Tag Archives: kreft

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment

Kreftlivet derpå

Du har ikke vært til skikkelig korsryggbehandling før du holder på å både spy og drite på deg på vei hjem med sniffesvikt i begge knær mens du græbber tak i tilfeldig forbipasserende for å støtte deg selv inn på trikken.

Hva har ryggbehandling med kreft å gjøre, lurer du kanskje, men det skal jeg bare si deg: Det er jævlig mye som har med kreft å gjøre som ingen noen gang snakker om.

Bilde2I mitt tilfelle har prolapser i ryggen blitt sjukt forverra av antiøstrogener jeg må gå på for å minke sjansen for tilbakefall av brystkreft. Antiøstrogener gjør deg stiv og får stram muskulatur til å bli enda strammere.

Men klart; det er jo ikke dødelig, bare veldig vondt og sykt upraktisk siden jeg ikke kan gå eller stå mer enn kort tid av gangen. Men så lenge det ikke er potensielt akutt dødelig, er kreftpasienter og overlevere i Norge opplært til å holde kjeft.

Så derfor hører vi ikke noe om damer som er stive som stokker og åtti år i skrotten etter full pakke med brystkreftbehandling. Vi hører ikke om folk som er kronisk utslitt med fatigue, får eksem, blir glemske og mye fortere utslitt enn før.

DS7_2385Vi hører heller ikke om tørre slimhinner, manglende sexlyst, vektoppgang, lydfølsomhet, tenner som detter ut, nevropati og depresjon. Vi hører ikke noe om at livet etter kreftbehandling aldri blir det samme igjen.

Det er rett og slett ikke sexy nok. Folk vil bare ha skikkelig drama med levende kreftceller som drepes. Når man er ferdig med det, vil alle bare snakke om hvor frisk du er.

bilde 5Og vi kan godt gjøre det, men da må vi redefinere begrepet frisk. Og vi må få realistisk informasjon på bordet til folk flest.

Norsk kreftbehandling er blant de mest effektive i verden, men helvete er langt i fra over for de fleste etter at de er ferdig med cellegift og stråling. Det er ofte da det virkelig begynner.

For etter å ha vralta over Grønland i dag med svikt i knærne, innlagte sittestopp på fortauet og ufrivillig smertegauling som fra en drektig blåhval, gidder i hvert fall ikke jeg å juble over hvor «frisk» jeg er neste gang noen så forventningsfullt og logrende spør.

På fredag skal jeg holde foredrag for de ansatte ved brystdiagnostisk senter på Drammen Sykehus. Tenker jeg skal slå hardt ned på logring der også 😉

Leave a Comment

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Jamaica på Radiumhospitalet

Da har jeg endelig fått operasjonsdato for å sløye hele dåsa for forstadier til underlivskreft. Onsdag 10.30 braker det løs med innleggelse, så blir det operasjon på torsdag og videre innleggelse «i hvert fall til over helgen, vi må se an formen din» som de sa i telefonen. Herregud som jeg gleder meg. Not.

183816_130188843716653_8257931_nJeg har derfor bestemt meg for å dra til Jamaica i stedet. Fortrengning er undervurdert. Og i kombinasjon med sykehusmorfin tror jeg det må være den beste løsningen her. Jeg har lenge stått oppført i NRK sine registere som Jamaica-ekspert etter å ha bodd mange år på øya og skrevet romanen Salt derfra.

9788203193781 Dette har stort sett medført at de ringer meg for å kommentere orkansesongen mens  jeg høflig påpeker at jeg ikke er meteorolog og at de kanskje bør ringe Gislefoss i stedet. Men noen ganger har de også ringt om relevante ting som da jeg var på Urix for å kommentere utleveringen av Kingstons største gangster-don til USA, eller da artisten Sizzla kom til Norge for å spre homohat.

2april_NETT_-390x312Eller som i helgen da NRK tok kontakt fordi den Jamaicanske forfatteren Marlon James høyst velfortjent har fått Man Booker prisen for sin roman A Brief History of Seven Killings.

De ville ha meg til å anbefale annen god, Jamaicansk litteratur nå som Marlon har satt øya på det litterære verdenskartet og det gjorde jeg selvfølgelig med glede. Selve saken kommer på nrk.no til uka.

185872_130190423716495_3477218_nJeg har faktisk møtt Marlon James en gang i hine, hårde på en rumbar ute på Long Bay utenfor Port Antonio der jeg bodde. Aktivist, slam-poet og eksentriker Mutabaruka holdt fullmåne-samling på stranda, Marlon var på ferie og hadde kommet fra Kingston for å få med seg spetakkelet.

1444817583_brief-history-seven-killings-by-jamaican-author-marlon-james-bags-2015-man-booker-prizeJamaica er et sånt land. Fordi det er så lite, kjenner alle til slutt alle når alt kommer til alt. Det gjelder bare å være der lenge nok. Den gangen var Marlon i ferd med å ferdigstille sin første roman John Crow`s Devil og vi hadde en morsom prat om den jamaicanske ådselfuglen de kaller John Crow og dens mangefasetterte betydning i folkloren.

179848_130189830383221_561398_nDet er i grunnen sånne samtaler man har i en vaskekte Jamaicansk rumbar: Utveksling av fortellinger om overtro, tro, håp og humor. Alltid lårklaskende humor. Og siden John Crow også spiller en rolle i min roman Salt, hadde vi mye å flire av den kvelden.

Jeg har lest både John Crow`s Devil og Marlons andre roman The Book of Night Women. Begge fantastiske, fargesprakende og unikt Jamaicanske i sine univers og storslåtte fortellinger. Men jeg har fortsatt til gode å lese A Brief History of Seven Killings. Så den tar jeg med meg på Radiumhospitalet.

jamaica1-067Der akter jeg å mase til meg så mye sykehusmorfin som mulig og drømme meg bort til Jamaica igjen der John Crow`s flyr lavt over vannet på jakt etter de tapte sjelene og edderkoppmannen Anansi spinner sitt nett av drømmer, løgner og håp over verden. Forhåpentligvis kommer jeg ut på den andre siden med helsa i behold og splitter ny pum-pum som de kaller dåsa på Jamaica. Wish me luck 😉

Leave a Comment

Forventet ventetid

Det absolutt mest mentalt belastende med kreftbehandling slik jeg opplever det, er ventinga. Enten du venter på prøveresultater eller scanninger underveis, eller som jeg gjør nå: Venter på resultatet av biopsiene som ble tatt av meg på mandag.

At det er forstadie til kreft er på det rene, det jeg venter på er å få beskjed om det også er utviklet kreft i tillegg. Kunsten å overleve ventetid uten å havne på asylet, er å prøve å drite i å vente så mye du bare kan. Å få beskjed om at man har kreft, går an å hanskes med. Da vet du hva du har å deale med.  Å ikke vite, gjør deg sinnsyk.

DSC07889I helgen har jeg derfor hatt besøk av lillesøs Thea med venninne fra Grimstad. Bor man i by kan man lett bli lat og ende på de samme opptråkka stiene sånn som i livet ellers, egentlig. Men åpner man for nye mennesker eller tar imot besøk, må man legge seg i selen for å finne fine ting å vise fram. Jeg ble derfor nesten som ung igjen og har blant annet vintage-shoppa på hipsterløkka med kidsa i går.

DSC07859DSC07885 Siden jeg også har brukt ventetiden til å se Narcos på Netflix om kokainbaronen Pablo Escobars vekst og fall, holdt jeg nesten på å kjøpe meg en fotsid og psykedelisk blomstrete kartell-kjole fra kokain-industriens glansdager i Miami på tidlig åttitall, men besinnet meg i siste liten. Lillesøs med venninne gjorde imidlertid flere kupp.

DSC07849Vi rakk også en svipptur til hipster-Mexico med siste skrik i gatemat nede i Torggata.

DSC07896DSC07893Jeg hater venting av så mange grunner, men en av de viktigste er at det å vente så altfor ofte handler om forventning. Alle de som bare venter på at de skal bli tynne og pene nok så skal de nok begynne å leve. Alle som bare venter på en bedre jobb så skal det nok gå bra. Egen leilighet så blir nok alt så mye bedre. Eller de som venter på en kjæreste så skal de nok bli lykkelige.

Også jeg som venter på biopsiresultater så skal jeg nok finne ut hvordan jeg skal innrette meg. Bare, bare, bare. Vente, vente, vente. Og mens man venter går tiden som er alt man egentlig har og noen gang kommer til å få.

DSC07882Klarer man å drite i å vente så mye som mulig, synker også forventningen sånn at det forhåpentligvis blir plass til å leve underveis. Jeg har i hvert fall ikke tid til å sitte her og vente. Venting er for pyser. Så med supermånen hengende over Oslo i går, fikk jeg også klemt inn en bedre middag med gode venner.

DSC07899DSC07903Det er jo helt utrolig hvor lenge tiden varer når man kan fylle den med fullmåner, deilig mat, gode venner, skjønne småsøsken, vintage-shopping og hipster-sightseeing i egen by. Noen vaner er riktignok vondere å vende. Som for eksempel da jeg på mystisk vis ble dratt mot dette stativet med dyreprint på en av løkkas hippeste sjapper.

DSC07875Jeg kommer nok ikke til å anlegge stil som kokain-baronesse i blomstrete kjoler, men leopardprinten får ingen ta fra meg! Jeg ser ingen grunn til å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Vi har alle vårt. Og heldigvis har jeg også skrevet min egen anti-rosa håndbok til livet i krise som dere nå kan sikre dere til nedsatt pris i forlagets nettbutikk her. Del gjerne lenken til Fuck tante Augusta, noe sier meg nemlig at jeg som frilanser kommer til å trenge penga når ventetiden er over 😉

Leave a Comment

Vått, vilt og vakkert

Jeg har latt meg inspirere av Aune Sand til headingen på dagens blogg. Jeg så nemlig i VG i går at han svarer på slakten av den erotiske boka si «Jordbærmus» med at «en larve klarer ikke å sparke en leopard i ballene». Så grepet av et øyeblikks panegyrisk synonymrus jeg også, valgte jeg å skildre årets sommer som vill, våt og vakker.

and 124Dette var jo tross alt sommeren vi anskaffet oss Moskusender som kunne spise brunsneglene i hagen. Og selv om de kanskje viste seg å være mer tamme enn ville, gikk det jo ganske vilt for seg da de rømte ned til kirka hele to ganger.

and 101Og at sommeren har vært våtere enn vanlig, ble jo tindrende klart da jeg og lillesøs Thea dro på shoppingtur til Arendal og Noas Ark lå  ankret opp i Pollen.

DSC06823DSC06851Og vakkert var det på Skral Festival som gjenoppstod i strålende sol to dager til ende på Groos.

aaaa1 085Men dette var også sommeren vi trodde vi kanskje ikke skulle få. Da min far ble diagnostisert med uhelbredelig kreft tidligere i år, ga ikke legene ham lang tid igjen å leve. Men så viste det seg altså at han mot alle odds responderte så godt på den lindrende cellegiftbehandlingen at han i sommer har vært bedre enn på lenge.

and 078Sånn sett var det jo også betimelig at dette var sommeren som bød på en blå måne. På Jamaica der jeg har bodd i mange år, brukte de alltid uttrykket «once in a blue moon» om ting som inntraff så sjelden at man måtte ha vett til å være takknemlig.

DSC06782Ekstra kvalitetstid er den beste gaven man kan få. Så vi har ikke vært så opptatt av å klage på været og sutre over sommeren som aldri kom. Vi har heller brukt tiden på å lære oss å kjøre slalom mellom regnbygene og utnytte hver soltime til fulle.

aaaa1 103Og krabber kan man jo spise i all slags vær.

DSC06700Dessuten er sommeren alltid full av nye, actionfylte eventyr, bare man  klarer å lage seg litt mer brukervennlige forventninger til sommerlivet enn drømmer om uker fylt av ektsatisk sydenstemning i nord. Hvem trenger for eksempel eksotiske gourmetrestauranter når man har oppdaget verdens beste, økologiske chilli-marmelade solgt på Hesnes Garteri?

and 003Et par skjeer av denne til grillmaten og sudeliduttandei: Full fest på tallerkenen!

and 016Dette var også sommeren vi oppdaget kule gule og røde blomster med svarte blader på samme gartneri.

and 034Dette var også sommeren jeg smakte bløtekake med marsipanlokk for første gang siden barndommens barneselskap i Kusine-Kristine sin bursdag. Bløtekaka er i ferd med å miste sitt fotfeste i norsk festkultur. Det er en skandale. Så fra nå av innfører jeg bløtekake i alle mine bursdager fremover.

DSC06835Dette var også sommeren da jeg og Thea gjorde noen sykt lekre vintage-funn på Røde Kors sin bruktbutikk i Arendal.

DSC06829DSC06833Jeg måtte jo ha noe som matchet denne sommerens nyinnførte trend hva kort-hår-etter-kreftbehandling-sveiser angår; nemlig julenissehvitt.

DSC06770Men mest av alt var dette sommeren vi var sammen. Både til hverdags og til fest.

and 026Men nå er den nesten over. I morgen tar jeg med meg kofferten opp på scenen under Ibsen- og Hamsundagene på Apotekergården her i Grimstad. Der skal jeg kåsere litt om livet, havet, døden og kjærligheten. Hva annet er det å snakke om egentlig? I hvert fall ikke været!

Jeg ber på forhånd publikum om unnskyldning hvis de syns det virker litt travelt med koffert på scenen, men jeg må altså rekke 17.58-bussen til Mandal for å feire skalldyrfestival med noen andre mennesker jeg er veldig glad i der. Det er jo det som er så greit med å fokusere på gode folk i stedet for godt vær. I hvert fall når det gjelder folka mine. De fleste av dem er nemlig både vanntette og har vært ute i hardt vær før.

Leave a Comment

Konfirmert løsskjegg

Som sikkert mange andre, tilbragte jeg helgen med konfirmasjon. Denne gangen var det lillebror Lars og den siste av min fars seks krapyl fordelt på to kull som sto borgerlig konfirmant i Grimstad.

DSC04619Det vil si, jeg konfirmerte meg aldri, men benyttet anledningen til å melde meg ut av statskirken i stedet. I bibelbeltets Grimstad den gangen, medførte det at både presten og klokkeren kom hjem på døra til min far for å forsikre seg om at jeg var klar over at jeg ville havne i helvete med slik en adferd.

Men jeg har nå klart meg relativt godt som hedning så langt. Det betyr jo nemlig ikke at man ikke er humanist eller har gode verdier. Og alle kan ikke marsjere i flokk hele tiden, det går i hvert fall rett til helvete, det har vi jo sett mange eksempler på.

DSC04563Så da lillebror Lars var med og leste opp menneskerettighetene på scenen i Grimstad Kulturhus, var jeg både stolt og rørt. Menneskerettighetene er jo en liste med universelle rettigheter som virkelig understreker at alle verken er eller skal være like, men har rett til å være seg selv. Uansett hva regimer eller medmennesker måtte mene om det.

DSC04572Min far stavra seg på beina og holdt en fantastisk fin og morsom tale til Lars og minnet ham også på viktigheten av å stå i seg selv.

DSC04655Jeg bare digger at min far er blitt skikkelig pønk på sine gamle dager. Han har alltid vært kul, det er ikke det, men etter at han fikk terminal kreft, har han vist enda en framifrå side. Min far har hatt skjegg hele livet og cellegiften tok jo fra ham både det og håret på hodet.

Håret på hodet driter han i, det holder han varmt med tøffe strikkeluer strikket av kusine-Kristine. Men å miste skjegget var han IKKE fornøyd med. Så nå har han satt i gang et aldri så lite helvete på Agder Sentralsykehus der han krever å få løsskjegg dekket av staten.

Dekker de parykk så må de vel for svarte dekke et skikkelig løsskjegg også, er hans resonnement og gjett om han mener alvor! You go daddy-o, I got your back! Statsparykken må dø og bli til Stasparykken en gang for alle! Med løsskjegg, hatter og blomster på hodet til alle som vil ha.

bursdag-004Jeg har jo hatt en hotline til helvete helt siden konfirmasjonsdagene selv i følge presten, så røyner det på, kommer jeg seff ilende til unnsetning i løsskjegg-kampen sør for Sinsen-krysset også. Ingen er som alle andre. Det er et slagord vi snart bør få både lovfestet og konfirmert!

Leave a Comment

Og påska varer helt til sommern

Jeg har aldri forstått meg på folk som drar til fjells for å gå på ski i påska. Her har vi slitt oss gjennom månedsvis med vinter og når våren endelig titter frem, er den første tanken som slår dem at nå må de trekke i høyden for å få med seg enda mer snø?! Galskap!

DSC04243Men i et versatilt og fargerikt samfunn, aksepterer jeg selvsagt at slike mennesker finnes og respekterer deres naturstridige behov selv om jeg ikke forstår dem. Personlig bruker jeg imidlertid alltid påska til å innlede grillsesongen i lavlandet og forberede meg på sommer.

DSC04339Det betyr imidlertid ikke at vi har kastet alle påsketradisjoner på båten her i Grimstad, vi har bare laget vår egen lille tvist på dem. Vi har for eksempel gjennomført den obligatoriske hatt påskeeggjakten i hagen.

DSC04273DSC04297Og har seff også spist påskeeggenes innhold etter et saftig lammelår.

DSC04307DSC04323Vi har hatt påskekrim-maraton med peiskos og alle tre Jurassic Park-filmene. Gudene skal vite at de inneholder nok drap selv om Jeff Goldblum ikke akkurat er noen Hercule Poirot.

DSC04227Og siden det alltid er fullmåne i påsken, har vi stått opp på natta for å ule litt mot den også.

DSC04235Men det vi har fokusert mest på, er altså våren som tyter frem overalt her i lavlandet nå.

DSC04192Noen ganger er dette med våren et ekstra stort mirakel fordi du nesten ikke kan tro at sommeren skal komme igjen. Noen ganger er vinteren så mørk at det virker utenkelig at lyset igjen skal bryte gjennom.

Med en far som er alvorlig kreftsyk betyr det i år derfor ekstra mye å se lyset tvinge seg frem igjen. Måtte det vare helt til sommern.

DSC04221God vår så lenge!

 

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment