From Russiaaa with lllove

Da har vi landa i Russland og fått installert oss på hotellet i St. Petersburg. Det har gått overraskende smertefritt til tross for at sjåføren som skulle hente oss på flyplassen aldri dukket opp. Men det er jo ingen sak å få tak i en billig taxi når man reiser med sjølveste Marit Christensen, NRK`s mangeårige Russland-korrespondent, som snakker flytende russisk.

For mitt utrente øre, høres det imidlertid bare ut som de prøver å harke opp en hårball fra en overdådig bjørnefitte-lue når de snakker her borte da mengden skj, sch, schk og hrk-lyder er helt overveldene. Men når de prøver seg på engelsk, blir det i grunnen enda litt verre å forstå. Gutturale l-er og lange a-er, ispedd u-lyder (!) jeg tidligere kun har hørt hos en regnskogstamme på Papua Ny Guinea, dominerer den engelske uttalen.

Jeg har vært på svært mange flyplasser verden rundt i min tid, men aldri har jeg hørt lignende annonsering som da vi satt på flyplassen her og prøvde å få kontakt med den før omtalte sjåføren over smartphone-sambandet: «Dear passengers. Lllaaaaidies and gentlemen. Plllease be advised thaaat it is not alllllowed to caaarry any explosives aboard the aaaaircraft. Thank you. Spasiba.»

Russland er fortsatt på mange måter det ville østen selv om det nå må være drøye tretten år siden jeg var her sist og tok innenriksfly til Sibir for å møte en selvgestaltet messias som hadde forskanset seg på et fjell, mens drita fulle passasjerer sto i midtgangen under takeoff med synlige håndvåpen i beltet. Russland er og har i grunnen alltid vært litt rock`n roll. Eller som Marit sier det: «Det er noe grunnleggende anarkistisk over den russiske folkesjelen.»

Så flesket vi også til med en av østens drøyeste fordums cowboyer; Josef Stalin, sin favorittvin til middag allerede første kveld. Jeg kan ikke prøve meg på å uttale navnet på vinen i frykt for å kortslutte PC-en med gutturalt spytt, men den kommer altså fra Georgia der Stalin selv var fra og er helt hinsides god.

Siden denne vinen ikke bare er god, men også relativt sterk, bidro den likevel til en midlertidig kortslutning av min mer innebygde harddisk da Marit kunnskapsrikt fortalte om Stalins hang til vin og pipetobakk. Uvisst om det var fordi jeg ble fratatt nappe-pinsetten min i sikkerhetskontrollen selv om jeg ikke hadde med meg noen eksplosiver, eller om det bare var Stalin-vinen som gjorde utslaget, så slo det det meg i hvert fall at det var èn ting noen av verdens største despoter hadde til felles utenom sansen for det gode liv – og det var bart! Desverre illustrerte jeg innledningsvis med feil despot-bart.

Inntil Marit korrekt påpekte at vinbarten jeg prøvde å anlegge nok var av mer Tysk enn Georgisk herkomst. Stalin hadde da vitterlige undernesevekst mer som en hvalross.

Noe som seff fikk meg til å prøve å anlegge hvalrossbart uten videre suksess, men til stor forlystelse for det russiske paret på nabobordet som åpenbart var flytende i min form for tegnspråk da de utbrøt: Ah, Staaalllin.

Jeg har nå alltid ment at jeg ser mest ut som Boris Jeltsin i drag, men er takknemlig for at det ser ut til at jeg er i ferd med å utvikle en evne til å kommunisere her borte!