Tag Archives: norsk

Fear and loathing in Sweden

Da VG forleden igjen kunne melde at over halvparten av alle nordmenn ønsket å få slutt på all innvandring til landet grunnet deres dårlige evne til integrering, innså jeg at jeg er altfor dårlig integrert selv. Noe måtte gjøres og det straks ellers risikerer jeg å aldri få lov til å flytte hjem fra Jamaica på permanent basis.

«Stadig flere nordmenn er misfornøyde med integreringspolitikken, og 53,7 prosent av de spurte i en ny undersøkelse vil stenge grensene for innvandrere», meldte VG. Innvandrere er altså ikke norske nok for nordmenn. Men hva innebærer det å være en god nordmann egentlig? spurte jeg bekymret min gode og helnorske venninne Turi på telefonen. Svaret hennes kom spontant og uten nøling: Sverige!

Noe av det aller norskeste nordmenn gjør bortsett fra å dra på hytta er nemlig å dra til Sverige for å handle. Bare i påsken i år handlet nordmenn for 210 millioner kroner på den andre siden av svenskegrensa og knuste dermed alle rekorder fra tidligere. Jeg har aldri vært på harrytur til Sverige og sant og si vært grønn av misunnelse på alle venner og bekjente som stadig frekventerer grensa. For meg har det alltid fortonet seg veldig eksotisk.

Utstyrt med tips om hva det lønner seg å kjøpe fra alle de deilige småtøsene som henger på Tarapi sin Facebook-gruppe, kastet jeg og Turi oss i bilen og kjørte mot grensa. Selv om Turi har vært i Sverige før, ble det raskt klart at hun ikke har kryssa grensa tilstrekkelig mange nok ganger til å bli proff nordmann hun heller. Da vi kom ut med kvota fra systembolaget og skulle legge den i bagasjerommet, oppdaget vi nemlig at Turi hadde vært så uheldig å smugle med seg noen flasker deilig, italiensk årgangsvin INN i Sverige! Flaskene var en gave fra en venninne på feriebesøk i Norge fra sin faste bopel i Italia og Turi hadde aldeles glemt å ta dem ut av bilen.

På vei til Nordby-senteret diskuterte vi heftig hva vi skulle gjøre nå: Risikere å bli arrestert for vinsmugling på grensa (mest sannsynlig bare bot, men likevel), drikke opp den overskytende vinen og bli tatt for fyllekjøring (det ville jo i det minste være en morsommere måte å bli arrestert på) eller bare legge den igjen i Sverige? Som de gode nordmenn vi var i ferd med å trene oss til å bli, landet vi likevel på et fjerde alternativ: Smugle med oss hele driten tilbake over grensa og satse på å ikke bli tatt! Det er tross alt det de fleste gode nordmenn gjør.

Oppildnet av min nye status som blivende proffsmugler, ble jeg aldeles fra meg av begeistring da godtebutikken på Nordby-senteret kunne skilte med en hel disk lavkarbogodterier uten sukker! Jeg trodde et øyeblikk jeg var død og hadde havnet i paradis! Jeg innhalerte umiddelbart ca. en halv kilo gummibjørner, det var jo flere år siden sist en lavkarber som meg hadde spist den slags med god samvittighet.

Men etter et par timers kjøtthandling i nabolokalet til godtebutikken fikk vi endelig svaret på det eldgamle spørsmålet: Hvor lenge var Eva i paradis? Faen ikke lenge! Kvalmen begynte å melde seg allerede da jeg lasset mitt tiende kilo kjøtt opp i handlevogna. En sjekk på innholdsfortegnelsen til gummibjørnene opplyste at de var søtet med malitol, et stoff som kan forårsake akutt gassproduksjon og løs mage hos de sensible. Da kassadamen så spørrende på meg når magen ga fra seg noen buldrende høye lyder som hentet fra skrekkfilmen Exorcisten, ble det klart at jeg var en av de sensible.

Lenge før vi var tilbake ved grensa igjen måtte sjåfør Turi utføre en usving inn på en bensinstasjon slik at jeg kom meg på dass. Ute igjen konstaterte vi nedslått at vi også hadde valgt helt feil kjøretøy for en vaskekte harrytur som dere ser da det desverre er Turi som prøver å få tak i kaffen på taket av vår bil til venstre i bildet og ikke i det amerikanske flaket til høyre.

Nedslått innså vi at vi at vi nok aldri blir gode nok nordmenn for svenskehandel i hvert fall, kastet den overskytende vinen i søpla og kjørte slukøret tilbake til Norge. Resten av helgen har jeg løpt i skytteltrafikk mellom sofaen og toalettet med en mage som produserer mer gass enn kraftverket på Mongstad noen gang vil gjøre. Min eneste trøst er at gassproduksjon i det minste er typisk norsk.

Leave a Comment

Because of the way they do their thing

Den siste kvelden i Zanzibar skulle det feires. Jeg og fotograf Stian pleier alltid å feire siste dagen på tur. Og tro meg, det er alltid noe å feire. Mange lider av den vrangforestilling at det å reise jorda rundt på reportasjetur for Tara er en bedagelig drømmetilværelse kontorrotter her hjemme bare kan fantasere om i sine mørkeste stunder, men slik er det altså ikke. Ting er i grunnen sjelden hva de ser ut som.

Ved reisens ende feirer vi alt fra vel overstått jordhytte-innkvartering og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg «Fear and loathing in Jamaica») og i dette tilfellet; vår kreative turnering av strømbrudd, manglende telefonforbindelser og musklene vi har opparbeidet oss etter en uke med taxi-dytting (se blogginnlegg «Hakuna Matata»).

Vi landet på en rimelig streit bar i Stone Town full av dølle turister, men med øyas beste utvalg i Whisky. Etter å ha smakt oss gjennom fire sorter fant vi likevel ut at her måtte det feires local style, vi hadde tross alt hengt med utlendinger nesten hele uka. En taxisjåfør hadde fortalt oss om et lokalt discokompleks et stykke utenfor Stown Town da vi tok en pust i bakkedyttingen dagen før og nå henvendte vi oss til bartenderen for å få vite litt mer om stedet.

Han sperret opp øynene, målte oss fra topp til tå og svarte kontant: «You`re not gonna like it.» Vi kikket nedover oss selv for å sjekke hva som var galt, men kunne ikke finne andre feil enn at vi nok var en smule tekkelig antrukket etter en syvretters middag med Emerson Keens. Emerson er den bedre halvdel av den verdensberømte Zanzibar-restauranten Emerson & Green. De to har nå splittet opp og sitter bokstavelig talt i hvert sitt tårn ovenfor hverandre i Stone Town og skuler. Green på restauranten «236» og Emerson i sitt nye «Emerson Spice».

«Hvorfor vil vi ikke like oss der?» spurte vi bartenderen på Whiskybaren. «Er det måten vi er kledd på? Er folk drita fulle og voldelige? What?» Han tenkte seg om en liten stund før han svarte: «You`re not gonna like it because of the way they do their thing». Det avgjorde saken. Vi måtte bare dra.

Discokomplekset viste seg å være en enorm, åpen plass med flere barer og et digert, utendørs dansegulv. Riktignok jobbet bartenderen bak jerngitter, noe som nok kunne indikere at det gikk en kule varmt på stedet innimellom, men både folk og betjening var trivelig nok og siden vi hadde rukket å lære oss hva både øl og sprit het på Swahili, syns vi det hele gikk smooth. Det var først da dansegulvet begynte å fylle seg at vi fikk ferten av hva whisky-bartenderen hadde referert til.

I en merkelig miks av fugledansen, amerikansk line-dance og skikkelig stamme-krigsdans, stilte folk seg opp på rekker og dansa synkront aggressivt flere timer til ende. Det hele minnet meg litt om da jeg var på en Singsing på Papua Ny Guinea en gang. Singsing er en årlig festival da alle stammene møtes ikledt sin fineste stas for å vise seg fem, danse tradisjonelle danser og megle ut tvister de måtte ha seg imellom. Folk er pynta med fjør, pels, skjell, krigsmaling – i det hele tatt ekstremt etniske ensembler – men selv der har Coca Cola funnet sin nisje.

Kulturkræsj er likevel ikke alltid av det onde. Den lokale discodansen i Stone Town var egentlig veldig kul bare vi fikk studert den litt og etter et par bestillinger sprit på Swahili var det ikke fritt for at vi gled inn på rekke og fuglekrigsdanset litt vi også.

Det største kultursjokket fikk jeg uansett da jeg kom hjem. På vei til et intervju på Grand Cafe måtte jeg bane meg vei gjennom et hav av vikinghjelmer og kubjeller i Spikersuppa mens salige Jokke`s «Her kommer vintern» drønnet over høytaleranlegget. Ski-VM var kommet til Oslo and that`s just the way they do their thing. Jeg skuet utover folkehavet som alle sang med på teksten: «Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?… Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet.» Her reiser man altså utenlands noen uker og når man kommer hjem har befolkningen mistet sin evne til å skjønne norsk? Jokke må snu seg i graven!

Heldigvis tok hans bror Christopher Nielsen affære og forbød NRK å bruke sangen på onsdag. «Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater
og forakter akkurat slik min bror gjorde», sa Nielsen til Dagbladet. Jeg syns han kunne slengt på et krav om norskkurs for nordmenn også. På den annen side er det jo alltid morsomt når folk står og driter ut seg selv av full hals uten å skjønne det:

http://www.youtube.com/watch?v=aN1QvTIraeA

Leave a Comment