Jeg også

Første gang jeg ble voldtatt var jeg 15 år. Jeg hadde vært på fest, ble full for første gang i mitt liv, sovnet og våkna med en kompis inni meg.

I sjokk kom jeg meg løs og løp ut av huset. Det eneste jeg kunne tenke på var hvor dum jeg hadde vært, hvor mye jeg skamma meg og hvor viktig det var at absolutt ingen fikk vite dette.

Neste gang jeg ble voldtatt hadde jeg rukket å begynne på universitetet og datet en fyr som ikke tok nei for et nei og tvang seg på meg da vi hadde lagt oss hjemme i kollektivet.

Jeg husker jeg lå der og tenkte jaja, vi er jo liksom sammen er vi ikke det? Jeg må vel bare finne meg i det. Han har jo rett når han sier at jeg har vært avvisende i det siste. Jeg er vel bare kjip da. Såpass må jeg kanskje forvente.

Hverdagsvoldtekter. Ikke en skummel fremmed mann som overfaller deg på gata, men en du kjenner, ja kanskje til og med er glad i. Det er det som er de vanligste voldtektene. De er faktisk så vanlige at mange ikke betrakter dem som voldtekt en gang. Men det er de.

I årene mellom de to voldtektene og i alle årene siden, har jeg rett og slett ikke tall på hvor mange ganger menn har skremt meg med aggressiv og pågående, seksuelle tilnærmelser, fysiske overtramp og seksuell sjikane når de enten ikke får det som de vil eller bare er sinte på meg for noe helt annet.

Som når de har fulgt etter meg på vei hjem gjennom byen en lørdags natt og hvest ut «komplimenter» etter meg. Eller når han ene mellomlederen på jobben grafsa tak i meg på julebordet inne på do.

Eller når han professoren på universitetet inviterte på «veiledning» som viste seg å involvere vin og beføling sånn at jeg måtte løpe ut av huset i sjokk og skam – igjen. For det er jo det vi er lært opp til vi kvinner: At det på en eller annen måte er vår skyld, at det er vi som skal skamme oss når seksuelle overgrep og trakassering skjer. At det er vi som må holde kjeft.

Den siste uka har #MeToo rast gjennom sosiale medier. Etter at anklagene om de seksuelle overgrepene, sjikanen og trakasseringen til Hollywoodmogul Harvey Weinstein ble offentlige, har hundretusenvis av kvinner verden over nå begynt å stå frem med egne voldtekt- og overgrepshistorier bak emneknaggen #MeToo.

Det er overveldende å oppleve det massive omfanget dette skredet i sosiale medier har nå, men slett ikke overraskende. Dette er vanlig, dette er faktisk noe nesten alle kvinner uten unntak blir utsatt for i løpet av livet. Dette er kjønnskultur. Dette er resultatet av at vi oppdrar våre gutter til å bli seksuelle subjekter og våre jenter til objekter.

Resultatet av at vi forteller jentene våre at de må være forsiktige og passe seg på fest, men ikke sier et ord til guttene våre om at de må passe seg så de ikke voldtar eller sjikanerer jenter seksuelt.

Og jeg gidder ikke høre et eneste ord til om at «menn også er ofre», at «menn også blir utsatt for seksuell sjikane og overgrep». Javisst blir de det, men det er altså ikke det dette handler om nå. Dette handler om et strukturelt problem som gjennomsyrer hele kjønnskulturen vår. Gutta får lage seg sin egen hashtag og ikke avspore denne.

Jeg håper og tror at dette er begynnelsen på slutten for en kjønnskultur som har unnskyldt menn og skyldpåført kvinner så altfor, altfor lenge. #MeToo er nå blitt verdensomspennende og massivt. Del og sett #MeToo i statusen din du også. Vi kan ikke holde kjeft lenger nå!