Jeg fant, jeg fant, en hemmelig strand!

For et par dager siden hadde jeg den mest magiske naturopplevelsen jeg kan huske siden barndommen. Bestevenn Sveinung var på besøk hos meg her på Zanzibar og sammen med lokalkjente Mustafa fant vi vår egen, lille, hemmelige strand mellom klippene.

Stranden ble brukt av lokale fiskere siden den ligger så nærme revet og da jeg svømte ute i den blå lagunen, hoppet store stimer av små, sølvfargete, glitrende fisk over vannet rundt meg. Ikke et menneske å se. Det var så jeg måtte grine en skvett.

For der, midt ute i det indiske hav, med korallklipper, kritthvit sand og endeløs himmel, fikk jeg igjen kjenne på den følelsen fra barndommen som jeg husker da jeg for eksempel oppdaget den hule Eika på Dømmesmoen i Grimstad for første gang.

Den var riktignok ikke like stor som de enorme Baobabtrærne vi har her nede og som kan bli flere tusen år gamle.

Men den var magisk, mystisk og hadde akkurat plass til meg inni seg når jeg krøp under rota. Der satt jeg og tittet ut gjennom stammen og kjente på den følelsen av at verden var stor, ny, spennende og at jeg hadde så utrolig mange ting å oppdage.

Det er litt den følelsen jeg har lyst til å gi dere med å invitere på jentetur hit til Tanzania og Zanzibar. Den følelsen jeg tror bor dypt i oss alle. Trangen til å kjenne på verden rundt oss som ny, å oppdage at alt ikke er som vi tror, å finne en skatt, utforske, kjenne på at eventyrene fortsatt finnes der ute et sted.

Jeg tror den følelsen av utforskertrang og drømmer om hva som ligger bak neste horisont, er noe helt grunnleggende menneskelig. Det har vært med oss helt fra menneskeheten oppstod her i Afrika til vi sto på kanten av kontinentet og den første av oss sa; la oss gjøre det, la oss finne ut hva som ligger der ute. Og på den måten befolket hele jorden.

For når jeg satt der nede mellom klippene på min egen, lille hemmelige strand, var jeg et øyeblikk igjen hun lille jenta som satt inni eika på Dømmesmoen og leste Skatten på Sjørøverøya og visste med meg selv at en dag, en dag skulle jeg også dra ut og finne en skatt. Og det har jeg gjort. Mange ganger.

Men den skatten som har holdt seg lengst er magien jeg har funnet her i Tanzania og på Zanzibar. Det er derfor jeg har valgt ut noen av de aller mest unike opplevelsene, hotellene og menneskene dere kan få være med på og møte.

Fordi jeg vil vise dere mitt skattekammer så dere kanskje kan finne deres eget.

Nå er det bare to plasser igjen på turen i september og litt fler i juni og oktober. Meld deg inn i reisegruppa Kaftankraft – Jentetur til Tanzania her og bli med på eventyret. Det er lov å la seg begeistre – selv om man kanskje er blitt femti og ikke lenger er fem! 😉

Leave a Comment

Hvordan går det med høna di?

Hei bloggen som det heter på vaskekte rosabloggersk, nå er det pinadød lenge siden forrige oppdatering! Men jeg HAR gyldig fraværsgrunn altså. For det første har jeg jo emigrert til Zanzibar på ubestemt tid og vært travelt opptatt med å ta blogglesere med rundt på jentetur her i Tanzania.

Jenteturene våre kan dere lese om i siste utgave av Tara som er i salg i dag og vil du være med på tur, er det bare å melde seg inn i reisegruppa «Kaftankraft – Jentetur til Tanzania» på Facebook så finner du program for fire nye turer nå i 2019.

Vi har fartet rundt med ville dyr på savannen.

Boltret oss i de lekreste suiter som ekte sultanninner hos fabelaktige Emerson Spice Hotel.

Lounget på beachen til deilige Blue Oyster Hotel på østkysten.

Velta oss rundt i det Indiske Hav med sjøstjerner og snorkel.

Og seff gjennomført vårt legendariske kaftanshow i Secret Garden hos Emerson Spice der ryktet denne gangen hadde spredt seg til den lokale fiffen slik at blant annet sjølveste den kvinnelige Arbeidsministeren dukket opp for å få seg litt kaftankraft.

Men selv om alt dette har vært meget tungt, hardt og tidkrevende arbeid som dere seff skjønner 😉 Så er ikke det hovedgrunnen til at jeg har vært borte fra bloggen.

For tro meg, det har klødd i tastaturfingrene når jeg har sett dere dra gamlelandet gjennom søla de siste ukene! Ny fødeminister «kan du klare en så kan du klare to», har dere klart å skaffe dere. Idioten tror jo sågar han er velkommen i Pride-toget som ingen har invitert ham til.

Menn som trøkker ut spy-emojis over unge jenter som lar kroppshåret gro og drapstrusler til Sigrid Bonde Tusvik for å sette slottsplassen på plass med å stille i handmaid-mundur i protest mot at regjeringa selger ut landet til kristenfundiser. Tro meg, jeg setter meg på første fly tilbake til Norge i tide til 8. mars og det kommer ikke til å gå stille for seg! Nå er det faen meg nok! I`m no pussy, hear me roar!;-)

Folk som snakker om sorteringssamfunn fordi kvinner har rett til selvbestemt abort, samtidig som de ikke nøler et sekund med å kaste barn og unge asylsøkere på huet og ræva ut av tryggheten, trenger en solid realitycheck.

Jeg er jo innvandrer selv for tiden og det er det som har tatt så mye tid. Jeg prøver seff å lære meg Swahili, men har ikke kommet forbi hilsinga enda. I swahilikulturen tar hilsing myyye tid. Helst bør man ha med seg en liten termos med kaffe, niste og en klappstol når man skal krysse byen og kjenner mer enn en person. Her er det for eksempel helt legitimt å komme to timer for sent til et møte fordi du traff tremenningen din på gata.

Det holder ikke med et sedvanlig norsk grynt, nikk eller hei. Her skal et helt rituale utføres: Hvordan er det med helsen din? Hvordan har du det? Hvordan står det til med din mor, din fetter, din bror, din kusine, bestemor? Og når man har gjort seg ferdig med menneskelig slekt er det over på både eiendom og dyr. Uvant som det er ble jeg derfor svar skyldig første gang naboen gledestrålende møtte meg på vei ut her forleden: Hvordan går det med høna di? Øh, jo takk som spør.

Vi har utvilsomt mye å lære av Swahilikulturen her! Lære oss å møte hverandre ordentlig og spørre hvordan det virkelig går. Og når det gjelder høna, tenker jeg det kan være et godt spørsmål å stille den nye fødeministeren siden han ikke har en og derfor bør holde helt kjeft om hvordan høner skal legge sine egg. Vi sees 8. mars!

Leave a Comment

Nytt år, nytt hus på en ny øy

Jeg har alltid likt øyer. Det gjør noe med psyken din å bo på en øy. Du er litt isolert fra resten av gnæget der inne på fastlandet, samtidig som du har havet å reise på i alle himmelretninger. Så nå har jeg like godt flyttet til en øy. I hvert fall for en stund.

Jeg har bodd på øyer før. Blant annet mange og lange år på Jamaica. Det åpner deg og lukker deg på samme tid. Øyboere lager gjerne sine egne regler og gir litt mer faen enn fastlandsfolk flest.

Og innlandet? Don`t get me started! Har jeg ikke havet i sikte, kan det være det samme med alt. Jeg liker å ha rømningsveiene åpne og lærte meg tidlig å svømme såpass bra at jeg til og med rakk å bli junior Norgesmester en gang.

Men nå har jeg altså flyttet til Stone Town på Zanzibar. Bildet over er utsikten fra tehuset i det lille tårnet jeg har på taket.

Derfra kan jeg se hele steinbyen i 180 grader.

Stone Town står på verdensarvslisten og var et knutepunkt for handel i det indiske hav frem til europeere skyhøye på seg selv og sin egen sivilisasjon som de mente var den beste, bestemte seg for at de hadde rett til å okkupere hele Afrika og lage kolonier her.

Men Swahilikulturen klorte seg heldigvis fast og er i dag er en salig blanding av afrikansk, arabisk, persisk, europeisk og indisk språk, mat, kultur og arkitektur. En arkitektur som for øvrig er noe av den vakreste i verden. Jeg føler meg utrolig heldig som får bo i et gammelt swahilihus.

Og når huset til alt overmål er restaurert av selveste Emerson Skeens, mannen bak det som i dag er de to unike søsterhotellene Emerson on Hurumzi og Emerson spice dit jeg tar med reiseglade lesere på jentetur for å leve som sultaninner for noen dager, ja, da blir det ikke bedre.

Jeg har seff allerede funnet et hjørne til kaftenene mine.

En liten arbeidskrok.

Kosekrok og gjesteseng.


Men det vakreste med dette huset er lyset og hvordan det får alle små detaljer, fliser, lykter og forseggjorte vegger til å gløde i forskjellige nyanser ut i fra når på dagen det er.



Så da blir det base på Zanzibar og Norge sett litt utenfra-blogging på meg i 2019.

Riktig godt nytt år til dere alle sammen og velkommen til å følge meg i et nytt liv i et nytt land på en ny måte. Det blir litt reising og farting rundt i Afrika og seff hjem til Norge også så 2019 byr på litt av hvert, akkurat som swahilikulturen selv. Og vil dere besøke meg her på Zanzibar er det bare å melde seg på jentetur i reisegruppa vår her. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Fremtiden er feminin!

Det skjedde i de dager på denne tiden i fjor. Første kvinne ut var Anne Lindmo. På forsiden av Norges største kvinnemagasin hysjet hun på på alle menn som enda ikke hadde forstått greia med #metoo, men i stedet for å prøve å sette seg inn i det, bare fortsatte å snakke og kritisere og krisemaksimere sine fremtidige muligheter til flørting.

Men det skulle bli andre boller til jul i fjor.

Det blir det til jul i år også. Jeg har gjort mye og intervjuet mange i min snart tretti år lange karriere som journalist, men ingenting har gjort meg riktig like stolt og gitt meg så mye tro på fremtiden som arbeidet med serien «Førtiårskrisa» til hvert nummer av Tara i 2018.

2018 var året da både Likestillingsloven og Abortloven ble førti år. Sistnevnte var nylig under angrep igjen og full likestilling ser vi fortsatt langt etter. 40 år er kort tid i et historisk perspektiv.

Men i kjølevannet av #metoo og i løpet av 2018, har det skjedd noe som vil skrive seg inn i historiebøkene for alltid. Jeg er fullstendig overbevist om at fremtiden vil snakke om tiden før og etter 2018 og #metoo.

Da jeg intervjuet Mona B. Riise mot slutten av denne serien, sa hun noe som traff meg veldig: «En serie som dette ville ikke vært mulig for bare to år siden.» Det tror jeg hun har helt rett i.

For i løpet av det siste året har kvinner reist seg i flokk og vist at de rett og slett ikke gidder å høre på den sedvanlige bagatelliseringen, hersketeknikkene og de uformelle maktstrukturene som har holdt på plass et system der kvinner har en annen verdi enn menn.

Som jeg skrev i kronikken «Bagatellenes tyranni» for Nrk Ytring, er det nemlig summen av alle «småting», «bagateller» og «enkeltepisoder» som nå har fått kvinner over hele verden til å reagere med den enorme kraften vi har sett i år og som nok bare er i sin spede begynnelse fortsatt.

Kvinner er den største menneskegruppen i historien som har vært undertrykt og diskriminert over lengst tid. Likevel snakker vi fortsatt om «kvinners rettigheter» og ikke menneskerettigheter.

Likestilling er ikke bare en kvinnesak. Denne kampen er ikke kun en kvinnekamp. Bedre muligheter for kvinner, betyr ikke dårligere muligheter for menn. Det betyr like muligheter for alle.

Kvinneforakt er ikke forbeholdt menn. Nettopp derfor gjennomsyrer den hele systemet vi har bygget kulturen vår på. Nå er systemet nede. Harddisken har krasja. Så da er det bare å beklage til alle som måtte mene at det er nok nå.

Dette er bare begynnelsen. Dette tar ikke slutt før også den «bagatellen» er ryddet av veien og alle blir behandlet som mennesker. Det er dette 2018 har lært oss.

I neste nummer av Tara som er i salg nå på fredag, oppsummerer vi #metoo-året som var over 16 sider. Fremtiden er feminin!

Leave a Comment

Det selfien ikke ser

Ok, du vet #denfølelsen når du fisker frem telefonen for å ta et fint bilde, men har glemt at kameraet fortsatt er snudd mot deg etter en selfie du tok forrige gang du brukte det…

Nå har jeg jo vært her i Tanzania en god stund der jeg lager opplegg for jenteturer med safari, fritt bukslepp på beachen samt Cocktails & Kaftaner, så det har jo blitt noen supre selfies både med og uten alle de herlige damene som har reist med oss.

Jeg må jo dele på snap og insta og ikke minst i reisegruppa vår så flere damer kan melde seg på nye turer som nå er lagt ut for 2019, men jeg vet snart ikke om det er verdt det. Her i går skulle jeg ta bilde av en fin fugl i hagen og fikk regelrett nesten hjerteatakk da jeg åpna kamera på telefonen…

Nå er jeg ingen Kim Kardashian og langt mindre en profesjonell fotograf, men når jeg tar en selfie har jeg i hvert fall lært meg å holde kamera litt ovenfra og ned for å overvinkle bildet sånn at alle dobbelthakene ikke kommer helt først i bildet før resten av trynet, liksom. Og jeg syns i grunnen jeg tar helt greie selfies.

Når du driver og trykker på telefonen nedenfra og opp for å finne frem kamera, well, not so much…

Også når du skal finne frem galleriet og vise noen fine bilder til ei venninne som har glemt lesebrillene og du trykker på kamera og bare HVA I HELVETE VAR DET? HJELP!

Jeg er ikke spes lettskremt av meg, men i løpet av de siste jenteturene her i Tanzania har jeg nesten skremt på meg selv både drypp og flimmer på denne måten.

Så det jeg ønsker meg til jul er en kamerafunksjon som automatisk tilbakestiller til vanlig modus etter at en selfie er tatt. Dette her har jeg rett og slett ikke nerver til lenger!

Det blir nok mye bilder der hjemme hos dere nå i jula også. Anse dere selv for advart! Husk å snu kamera tilbake etter enhver selfie! Hvis ikke kan dette i kombo med ribefett og gløgg fort føre til full hjertestans. Jeg spiser bare fisk, grønnsaker og drikker vann for tiden og har nesten flatlina fire ganger!

Hvis du vil være med å ta Tanzania-selfies en gang er det for øvrig bare å melde seg inn i reisegruppa vår her. Der finner du flere bilder også. Men vi utstyrer alle telefoner med varseltrekant før vi drar!

Leave a Comment

Vi som aldri ble Lucia…

Det er mange av oss. Vi måtte pent dilte etter med et enslig lys i hånda og ikke så mye som et pittelite kakelys på hodet. Foran i rekken gikk den peneste jenta i klassen med det lengste, blonde håret og en hel adventsstake på hodet. Jeg var grønn av misunnelse. Men det er aldri for sent!

Er du som meg en av dem som liksom ikke var helt Lucia-materiale som liten fordi du var for kort, lang, feit, tynn, upopulær eller ikke blond nok? Let`s face it. Noen av oss var eslet til større lysekroner enn den Lucia fikk.

Så i dag på selveste Lucia-dagen har jeg samlet et knippe bilder av meg med lys på hodet i høyst upassende Lucia-alder. Blir man ikke valgt til Lucia, får man velge seg selv og drite totalt i hva andre mener om det.

Alltid hatt lyst til å ha lysekrone på hodet, men aldri fått lov? Finn frem julelysene og plugg dem inn!

Stalltips til dagens outfit: Det er ekstra gøy hvis lysene blinker!

Kombinasjon med blomster og gjerne frukt setter også en ekstra spiss på hodepynten!

Og sist, men ikke minst; husk ekstra batterier! Kvelden kan bli lang!

Men ta høyde for at selv om man føler seg aldeles lysende tidlig på kvelden, kan strømbrudd forekomme etter en lang helaften som selvvalgt Lucia sånn nå midt i julebordstida!

Riktig god Lucia til alle lussekatter der ute!

Leave a Comment

Bukslepp is the new black!

I disse julebordstider er det nok mange som går på den smellen å presse seg inn i holdin-undertøy under julekjolen. Don`t do it, sier bare jeg!

De der greiene der har jeg prøvd en gang og aldri mer! Det var en sånn Spanx med amerikansk åpning sånn at du kunne komme deg på do uten å gjenta den idrettsprestasjonen det er å komme inn og ut av dette torturinstrumentet av et plagg.

Det endte forøvrig i utilbørlig omgang med lokalbefolkningen og mistet telefon som jeg har blogget om før. Aldri mer!

 
Jeg har jo for tiden base i Tanzania og her sverger jeg til livet i kaftan der ingen hold-in er nødvendig. Men det er generelt for mye undertøys-propaganda nå opp mot jul syns jeg.

Er det ikke hold-in reklamer så er det store boards og bilder av kvinnfolk som åler seg rundt i det mest avanserte turnøvelser, iført blonder og trutmunn for å lokke folk til å kjøpe seg oppblåsbar pornobabe-look til jul. Her i Dar es Salaam kom jeg over en undertøysbutikk som gjør det litt annerledes, noe jeg fant forfriskende.

Og når jeg googla sånne hold-in truser litt, fant jeg ut at de ikke bare er sjukt ubehagelige, men visstnok kan gi deg både blodpropp, inngrodde hårsekker, sopp, åreknuter, klemme på indre organer og jeg vet ikke hva! Rett og slett galskap spør du meg.

Så da jeg og Tine Skolmen ragga rundt på stranda her på Zanzibar sammen med alle de andre damene som var med på den siste av jenteturene jeg arrangerer hit til Tanzania, fant vi ut at det er på tide med en ny turnøvelse hva undertøy og indre organer angår, nemlig bukslepp!

Det begynte med at vi snakka om hvor deilig det var at så mange damer vasa rundt i badedrakt og bikini uten å tenke det minste på hvordan de tok seg ut eller hvordan andre måtte mene de kledde badetøyet de hadde valgt.

Og så kom vi over et nydelig bilde tatt tidligere på dagen under et solnedgangscruise vi hadde med sånn tradisjonell dhow-båt, men så begynte Tine å zoome litt inn på bildet hun hadde på telefonen og det var da det åpenbarte seg i all sin frigjørende herlighet. Buksleppet!

Et vaskekte bukslepp oppstår når du virkelig slapper av og ikke tenker på å ta deg av noen eller å ta deg ut for noen. Etter fem glass vin fant vi også ut at dette her kunne bli et helt nytt totalkonsept! Hva med bukfestival? Eller buklansering? Bukslepp is the new black!

Åh seee på det nydelige buksleppet, skal vi klappe under vårt neste kaftanshow med ekte damer som modeller hos Emerson Spice på Zanzibar!

Jaggu har jeg fått dreisen på buksleppet her, skal jeg skryte av dette bildet på Instagram.

For selv om vi alle holder inn magen i både konkret og mer overført betydning innimellom, er det desto deiligere når man virkelig kan slippe buken fri! Vil du bli med på neste buksleppfestival har vi akkurat lagt ut nye jenteturer til Tanzania i reisegruppa vår her. Vi vurderer nå å innføre lett buksleppgym med instruktør på stranda også for dere som er litt ute av trening.

Du kan jo prøve å ønske deg det i stedet for nytt undertøy til jul? Det er bare å bruke helgen til å øve! God bukslepp-helg der hjemme!

Leave a Comment

Nå kan du bli med på jentetur til Tanzania!

Hildrande du som vi har styra og ordna, men nå er programmet endelig på plass for fire nye jenteturer til Tanzania og Zanzibar i 2019.

Siden de turene vi arrangerte nå i år var sånn en sinnssyk suksess på både venta og uventa måter, skjønte vi jo fort at dette må vi bare gjenta.

Så nå blir det fire utvida turer på 14 dager i juni, august, september og oktober 2019. Vi har lagt inn enda mer av det alle elsket mest. Nå blir det fire dager med spektakulær safari i hele to av Tanzanias Nasjonalparker, blant annet min favoritt Ruaha som er landets største.

Her skal vi bo midt i villmarka på fantastiske Ruaha Hilltop Lodge med en av de fineste utsiktene jeg vet.

Så har vi fader dundre meg chartra propellfly til å frakte hele gjengen til Stone Town på Zanzibar der vi nå får hele tre dager på mitt absolutte favoritthotell i hele verden, nemlig boutique-hotellet Emerson Spice.

Et besøk her er som en reise inn i 1001 Natt, ingen suiter er like, men alle er like vakre på sitt eget vis.

Her blir det også vårt faste kaftanshow med ekte damer som modeller. Real Women is what we are!

Og en innføring i lokale skjønnhetstradisjoner og produkter av Mrembo Spa, drevet av og for Zanzibars kvinner.

Som om ikke det var nok, avslutter vi med tre fulle dager i mitt personlige strandparadis på Zanzibars østkyst.

Turen begynner og slutter på nydelige Slipway Hotel i Dar es Salaam med sine fantastiske solnedganger som denne jeg fotograferte der nå på fredag.

Vi er så stolte over å ha fått til denne elleville pakka for en virkelig opplevelsestur hit til Tanzania og Zanzibar. Bedre enn dette blir det ikke, det er min oppriktige mening.

Og når vi topper alt med det herlige kvinnefellesskapet som oppstod på de forrige turene, ja da er det bare å si værsågod: Her er en snorkel til overflaten av hverdagens kjas og mas!

Vi byr på en drøm midt i virkeligheten,  kaftankraft, uforglemmelig kvinnefellesskap og fritt bukslepp. Velkommen!

For flere bilder og fullt program se reisegruppa vår Kaftankraft – Jentetur til Tanzania, her.

Herregud som jeg gleder meg!!!

Leave a Comment

Prussiluskan, savannens dronning

«Kan man egentlig dra på safari i full faens brudekaftan? Drøft.» Dette var oppgaven jeg ga meg selv denne helgen da jeg, Karianne og Rashid fra Upepo Safari satte oss i et propellfly på vei til Tanzanias største nasjonalpark, Ruaha.

thumbnail_2018-11-25 09.31.18 1Som dere ser ble det enkle svaret på oppgaven ja. Riktignok støtte jeg på noen sjokkerte turister i en annen safaribil som dro frem kamera, sikkert fordi de trodde at de hadde sett en veldig sjelden og diiiiger paradisfugl eller noe, men brydde jeg meg? Ikke særlig.

Processed with VSCO with  preset

Karianne og Rashid driver jo et seriøst safarifirma med stålpeil på Afrikas villmark, iført sober khaki og sånn, men stilte likevel gladelig opp på bilder med nøtteskrika i irrgrønt. De forstår nemlig noe ikke alle forstår: Å gi andre frihet til å være seg selv, begrenser ikke din frihet til å være deg.

Processed with VSCO with  preset

Da jeg pakket ned kaftanen før vi dro, hadde jeg en av mine favorittfilmer i tankene: Priscilla, ørkenens dronning. Denne ikoniske, australske filmen fra 90-tallet om noen dragqueens som kjører gjennom ørkenen i turbussen Priscilla, forandret hele mainstream-kulturens syn på det som er annerledes.

Processed with VSCO with  preset

Noen ganger skal det ikke mer til enn en selverklært dronning i flagrende gevanter på taket av en turbuss for å bevege verden litt i riktig retning.

thumbnail_2018-11-25 08.27.04 1

Jeg hadde seff driiitlyst til å komme meg opp på taket til safaribilen jeg også, men rundt hundre kilo med senskader og trutna skrott satte en effektiv stopper for det, men jeg skal ha for forsøket!

thumbnail_2018-11-25 09.54.25 1

Det er helt klart ikke noe for pyser å klatre rundt på en safaribil midt i bushen iført full brudekaftan, men som dere vet har jeg jo klokketro på kaftankrafta.

Processed with VSCO with  preset

En av karakterene i Priscilla er med på turen for å oppfylle en gammel drøm om å klatre opp verdensberømte Kings Canyon i full dragqueen-mundur og det var den drømmen jeg kjente på da jeg dro kaftanen over hodet ute på savannen.

Processed with VSCO with  preset

Men mer enn Priscilla ble jeg nok Prussiluskan. Dere husker vel hun kjipe, strenge tanten i Pippi som alltid ville ha henne på barnehjem og sånn? Jeg syns egentlig Prussiluskan har fått ufrotjent mye tyn. Innimellom safarier og Zanzibar her nede nå, sitter jeg nemlig og jobber med en ny serie om kvinnefellesskap for Tara.

thumbnail_2018-11-25 09.01.40 1

I den forbindelse har jeg blant annet intervjuet forsker Tone Hellesund som har skrevet om peppermøenes vekst og fall. Kvinner av en viss stand sånn som Prussiluskan, hadde ikke så mange muligheter til å realisere verken seg selv eller det de trodde på før i tiden. Utveien ble derfor et liv som moralsk og streng peppermø i misjonen og denslags tjeneste, for å få luft under vingene.

thumbnail_2018-11-25 09.07.52 1

Det bor en Prussiluska i oss alle. Men i henne er jeg også helt sikker på at det bodde en både opprørsk og flamboyant liten sjel som innerst inne beundret Pippi og drømte om lærerinde-tjeneste langt der ute i verden et sted hvor hun kanskje kunne slippe opp snurpeblusen og la vinden få tak i skjørtene.

Processed with VSCO with  preset

Vi har alle liv fulle av må, burde og skulle. Jeg tror derfor det kan være veldig sunt å drite i det og ta den helt ut noen ganger. For hva kan egentlig skje hvis du slipper alt og bare lar livet ta tak, har du kjent på det?

46641771_337124297076384_2792742711164141568_nthumbnail_2018-11-25 09.18.53 1

Jeg kjente i hvert fall litt på det nå i helgen. Vi ler fortsatt av nøtteskrika i irrgrønt i fri dressur over savannen, men herregud det var verdt det! Innimellom slagene fikk vi også gjort noen avtaler i forbindelse med nye jenteturer hit til Tanzania så vil du være med på det, er det bare å melde seg inn i reisegruppa vår her.

Processed with VSCO with  preset

Du MÅ ikke gå i kaftan for å være med, det er lov med shorts på safari også, men du er helt nødt til å være deg selv. Og erfaringsmessig er det i hvert fall plass til mer av deg selv inni en kaftan enn i de fleste andre plagg. Just saying 😉 God søndag der hjemme.

Leave a Comment

Å straffe uskyldige i guds eller humanismens navn

Telefonen og innboksene mine har ikke stått stille siden guvernør for storbyen Dar es Salaam, kristne Paul Makonda, her i Tanzania den 31. oktober kom med et personlig utspill om at han ville fengsle alle homofile i byen i 30 år og oppfordret folk til å angi alle de mente var homofile.

Siden har presidenten og hele statsapparatet i hovedstaden Dodoma tatt offentlig avstand fra Makondas uttalelser og sagt de vil opprettholde alle internasjonale menneskerettighetsavtaler de har skrevet under på.

Selv om det kan se sånn ut hvis man bare leser norske og vestlige medier, har disse massearrestasjonene av titusenvis av mennesker her i landet altså ikke funnet sted.

44468797_566902507094017_7011796327063355392_n

Flere har også spurt meg om det er farlig for meg som norsk LHBT-kvinne her nå. Svaret på det er nei. Homofobien Makonda gir uttrykk for er utbredt her som i alle andre land der homofili er forbudt, men den er overhode ikke rettet mot turister og tilreisende. Det er sine egne Makonda og andre homofobe er ute etter å oppildne og straffe.

Likevel ser jeg at enkelte nå tar til orde for å stanse all norsk bistand til Tanzania. Da må jeg bare spørre hvilken hensikt det skulle ha? Man hjelper ikke homofile her i landet ved å straffe millioner av uskyldige mennesker: Homofile, heterofile, bifile, transpersoner, barn, gamle og unge.

Min mening når det gjelder jenteturene jeg arrangerer til Tanzania er derfor krystallklar:

Jeg tar fullstendig avstand fra både Paul Makondas uttalelser og all homofobi uttrykt ved lov, handlinger og ord både i Tanzania, alle andre Afrikanske land og i resten av verden der homofili er forbudt ved lov.

44458622_260753481310915_6322157207915855872_n

Jeg tror likevel ikke på at verken boikott, tilbakeholdelse av bistandsmidler, kutt i diplomatiske forbindelser eller stans i samhandling er veien å gå for en bedre fremtid for homofile her eller i andre land hvor LHBT-personer diskrimineres.

Jeg tror på mellommenneskelige møter, samhandling, kunnskap og kjærlighet på tvers av landegrenser og kulturer. Tusenvis av LHBT-personer jobber i Tanzaniansk turistindustri. Millioner er avhengig av både den og bistand. Tanzania blir ikke et bedre land å leve i for noen av dem hvis verden snur dem ryggen.

26552787_10155745144685781_1860187026_n1

Derfor gleder jeg meg over at president John Magufuli og resten av det Tanzanianske statsapparatet nå ettertrykkelig har sagt at de vil opprettholde internasjonale menneskerettigheter i landet.

Jeg støtter lokale rettighetsorganisasjoner som heller ikke oppfordrer til boikott eller kutt av bistand. Og det gjør jeg fordi jeg tror veien til en bedre fremtid er å støtte de som gjør godt, ikke straffe dem i fåfengte forsøk på økonomisk, «kirurgisk krigføring» mot enkeltpersoner.

13267788_10154050991135781_5209526150976935255_n

Jeg skjønner at dette vekker sterke følelser hos mange, det gjør det også hos meg, men jeg maner til besinnelse og å skaffe seg kunnskap. Sammen står vi sterkere og fremtiden bygges møter mennesker i mellom, ikke ved å snu ryggen til folk når de trenger oss mest. Det er min holdning nå og for all fremtid. Salaam fra Dar es Salaam. Kjærligheten vinner til slutt. Alltid! <3

Leave a Comment