den inn på scenen mens jeg tripper etter inni kjolen, fortalte Elina meg da jeg traff henne i går. Jeg mener hallo?! Respekt!

32169498_10156068826305781_1497802525162602496_nJeg ble selvfølgelig umiddelbart sjalu! Det er noe med prinsessedrømmen som de som kritiserer den hardest, ikke har forstått. Det handler ikke om å stå der i tidenes bløtekakekjole og nusse seg til som et nikkedukkende objekt, det handler om makt! Jeg mener, prøv å dra på deg et drog av en oransje glitterkaftan med krystaller midt foran fontena på Rossio-plassen i Lisboa og du skjønner hva jeg mener.

32161264_10156068923070781_2024795145525788672_nDet er bare noe med det å iføre seg en helt sinnsyk kjole med flagrende gevanter og bling som kommanderer en form for gispende ærefrykt og oppmerksomhet og derfor også makt. Jeg fikk i hvert fall folk til å le, ta bilder, og komme bort og snakke til meg om løst og fast. Jeg fikk gamle suringer til å smile, småjenter til å slutte å være sjenert og et par uteliggere til å glemme elendigheta noen minutter.

32116675_10156068922860781_5656095698286804992_nDerfor er det åpenbart at det ikke bare ligger servile nusserier i jenters prinsessedrøm. Det disse kjoledrømmene egentlig skjuler er drømmen om ubegrenset, uforfalsket makt av den jublende typen som får folk til å knele helt frivillig med et smil om munnen. Derfor skjønner jeg godt ansiktsutrykket Elina satte opp da kollega Robert spurte henne om kjolen er viktig i Eurovision-sammenheng.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viktig?!? Selvfølgelig er kjolen viktig! 52 kvadrat viktig faktisk! Vi snakker tross alt om dama som har med seg egen parasollbærer på den blå løperen!

32207608_10156068826235781_8476689442709438464_nOg når hun i tillegg har en helt overjordisk vakker stemme og drar fulle opera-arier på løperen, ja så er det bare å bøye seg i støvet som virvles opp av kjoleskjørtene!

ElinaSå får det ikke hjelpe om en litt aldrende prinsesse i overgangsalderen blir angrepet av hetebyger og veskepanikk når hun ikke finner hotellnøkkelen i alt styret sånn midt på gata.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The struggle is real! Og kjoledrømmen er til for å leves! Følg med på tidenes kjolebonanza når Elina entrer scenen på et Nrk-apparat nær deg i kveld. Jeg kommer tilbake med full oppdatering på resten av Eurovisions mest elleville antrekk her i Lisboa snart. Og vil dere følge dramaet minutt for minutt er det Snapchat @lenewikander som gjelder. All Aboard!

Leave a Comment

Veid og funnet for tung

I dag fyller jeg altså 44 år. Jeg feirer dagen med å bli portrettintervjuet av Agderposten på terrassen her i Grimstad der jeg ferierer. Intervjuet er i anledning kåseriet jeg skal ha under Ibsen og Hamsun-dagene her nede 17. august, men jeg tar det likevel til inntekt for feiringen av at jeg fortsatt lever et fruktbart liv.

Det er likevel de nyfødte jeg tenker mest på i dag. Nærmere bestemt annonsene deres foreldre setter inn i avisen for å feire at de ble født. Lokalavisen her nede er full av dem. «Lille Hilde kom til verden i dag. 3123 gram og 46 centimeter.» «Lars ble født i dag. 3400 gram og 49 cm. Hilsen stolte foreldre.» Jeg skjønner at slike gratis-annonser gir liten plass til utførlig tekst, men nettopp derfor fatter jeg ikke hvorfor man velger å bruke den lille spalteplassen på nøyaktig oppmålt lengde og vekt?

Og hvorfor er foreldrene alltid «stolte»? Hva i hule heite er de så stolte av? Kroppens evne til å reprodusere seg selv? At det nå er bevist at de har samme evne til å formere seg som sjimpanser og brunsnegl? Hvorfor skriver de ikke «lykkelige foreldre» i stedet? Eller «glade»? Eller «lettet»? Jeg hører jo at en fødsel krever sin kvinne…

Jeg merker meg også at alle de målbare enhetene som opplyses i disse annonsene, alltid er innenfor normalen av hva man anser for et sunt, friskt og altså vellykket barn. Det er jo ingen som annonserer hva lille Hilde og Lars veier når de blir gamle og dør. Disse tallene handler om foreldre og samfunnets forventninger til hvordan barnet skal passe inn i livet. Og i livet gjør du det altså tilsynelatende best ved å være «normal» som andre, i hvert fall sånn på startpallen.

Jeg ser nemlig ingen annonser om sterkt overvektige Tore på 6500 gram, jublende billedtekster om lille Ole med skjevt bakhode, den uskjønne babyen Kari som ligner sitt eget ultralydbilde på en prikk, eller nurket Tone som er så skjeløyd at alt hun nå mangler er surround-sound for å bli sitt eget entertainment-senter. Jeg har derfor tatt meg den frihet å sette inn en annonse i Grimstad Adressetidende i anledning min 44-årsdag:

Da vi leverte annonsen, bedyret de at den skulle komme på i sin helhet som lød: «I dag er det 44 år siden overvektige og skjeløyde Lene Wikander ble født. Nå har hun vokst seg 180, 5 cm lang og snart 90 kilo tung. Stolte foreldre Per og Liv på Fladen gratulerer.»Da den kom på trykk i dag viser det seg altså at de har sensurert bort det med «overvektig og skjeløyd». I rest my case.

Skal man i avisa må man enten være velykket, kjendis, kriminell eller politiker – sistnevnte en rolle vi jo vet ofte fusjonerer de tre foregående. Vi vurderte derfor også om vi skulle ha med «vår lille prinsesse» i annonsen. Overraskende mange nyfødte er jo av kongelig byrd og presenteres i avisen og på Facebook som prinser og prinsesser. Å være vellykket velskapt er altså ofte ikke nok i seg selv, man bør helst være kongelig i tillegg.

Og er de ikke kongelige så er de «verdens søteste», «verdens nydeligste» og «verdens beste». Ikke før de arme små har skvist seg ut av fødselskanalen med livet som innsats, skal de altså belemres med konkurransejaget og hierarkiet de fleste som har vært født en stund, måler seg selv og andre etter i livets OL.

Talemåter er resultat av måten vi tenker på. Veiet, målt og ferdig gradert, presenteres våre nye medmennesker for verden med forventningen om å konkurrere på toppen. Som om det å være prinsesse er noe å trakte etter? Se på hva stakkars Mette-Marit må finne seg i!

Gi unga en sjans til å finne sin egen bunn å stå på før foreldrene tar dem til topps, sier nå bare jeg. Livet er ikke for pyser, langt mindre for prinser og prinsesser!

Leave a Comment