Tag Archives: kvinner

Når trollene får en telefon…

– Hei, det er Trine Skei Grande som ringer. Jeg ser du kaller meg «fittetryne» på Facebook…

DS7_1614Er du en av dem som tyr til sexistisk sjikane, trusler og grove personangrep i kommentarfeltene på sosiale medier, kan du nemlig forvente deg en sånn telefon fra Venstres partileder.

Da fotograf Xenia Villafranca og jeg besøkte henne på Stortinget for å intervjue henne til neste utgave av Tara som er i salg fra fredag, fortalte hun meg nemlig at hun med  jevne mellomrom setter seg ned, ringer de drøyeste netthaterne og konfronterer dem med egne utsagn.

DS7_1618Jeg syns rett og slett dette er det mest geniale siden slica brød og innførte praksisen sporenstreks med mine egne netthatere. Sånn som når folk skriver at jeg er en pervers Cupido-skribent som fortjener å bli gjengvoldtatt på Grønland siden jeg sikkert vil like det jeg som er polyamorøs og sånn.

Kvinner som ytrer seg offentlig blir utsatt for mye mer seksualisert netthets og voldstrusler enn menn. Jeg er så drittlei av at vi forholder oss som passive, politianmeldene ofre til dette og anbefaler derfor alle å ta en Grande. Ding, dong, jeg ser du mener jeg bør gjengvoldtas på Facebook, kan du utdype dette så jeg kan sitere deg med fullt navn på radio neste gang?

DS7_1620Bare sjekk hvordan det går når Grande gjør det i neste nummer av Tara! Trollene tåler verken dagslys eller å se seg selv i speilet, så her er det ingen grunn til å fortsette å stå med lua i hånda og motta dritt fra ynkelige netthatere.

Det samfunnsdebatten trenger nå, er at flere voksne damer av Grandes kaliber slår neven i bordet, fisker frem mobilen og svarer på tiltale. Det er nok dritt nå, nok trusler, usakligheter og reaksjonær kjønnstereotyping. Vi gidder ikke mer! Piss off!

Leave a Comment

Kortere friminutt nå!

Beklager at det er en stund siden jeg har blogget, men jeg har hengt med hodet over doskåla og spydd helt siden forrige torsdag. Årsaken er seff Dagbladets nye magasinsatsing: «God Torsdag!«.

«Vi er glade og stolte av at nettopp Dagbladet tør å være ”kjerringa mot strømmen”, og innfører torsdag som ny magasindag», sa kommersiell direktør i Dagbladet, Per Brikt Olsen under lanseringen. Han kan umulig kjenne sin folkediktning for denne kjerringa ble tatt av strømmen for lenge siden!

Målgruppen er selvsagt kvinner siden både Dagbladets kommersielle direktør og alle andre har skjønt at vi er en attraktiv gruppe for alle annonsemillionene som flyter rundt i olje-Norge. I selve magasinet forteller lederen av denne reaksjonære LEFSA; Vigdis Alver, at helga er rett rundt hjørnet og at du derfor fortjener et friminutt slik at du kan tjuvstarte helgefølelsen.

Det viser seg å være et friminutt fra helvete, ispedd noen storefri fra ungdomstiden – inkludert mobberne på røykehjørnet som bare fikk deg til å riste på hodet over at folk kan være så YNKELIGE! Hvordan kan norske jenter selge ræva si på denne måten? For utenom puppetmaster Olsen, består redaksjonen selvfølgelig av damer.

Jeg er fullstendig klar over at jeg sitter i et lekkert glasshus og har gjort det siden tidlig nittitall da jeg begynte å jobbe for den såkalte «kvinnepressen». Symptomer på full fordumming har herjet hele bransjen siden den oppsto, men aldri, jeg gjentar aldri, har jeg sett makan til lobotomerte femtitallsverdier som i «God Torsdag!» Jeg var tross alt ikke en gang født på femtitallet.

«Vi vil gi deg historier med løftende, positiv utgang», fortsetter Alver og følger opp med slanketips og stiller så det grunnleggende spørsmålet alle tenkende kvinner i dag har vridd hjernecellene over: Hva gjør den tidligere værdamen Isabella Martinsen nå som værkartet er lagt bort?

Side opp og side ned presenterer «God Torsdag!» artikler og tips om hvordan norske kvinner bør leve sine liv som hjernedøde høns. Det går i fødselslykke, slankekurer, bikinimote og luksubasseng – alt presentert med en pastellfarget løkkeskrift som fikk meg til å huske en begredelig tenåringstid med nesa begravd i det kjønnsfascistiske bladet «Romantikk» som foret norske jenter med vrangforestillinger om menn og kjærlighet for en hel generasjon.

Hvorfor tar ikke en tidligere kulturinstitusjon som Dagbladet kvinner på alvor? I Tara skriver vi jo også både om kosthold og vekt, bikinier, reiser og livslykke og jeg har selv meldt fra til redaktør Torunn Pettersen når jeg syns man får tilbakefall til gamle dameblad-tradisjoner fra en fordums tid – vi har alle samme virus – men Tara snakker i hvert fall ikke til kvinner som om de var amerikaniserte bimboer ute av stand til å tenke selv! Norske kvinner trenger ikke lengre friminutt, de trenger mer innhold i timen!

Et hederlig unntak i staben til denne dinosauren av et museumsprodukt er journalist og spaltist Trude Ringheim som har en penn og et intellekt det slår gnister av i alt hun gjør, men er dette prisen du må betale for å være med den synkende Dagblad-skuta til bånns, Trude, så syns jeg du skal kaste loss og heller komme til Tara der du kan intervjue kvinner som har noe annet å melde enn værmeldingen! Come on over to the dark side – we got cookies, og ikke bare cupcakes som dere skriver om i «God Torsdag!»

Jeg er pisslei en bransje og annonsører som fortsatt lever i den villfarelse at skal man servere norske kvinner noe så må det være lettspydd. Nok er nok! Når skal dere lære? Når skal utfloden i bind-reklamen på TV slutte å være lyserosa og lyseblå? Når skal værdamer slutte å bli presentert som interessante? Når faen skal dere skjønne at voksne damer her i landet har løpt fra dere forlengst?

Vi orker ikke flere friminutt – vi vil bare være fri!

Leave a Comment

Jeg reiser alene

Jeg er dritmisunnelig på de skiltene som henger rundt halsen på skilsmisseunger som pendler mellom mor og far på offentlig transport. Jeg vil ha en sånn t-skjorte! Jeg reiser alene. Punktum.

For en stund siden så jeg sånne t-skjorter på Oslo S, men hadde ikke penger og da jeg sjekka igjen i dag, var de borte. Desverre kom dameutgaven bare i lyseblått og babyrosa. Jeg ville gjerne hatt en i leopardtrykk eller ganske enkelt sort, men klart, det går jo ikke når det dreier seg om t-skjorter for damer.

Akkurat som i siste nummer av Tara der en artikkel presenterer oss for den nye trenden med varer og tjenester merket «kun for kvinner». En utmerket ide og tre geniale konsept: Et reisebyrå for single og gifte kvinner som vil dra på tur uten menn, et treningsenter der svette gubber ikke har adgang og et forlag kun for damer. Fett! Men hva skal barnet hete? Jo: «Jomfrureiser», «Trenigsenteret Felicia» og «Forlaget Silke». Wtf?

Hvorfor i all verden må «kun for kvinner» bety at vi må døpe produktene til de mest rosaklissete navn og vendinger vi kan fnne i ordboken? Hvorfor er det kult å kalle voksne damer på tur uten menn for «jomfruer» sånn på tull? Og det eneste positive jeg har å si om «Felicia» er at «hon försvann» i den sinnsykt vakre balladen «Felicia adjö» av kinoaktuelle Cornelis Vreeswijk. Men «Silke» tar tross alt kaka.

God litteratur kjennetegnes av motstand, silke av sin glatte, glinsende overflate. Silke er aldri mer enn skin-deep, kvalitetslitteratur skjærer deg inn til hjertet. Men litterær hjertekirurgi er vel kanskje ikke femi nok hvis «kun for kvinner» skal bety en gjeng rosalallende idioter som er mer opptatt av hvordan et bokomslag matcher klærne de har på seg, enn hva som befinner seg mellom permene? Hvor lettfordøyelig, glatt, rosa og lyseblått må et merkevarenavn egentlig være for å fortjene merkelappen «kun for kvinner»? Temmelig lettspydd, ser desverre ut til å være et kriterium.

Konseptet til forlaget Silke er jo knallbra: Kvinner leser mer enn menn, klart de fortjener et eget forlag! Det er navnet som gir meg hikke i synsnerven. Et slikt navn gir meg assosiasjoner til litteratur for intellektuelle bulemikere. Hva faen er det folk tror om oss damer egentlig? Det er nesten så en mistenker at det må være en mann som har klekket ut navnet!

Jeg tenker umiddelbart på en fuktig aften kort tid tilbake under en lanseringsfest hos Aschehoug forlag. I en røykepause ble jeg stående å diskutere forfallet i norsk forlagsbransje med Helle Vaagland som for tiden er mest berømt for å dra ned strømpebuksa på forsida til VG, men sånn til hverdags har hun gjort langt kulere ting enn det.

Blant annet var Helle medredaktør av antologien «Råtekst» i 1999 som var et tilsvar til den svenske boka «Fittstim». I «Råtekst» presenterer 19 unge kvinner sine historier og mellom sigarettdragene forteller Helle meg at de egentlig ville kalle boka «Utflod». Men det gikk altså ikke. Gud forby, mente forlaget. Og ikke et vondt ord om Aschehoug altså, de har tross alt et navn et forlag verdig i tillegg til at jeg har gitt ut flere bøker der og kommer med en ny en til våren, men reaksjonen fra Sehesteds Plass i Oslo var helt klart skikkelig «silke».

Skal vi først kjønnsdele et kommersielt kulturmarked så duger seff ikke seriøst kjønnspesifikke og udelikate begreper som «utflod», nei, da må vi frem med ord som «jomfru», «Felicia», «silke» eller til nød «rå». Og det på tross av at den eneste utfloden som kommer ut av kvinnekroppen i verdens mest likestilte land er lyseblå eller babyrosa – det vet vi jo fra utallige bindreklamer på TV! Kan dere førti pluss-kvinner vennligst samle dere i en ensartet gruppe til venstre, drapert i silke, mens dere gutta går til høyre og begynner å skyte på noe i skogen eller lese krim?

Nei, jeg vil at de skal ta den t-skjorten inn igjen på Oslo S! Jeg reiser alene. Helt greit at den bare kommer i rosa og blått, den er i hvert fall ikke laget av silke og med den på, slipper jeg vel å bli mistenkt for å ville reise på jomfrutur igjen, det må nok være godt over tjuefem år siden sist jeg kunne kalle meg jomfru med noen som helst form for autoritet. Ikke et vondt ord om Jomfrureiser heller altså, det er et fett konsept, men hva er nå egentlig et vondt ord? Jepp: «jomfru», «Felicia» og «Silke». Jeg får helt vondt.

Leave a Comment