Author Archives: Lene Wikander

I anledning reportasjen min om Kenyas mannlige prostituerte på trykk i Tara Nr. 6 som er i salg denne helgen, inviterer jeg nye og gamle lesere med tilbake til stranden utenfor Mombasa og tankene jeg gjorde meg de dagene jeg hang med gutta der.

Mannehorene i tredje verden selger seg hovedsaklig til vestlige 40+ kvinner som er sultne på oppmerksomhet, omsorg, en følelse av makt og ikke minst sex, masse sex. Dette er et tema jeg som dere vet har blogget og ment mye om på både radio, TV og i Norske aviser da filmen «Paradise – Love» hadde premiere i Norge for en tid tilbake.

Å oppsøke disse gutta, sitte og snakke med dem, virkelig møte dem, ansikt til ansikt uten de vanlige maskene de må ha på seg, tilbringe tid med dem som journalist og vestlig kvinne uten andre baktanker enn å prøve å formidle deres side av saken til en kultur der hjemme som fortsatt presenterer kvinnelige sexturister som ofre for utspekulerte menns bunnløse pengejag, er en svært sterk opplevelse.

Men selv om kvinnelig sexturisme handler om så mye, handler det først og fremst om fattigdom. En bunnløs knapphet på materielle goder disse kvinnene tar for gitt og som mennene de kjøper, selger kroppene sine for å tilrane seg en mikroskopisk liten flik av. For på stranda i Afrika blir du ikke rik på annet enn håp.

Så kaller også strandgutta og guttehorene her i Diani det to mil lange strandbeltet for «håpets universitet». Fordi du lærer mye, men aller mest om å håpe. På en bedre fremtid, et nytt liv, en mulighet til å rive deg løs fra fattigdomslenker smidd av en økonomisk verdensorden med dype røtter helt tilbake til den koloniale slavetiden.

Jeg har intervjuet mange prostituerte i min tid som journalist – både kvinner og menn. Jeg liker å henge med horer. I hvert fall når det er helt nedpå, utenfor discotek, barer og andre salgsarenaer.

Når vi bare møtes og henger som mennesker, snakker om livet og drømmene vi har, før vi ler høyt, bråkete og hjertelig av hele driten, mest fordi vi vet at sånn en hjertelig latter, den kommer bare fra et sted langt inne i det dypeste av deg selv.

Det bor en hore i oss alle. Den som ikke erkjenner det, har helt klart aldri vært kvinne og i hvert fall ikke mann nok til å se menneskelivets harde maktstrukturer rett inn i øya. Og horing handler langt i fra alltid om sex.

Det handler om å gjøre noe du egentlig ikke vil, noe som bryter ned din integritet som menneske – av og til fordi du tror du kan, men mest fordi du må. Og alltid fordi det er noen som har så mye mer enn deg og med det også makten til å få deg til å krype.

Vi liker å tro at vårt vestlige frihetsprosjekt er vårt eget og bare vårt. I virkeligheten er det bygget på en grunnmur av slaveri, utnyttelse og utplyndring av store deler av det vi i dag kaller «tredje verden» og «utviklingsland».

Menneskelig frihet forutsetter økonomisk frihet. Hva man enn mener om verdenspolitikken og fordelingen mellom nord og sør, er vi alle tjent med å vise litt ydmykhet ovenfor det. Bøye nakken et øyeblikk. Ta innover oss det helt enkle i det veldig store: For at noen få skal ha så mye, må mange ha så veldig lite.

Det er rett og slett ikke rikdom nok til alle og manges drømmer må hele tiden dø for at noen andres skal leve. Når jeg snart drar fra Diani Beach for å reise ut i Tsavo nasjonalpark på safari, legger jeg igjen en liten drøm her på stranda.

Jeg slenger ut et lite håp med vinden her på håpets universitet og vet at senere, eller kanskje allerede i kveld, vil jeg og noen andre le en hjertelig latter av mitt innerste håp: At vi en dag ikke lenger trenger å være så rike, men kan klare oss med nok alle sammen.