De grønne er for alle de som døde…

Jula skal visstnok være tung for så mange, men det har jeg aldri merket noe til. Det er nyttår som tar knekken på meg. Så fort den første raketten eksploderer på himmelen nyttårsaften, er jeg oppløst i en hikstende bunt av nerver, akutt depresjon, snørr og tårer. Det slår aldri feil.

Som en rakettspyttende bauta, innsauset i champagne og gammal fyll, står den der på begynnelsen og slutten av kalenderen slik vi har kjent den; nyttårsaften. Med et sadistisk og velplassert stjerneskudd fyrer den av en kavalkade av minner og fremtidshåp som truer med å brenne ut livsgnisten i meg hvert eneste år.

Når alle andre står der og jubler mot himmelen klokken tolv, kysser og klemmer og sier godt nytt år, gjemmer jeg meg alltid i en krok og teller farger. De grønne rakettene er for alle de som døde og det er mange av dem, det er alltid så mange av de grønne. De røde for drømmene det aldri ble noe av og de hvite for håp du fortsatt skal rive og bygge på nytt.  De lilla for de som ble født, de i sølv for de du har glemt. De rosa for seiere, de blå for nederlag og de det er flest av; de gullgule, for livets konstante og gnagende ubehag.

Jeg tillater meg en sånn bunnløs og svart natt i året, jeg kan til og med si at jeg nyter den. Midt i alt dette evige gnæget om å tenke positivt, se lyst på livet, være sin egen lykkes smed, stå på, opp med hodet du raske gutt, julelykke og julekort, må jeg ned i dypet og trekke luft. Jeg må ligge litt der nede i mørket, kjenne på store ord og vonde verkebyller for i det hele tatt å klare å reise meg til enda et år. Hvordan kan man løfte hodet uten å bøye nakken først?

For det er alltid der, lengst nede i dypet, alene i mørket, med alle menneskene som fortsatt danser på jorden over meg, at jeg finner den høytiden hverdagen trenger. Livet er så alvorlig at vi dør av det. Først når jeg har veltet meg i den vissheten en nyttårsnatt, får jeg krefter til å ta det nye året på alvor – med et fryktløst smil om munnen og gjerne litt frukt på hodet.

Godt nytt år!