18. mai 2012

Mette-Marit-skandalen fortsetter!

Av Lene Wikander

Og jeg som trodde det var over med Dissimilis-bildet av meg og kronprinsessen i New York forrige uke. Den gang ei. Jeg har alltid trodd at skulle jeg noen gang bli linselus i Se og Hør måtte det være under overskrifter av typen “Overvektig journalist snublet på rød løper og falt over utsultet modell-kjendis – knust til pinneved”.

Men på sjølveste 16. mai tikket det inn SMS om at jeg var observert sammen med Mette-Marit og kona til Colin Firth i Se & Hør i en reklame for helgens blad. Jeg måtte sporenstreks innom Narvesen for å sjekke sannhetsgehalten i dette SMS-ryktet og jeg og min gode venninne Lena slo oss ned på stamstedet for utagerende rødvins-pms; Bobs Pub, men med hvitvin denne gangen.

Allerede i New York ble Tara-fotograf Xenia Villafranca eksponert i helfigur av Dagbladet i mørk dress og hvit kameraveske bak Mette-Marit, men var veldig fornøyd med at hun hadde det store kameraet sitt foran ansiktet. Linselus med egen linse is da shit!

Det var derfor med begeistring jeg og Lena konstaterte at det nye blogg-kameraet jeg har kjøpt etter Oter-fadesen i Kristiansand Dyrepark har begynt å lønne seg allerede.

Ikke bare skjulte vidunderet mine potensielle dobbelthake-eksponeringer, det har også en fet film-funksjon, så da Se og Hør-bildet ble tatt var jeg i full gang med eksperimentering på video-blogg-fronten og filmet en behind-the-scenes-snutt fra reportasjeturen med Unni Askeland jeg forventer å vinne Oscar for når jeg legger den ut i forbindelse med at saken kommer på trykk i Tara.

Jeg var derfor veldig fornøyd med at jeg med godviljen til fremsto som saklig dokumentarfilm-fotograf med lesebriller og derfor kunne briefe med Se og Hør på Bobs uten samtidig vurdere å søke journalist-asyl i Sverige. Etter tre glass hvitvin solte jeg meg til og med litt i glansen av mitt eget ansikt på glanset Mette-Marit papir.

Fashionista Lena som akkurat hadde sikret seg drømmekåpen på salg hos Zizzi, den eneste klesbutikken i Norge som trakterer oss dvergflodhester med stil og eleganse, påpekte også at hun godt forsto hvorfor Se og Hør hadde valgt akkurat dette bildet til å reklamere for Weekend-bladet da min kirsebær-prikkete vintage-kjole til ti dollar, matchet kona til Colin Firth sin langt dyrere kreasjon på en, vel, prikk. Billig er bare best på linselus-fronten og mitt 17. mai-antrekk var seff i boks.

Fallhøyden var derfor stor da jeg etter å ha struttet stolt rundt i kirsebærprikker hele 17. mai, kom fyllesyk på butikken dagen derpå og fikk se at Se og Hør Weekend denne helgen har slått opp det samme bildet av meg, Mette-Marit og kona til Firth over en hel midtside, men at de nå har sladda trynet mitt med et bilde av tidligere omtalte servitør Stargate. Opp som en linse, ned som en lus. Men jeg kan vel strengt tatt ikke si jeg klandrer dem…

Kategorisert under Heder og ære, Sjokkerende | Merket , , , , , , , , , | 2 Kommentarer
13. mai 2012

Jakten på Mette-Marit

Av Lene Wikander

Da er vi omsider tilbake i gamlelandet etter en flight fra New York der jeg led en skjebne verre enn døden og ble plassert ved siden av en hyperaktiv fireåring på et overbooket fly. Det kostet praktisk talt min siste livsgnist å klare og unngå å myrde krapylet på de mest bestialske måter med plastgaffelen hun konstant sparket opp i ansiktet mitt under middagen.

Men jeg sier som den legendariske New York-feminsten Marilyn French: “Enhver kvinne vet at en skjebne verre enn døden alltid er bedre enn døden”. Jeg var dessuten døden nær uansett etter en hesblesende uke i The Big Apple med Unni Askeland der vi avsluttet med en storstilt jakt på kronprinsesse Mette-Marit hjemme hos Sissel Breie, Norges generalkonsul i New York.

Foranledningen var at Unnis gode venninne Kristin Dahle hadde invitert oss til en event med den norske designeren Nina Skarra der hun skulle presentere arbeidet sitt med fokus på bærekraftighet. Nina Skarra sitter som ekspertrådgiver i prosjektet Fibers for the Future og evenementet gikk derfor av stabelen sammen med en representant for FN. Unni var i vinden fra første stund og blitslysene haglet.

Men siden Skarra er en av favoritt-designerne til Mette-Marit skulle altså kronprinsessen også delta og jeg og fotograf Xenia Villafranca hadde fått det for oss at vi skulle prøve oss som kjendis-journalister og sikre oss et lite scoop for Tara med et bilde av Unni og Mette-Marit samt en liten kommentar.

Unni antydet imidlertid tidlig at vi hadde en lite lys fremtid som potensielle Se & Hør-reportere da vi ikke kjente igjen en eneste av de celebre bloggerne, filmstjernene eller musikkprodusentene som var der. Jeg trodde for eksempel at han ene i Stargate var en av servitørene. Man kan altså ikke følge med på alt. Men Mette-Marit kjente jeg altså igjen med en gang bare så det er sagt!

Jeg sirklet raskt inn byttet og stilte meg opp i bakgrunnen sammen med servitør Stargate.

Sakte men sikkert fikk jeg elget meg nærmere og nærmere Mette-Marit, objektet for våre tabloide lengsler.

Jeg ga Unni streng beskjed om å holde seg i nærheten så hun kunne være klar for foto når jeg fikk kapret kronprinsessen, men til forskjell fra oss kjente ikke Unni bare igjen de celebre gjestene, hun kjente dem faktisk personlig også.

Men til slutt fikk jeg omsider rakt Mette-Marit hånden og kronprinsessen inntok det klassiske ansiktsutrykket “hva i all verden er du?”

Jeg snudde meg øyeblikkelig for å se etter Unni som seff hadde forsvunnet over alle hauger igjen og sto bakerst i lokalet og skålte med Stargate-servitørene nok en gang. Det bør være unødvendig å si at kronprinsessen ikke virket videre imponert over mitt flakkende blikk og stotrende fremtoning da jeg ba henne om et bilde med, øh, eh, altså, skal vi se.

I ren desperasjon så jeg ingen annen utvei enn å smile og late som jeg var en slags gal fan og hoppet inn ved siden av henne foran fotografene selv. Man kødder altså ikke med kronprinsessen!

Tara-fotograf Xenia så på meg med et sjokkert spørrende blikk og fyrte av fra hofta i rein refleks. Siden hun er lita og nett og rekker meg til hofta i utgangspunktet, ble kameravinkelen maks uheldig for dvergflodhest-fotografering sånn at alle dobbelthaker ble eksponert nedenfra og opp og jeg seende ut som jeg hadde rømt fra Dissimilis ved siden av alltid like freshe Mette-Marit. Min karriere som kjendis-journalist er derfor over før den har begynt! Aldri mer!

Kategorisert under Heder og ære, Sosialt | Merket , , , , , , , | Legg igjen en kommentar
7. mai 2012

Kunsten å være jetlagged

Av Lene Wikander

Da er jeg vel installert i New York med Unni Askeland. Skjønt “vel” er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg hater å fly. Jeg har ikke flyskrekk eller noe, men å sitte åtte timer cramma inn i en trans-atlantisk sardinboks med hylende unger, fulle turister og flymat som produserer giftig tarmgass hos alle fjerten hundre passasjerer, får Abu Graib til å fortone seg som en feriekoloni.

I fjor holdt jeg på å kapre flyet til New York i ren desperasjon. Jeg får aldri sove ombord og det eneste som gjør at jeg i det hele tatt overlever, er min nøye utprøvde hvilestilling som minner litt om posisjonen du skal innta når flyvertinnene skriker “brace!” på sånne kateastrofefilmer når flyet er i ferd med å kræsje eller nødlande.

Alt dette med det resultat at jeg blir fryktelig jetlagged og helt blåst i skallen det første døgnet før jeg får justert meg. Det er litt som å være drita full uten å ha drukket – ispedd et snev tung demens. Og siden vi er her på jobb for Tara har vi jo også et tett program. Så som vanlig på reportasjetur måtte vi ta bakken løpende og suse rett fra rullebanen til åpningen av Vebjørn Sand sin utstilling “Scenes from the Second World War” på Galleri Sand.

Det endte seff med at jeg skar av meg halve munnen med barberhøvelen fordi speilet på hotellet avslørte tre svarte hårstrå på overleppa som konspirerte om å danne en liten Hitler-bart i tråd med utstillingens andre verdenskrig-tema. Jeg klarte ikke å finne pinsetten i jetlag-tåka og var nære ved å forblø.

Jeg fikk likevel tørket opp det grøfste blodsølet, men da vi kom ned til Galleri Sand viste det seg at jeg hadde lagt igjen det nye, fine blogg-kameraet mitt igjen på hotellet. Xenia måtte derfor vippe frem Iphonen til blogging siden hun brukte de proffe kameraene til ordentlig jobbing. Blå Iphone-bilder til tross, begynte kvelden veldig bra med Vebjørn Sand som forklarte oss bakgrunnen for utstillingen og maleriene sine.

Men så kom selvfølgelig Aune Sand med altfor mange flasker champagne og gjorde det som bare var et lett dement jetlag til en total-kollaps av alle operative hjerneceller.

De første sikringene i topplokket gikk raskt etter at vi hadde klatret opp på taket til Galleri Sand for å se på utsikten og drikke enda litt mer champagne.

Men full strømstans ble det ikke før vi fikk det for oss at vi på død og liv måtte ta en stretched limo til homseklubben The Box.

Der var det et så fantastisk drag-show – med balettdansere som danset i flammende ringer hengende ned fra taket over barene – at vi rett og slett måtte gispe i beundring. Men da jeg skulle vippe frem Iphonen for å dokumentere dette for dere, hadde desverre hjernen kortsluttet til et nivå som kun produserte dette:

Nå ligger vi derfor bare her og ser på sjøløve-TV da dette er de dyrene vi føler et nærest søsterskap med akkurat nå. Om et par dager skal vi møte Mette-Marit. Jeg håper jetlagen har gitt seg til da.

Kategorisert under Sosialt, Ut på tur | Merket , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar
28. april 2012

Tarapi med Tara

Av Lene Wikander

Jeg må bare slå et lite slag for Tara, det fantastiske bladet jeg jobber for. Da husmorporno-kontrakten jeg hadde gikk ut og jeg satte kursen mot Norges jobbmarker igjen fra Jamaica for noen år siden, var det bare en ting jeg var sikker på: Jeg skulle ALDRI jobbe for et dameblad igjen. Jeg har nemlig lang fartstid i bransjen med mange og lange år både i Det Nye og KK.

Visst var det mye moro, men den grunnelggende fordummende og tradisjonelle dameblad-journalistikken hadde jeg fått langt opp i halsen. Fem år med oversettelse av husmorporno på Jamaica føltes som åndsarbeid i forhold til å skrive en eneste artikkel til om “slik levar dei der” eller enda et portrett-intervju med en av samtidens Tone Damli-er. Nok var nok. Livet er for kort til å kastes bort på bullshit.

Men så traff jeg altså Torunn Pettersen og redaksjonsjef Kathrine på en høstfest hos forlaget Gyldendal der jeg ga ut boken “Bare en datter” sammen med steintøffe Sarita Skagnes. Da var det gjort. Ikke bare var Torunn den tøffeste dameblad-redaktøren i klassen, Kathrine adiministrerte også et blad som var et helt annerledes dameblad.

Jeg tror jeg sa det fra mikrofonen på julefesten i fjor: Jeg er så glad for å skrive for de voksne damene som leser Tara. Det er fordi jeg kan jeg forutsette at leserene kan tenke selv og ikke bare vil serveres lettspydde ukeblad-sannheter om kvinnelivet slik noen tror det bør leves. At Tara tar kvinner på alvor har de bevist igjen og igjen.

I nummer 7 av Tara som er i salg nå, starter derfor også min nye serie om seks norske kvinner som brenner for å endre måten vi tror vi bør være kvinner på. For som Simone de Beavoir sa det til første kvinne ut i serien; Sidsel Rasmussen (74) da hun rømte til Paris som 17-åring: Man er ikke født kvinne – man blir det.

I neste nummer tar jeg en prat med Charlotte Myrbråten, redaktør i Norges eneste feministiske tidskrift “Fett” og senere i serien diskuterer vi både sinte, hvite menn, ensomme ulvers terror, snakker om å være kvinne utenpå når man er mann inni og slår et slag for hverdagsexen. Bare for å nevne noe! Denne uka kjører Tara en stor abonnements-kampanje. Slå til! Fordi det er fett!

Klikk her for å få det gode tilbudet.

Kategorisert under Heder og ære | Merket , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar
24. april 2012

Facebook-visdommens uutholdelige letthet

Av Lene Wikander

Norges rikeste mann, Johan H. Andresen, er flink til å tvitre om ølpriser, dype utringninger og dobesøk under hestestevner, skrev spaltist Kjetil Rolness, ellers kjent som Jens Pikenes, i Dagbladet forleden og hamret løs på alt fjaset på Facebook og andre sosiale medier. “Framtiden er her”, tordnet Rollnes i en ingress dryppende av dårlig skjult forakt over Facebook-fjas, blogg-bullshit og twitter-tull.

Det skjer noe når gud og hvermann plutselig skal uttrykke seg i den offentligheten som er sosiale medier. Hvem kan for eksempel glemme meddommeren i 22. juli-saken som følte seg som en popstjerne etter å ha blitt tatt med buksa ikke bare nede, men fullstendig fraværende, etter rabiate Facebook-uttalelser om dødsstraff her i forrige uke?

Men kjære Rolness: Dette er bare barnematen i forhold til det aller, aller verste Facebook har å by på. Glem lobotomerte dødstraff-enusiaster, lystennings-kampanjer for alt fra døde marsvin til kreftsaken og den tidligere Tarapi-omtalte tegneserie-profilbilde-kampanjen for misbrukte barn. Helvete selv har nemlig annektert et eget, lite hjørne av Facebook! Det heter Visdomshjørnet og produserer gjevnlig lettspydde og hårreisende smakløst illustrerte “sannheter” av denne typen:

Jeg trodde rett og slett ikke mine egne øyne første gang jeg så poster fra Visdomshjørnet spre seg som en pest i feeden. Et enkelt søk viste meg også at det ikke bare var en, men flere titalls tilsvarende sider på Facebook. Alle illustrert med så hinsides kitsch-illustrasjoner at samtlige fikk meg til å tenke på min tid som oversetter av husmorporno og bokomslagene den sjangeren pryder seg med. Så var da også min mest brukte setning i det arbeidet: “Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst”.

Nettlivet er ikke for pyser som det er om ikke jeg i tillegg skal eksponeres for Facebook-følgeres bunnløse åndelige fattigdom og hang til tabloid livsvisdom så selvsagt at den får Märthas Engleskole til å fremstå som høyintellektuell!

Dette er rett og slett ikke et samfunn med gratis skolegang verdig! Når Visdomshjørnet alene har over 12 000 følgere, er det grunn til å rope et varsko! Det er dette vi må beskytte barna mot og ikke en naken pupp her og der som fjøsboka stadig sensurerer.

Jeg vurderer å starte mitt eget visdomshjørne med sirlige slagord for et meningsfullt nettliv : “Ikke bidra til åndelig forsøpling av Facebook-feeden”, “Les en bok, ikke bare postkort” og “Nettlivet er for kort for tabloid visdom”. For èn ting har Visdomshjørnet selvsagt rett i:

Kategorisert under Kraftkost | Merket , , , , , | 3 Kommentarer
19. april 2012

Møøø!

Av Lene Wikander

Her er jeg fortsatt uten kamera etter oter-fadesen i Dyreparken forrige uke. Fotograf Xenia Villafranca har studert djevelskapen av en dommedagsmaskin fra alle kanter og trykket på alle tenkelige funksjoner uten at teknologien ville samarbeide. Til slutt tok hun den obsternasige lille dritten med på fotobutikk for å restarte hele maskineriet, men fortsatt ser alle bildene jeg tar sånn ut:

Det er altså ingen vei tilbake, jeg må kjøpe nytt. Jeg bare elsker uforutsette utgifter! Ingenting er som å måtte punge ut surt opptjente frilanser-penger når du minst venter det. Særlig nå som jeg har vært forkjøla hele uka etter å ha fryst ræva av meg på grunn av det bedritne kameraet i den satans dyreparken in the first place! Virkelig snyte seg godt og lenge med et par-tre tusenlapper liksom – lovely!

Ikke hjelper det på humøret at jeg seff ikke aaaaaner hvor jeg har lagt kvitteringen eller husker hvor jeg kjøpte helvetesmaskineriet sånn at jeg kunne tatt det på garantien heller. Det er i sånne stunder jeg blir aldeles grønn av misunnelse på folk som har orden i sysakene. Du vet de der som har kvitteringer og papirer sirlig arkivert etter dato og årstall helt tilbake til dåpsattesten, badehåndklærne nøye bretta og fargekoordinert, bare sunn mat i kjøleskapet, print av alle koselige familiebilder de på toppen av alt har klart å lime inn i album og alltid penger igjen på konto før lønning. Hvordan i innerste hule heite helvete får de det til???

Jeg organiserer livet mitt etter kaos-metoden. Arkivet består av gule post-it lapper, noen lefsete blokker, enkelte datamapper, noen proppfulle Ikea-bokser med papirer som likevel aldri innholder det jeg trenger når jeg graver meg gjennom dem for å lete sånn som nå i jakten på kamerakvittering – og tilsynelatende vilkårlig innstappa notisblokker i bokhylla. Jeg sier tilsynelatende fordi selv om sjokkerte venner og bekjente ikke fatter hvordan jeg finner ut av det så har jeg likevel et system i galskapen: MITT system! Man trenger ikke sikkerhetskoder og safe da, systemet mitt er per def upenetrerbart av andre enn meg.

Og jeg har altså andre ting å bruke tiden min på en å fargekoordinere badehåndklær! Og selv om jeg prøver å spise sunt og til og med lever lavkarbo for å holde vekta på noenlunde stabilt dvergflodhest-nivå, sniker det seg likevel på mystisk vis inn noen karbobomber i kjøleskapet når jeg minst aner det, særlig i forbindelse med tung pms. Jeg har ikke fotoalbum andre steder enn på Facebook og alle originaler er borte forlengst. Og jeg har ALDRI penger igjen på konto før lønn! Jeg har nesten aldri penger på konto, punktum. Og nå må jeg altså punge ut for nytt kamera likevel.

Jeg trøster meg likevel med at de med orden i sysakene neppe kan være noe lykkeligere enn meg likevel. Det er min livsløgn. For hver gang jeg sitter og river meg i håret som nå, uten en eneste kvittering å vise til, tenker jeg på onkelen til en kompis av meg. Han er en av dem som fikk grånende måne allerede i tjueåra, bruker strikkevest med v-hals og har buksene akkurat litt for høyt trukket opp i livet med fornuftige sko på beina. Han er gift med et rivjern av en dame som holder et strengt regime.

Det er søndagstur til faste tider hver uke, aldri ligge å dra seg i senga lenger enn til ni uansett hva som skjer, bare ett glass vin til maten på lørdager, badehåndklærne er skinnende blendahvite og stablet med nynazistisk presisjon og innholdet i kjøleskapet er så grønt og sunt at man nesten begynner å raute når man åpner det. Hun har orden på kvitteringene for å si det sånn! Mø, liksom.

Så de gangene onkelen til kompisen min en sjelden gang kommer på middagsbesøk alene uten henne, har han alltid med seg en diger pose potetgull, sjokolade og rødvin. Han slenger seg på sofaen, løsner beltespenna, senker buksa til normal livhøyde, takker nei til middag og propper i seg transfett og sukker, skyllet ned med vin. Når vi andre sitter der og flirer og forteller morsomme historier fra livet som leker slik man gjerne gjør i et middagselskap, kommer alltid den samme, stille kommentaren fra sofaen hver gang.

- Jeg skjønner altså ikke hva som er så morsomt. Det er ikke SÅ gøy å leve!

Kategorisert under Kraftkost | Merket , , , , | Legg igjen en kommentar
11. april 2012

On the oter side of things…

Av Lene Wikander

Vel overstått påske, peeps! Jeg avsluttet min med et forsøk på oter-terapi i Dyreparken i Kristiansand. At jeg aldri lærer! Det er bare tarapi som funker, ferdig snakka! Men jeg er altså nesten like svak for søte pelsdyr som Anne B. Ragde, men bare nesten!

Jeg er nemlig med i en sludre-gruppe på Gaysir der vi snakker om det meste i livet – alt fra det reneste vås til det tyngste åk. Og når livet går noen av medlemmene litt ekstra imot, legger vi ut bilder og videoer av søte otere, det hjelper nemlig alltid. For virkelig å skjønne hvor kule og bedårende søte otere er, må du nesten se denne snutten:

Så etter en knallhard uke i krigen med den Jamaicanske reggae-artisten Sizzla som kom til Norge for å synge om å drepe homser, tenkte jeg og min gode venn Olaf i Kristiansand at det var på sin plass med et besøk til oter-dammen i Kristiansand dyrepark. Bilder av søte pelsdyr dugde ikke mot Sizzla, her måtte det levende otere til! Det var likevel ikke fritt for at vi syntes vi dro kjensel på både Sizzla og flere andre macho og volds-agiterende tullinger på vei gjennom parken.

Men før vi kom så langt, måtte vi altså komme oss på bussen til dyreparken. Jeg fra Grimstad der jeg feiret påsken med familien og Olaf fra Kristansand sentrum der han bor. Som dere allerede vet, sliter jeg fryktelig med busser på sørlandet, og sist jeg tok bussen i Kristiansand ble jeg som kjent spurt om jeg skulle ha honnør.

Men det dere ikke vet, er at mine plager med kollektivtrafikk strekker seg langt utenfor sørlandet. Jeg er den typen som alltid ender på t-banen i feil retning, leser rutetabellen ti ganger og likevel får den feil, samt blir utsatt for alt som er av uregelmessigheter i sendeskjema hva buss og bane angår. Denne gangen seff intet unntak. Når man har mye annet å tenke på blir det liksom ikke plass til korrekte busstabeller.

Det endte med at min stemor Liv måtte rykke ut fra påskebolledeigen hun sto og eltet og kjøre meg til Dyreparken med fulle sirener. Jeg rakk det såvidt, men da var det allerede kommet såpass mye rusk i systemet at det skulle forplante seg videre sånn et døgns tid før det ga seg.

En annen nemesis i mitt liv er nemlig teknologi. Jeg skjønner ikke en dritt av den og den svikter alltid når jeg trenger den mest. Denne gangen ga dette seg utslag i at The Blair Witch Project inntok kameraet mitt rett etter Kardemomme by. Det siste som er festet til den digitale filmrullen er nemlig denne skabbete kamelen utenfor røvernes hus:

Da vi kom frem til oter-dammen rett ved, tok kameraet imidlertid bare slike bilder:

Olaf måtte derfor trå til som blogg-fotograf med en gammel og treig sveivegrammofon av en mobil, noe som resulterte i ikke veldig terapautiske oter-bilder av denne typen:

Og da jeg heller ikke har særlig gode erfaringer med å måtte stå opp grytidlig om morgenen, gikk det som det måtte gå da jeg kastet meg ut av dundynene klokka sju neste morgen for å rekke sørlandsbussen nok en gang. Både laderen til pc-en og hele toalettmappa ble liggende igjen i Kristiansand.

Så nå lever jeg som en kvinne på randen med en gammel 20 volts universal-lader plugget i en 19 volts pc, intet kamera å blogge med og ingen toalettsaker til å kamuflere verken hybelkaninen av en hårsveis jeg pådro meg på bussen eller oter-trynet speilet viser meg. Jeg er derfor ferdig med otere! Jeg sier som lillesøs Thea da hun var fire år og kom i skade for å kose ihjel en dverg-kanin i hengekøya. Etter å ha grått fra seg over det døde pelsdyret ble hun fly forbanna: “Kaniner?! Pøh! Ja, de er søte, men de tåler jo ingenting! Neste gang vil jeg ha en hest!”

Da kan jeg jo ri i stedet for å ta bussen også…

Kategorisert under Dyreriket | Merket , , , , , , , , | 5 Kommentarer
2. april 2012

Tøyengatas Tårnfrid

Av Lene Wikander

Milde himmel, her har det vært travelt i det siste altså! Først nå på søndag jeg fikk slengt meg på såffan og blogga litt. Tara fant nemlig ut at de ville fremskynde starten på min nye portrettserie der jeg intervjuer helt hinsides kule, norske damer som desverre altfor sjelden får spalteplass i media. Og jeg strekker meg langt for kule damer, derfor kasta jeg meg inn i en halsbrekkende Norgesturne fra Mysen til Bergen for å rekke deadline.

Som übersturmführer i Tøyen Gategerilja rakk jeg seff også å ta på meg superheltinne-hatten og hindre Bergen fra å brenne ned til grunnen i løpet av det snaue døgnet jeg oppholdt meg i breiflabb-kebabens hjemby.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca skulle nemlig innom homsestedet Fincken etter endt arbeidsdag for å møte noen forumhorer jeg diskuterer med på det skeive nettstedet Gaysir, og da jeg gikk ut for å ta meg en røyk ble jeg altså møtt av flammer bak vinduet til platebutikken Apollon.

Jeg reagerte raskt. Apollon ble tross alt drevet av min gode venn Engelen og var fast hangout i min utagerende studietid i Bergen som vi jo behørig feiret i fjor. Brannvesenet kom umiddelbart og takket dagen etter publikum i Bergensavisen for rask og klar melding. Jeg og Xenia så ingen grunn til ikke å ta æren for det på flyet tilbake til Oslo, men savnet overskriften: “Gjester på homsested reddet Bergen fra flammehavet”. For det skulle bli mer flammer denne uka. Mye mer. Homser også.

Ikke før var flyet parkert på Gardermoen måtte jeg nemlig suse avgårde til den fabelaktige homsen Vidar Bigboy sin bursdagsfest i den kombinerte frisør-, porno- og dildo-salongen han driver i Oslo. Det var en broket og fabelaktig forsamling gjester på både to og fire ben, men vesle Agnes stjal showet hva genial posering angår.

Dagen etter hadde jeg nesten glemt at jeg hadde invitert to deilige sørlandshomser og forumhorer på vorspiel siden de hadde dristet seg til hovedstaden på besøk. Under mitt faste motto; livet er ikke for pyser, tok jeg på meg Tårnfrid-hatten og vasket gulv med den ene hånden mens jeg forfattet en krass kronikk til Dagbladet med den andre.

Det viste seg nemlig at en av mine landsmenn på øya jeg har bodd på så lenge; den jamaicanske reggae-artisten Sizzla, var invitert til Norge for å synge om hvor viktig det er å få skutt og drept alle de deilige homsene mine! Vidar Bigboy med sin fantastiske og fargerike salong, Olaf og Kai som pakka ned og ut av kofferten fire ganger før Oslo-besøket inntil jeg måtte sette ned foten og si at det enkleste nok er bunad, det går til alt! Fantasiske, skjønne, levende og deilige menn som er menn på en litt annen måte enn det forventes at man(n) skal være og nettopp derfor beriker oss alle. Skyte dem? Over mitt lik!

More fire! skrek Sizzla. Brann over homser, alt de fortjener er en kule i munnen! Jeg skal vel faen meg gi deg brann ditt jævla rasshøl, sa jeg til meg selv – seff noe oppildnet av at jeg nyllig hadde klart å slukke en potensiell bybrann i Bergen – og kastet meg inn i en ny turne, denne gangen Marinlyst rundt der jeg stilte opp på P3s “Verdens rikeste land”, “Kulturnytt” og “Dagsnytt Atten” for å forklare Sizzla hvor skapet skal stå: Ikke i Norge!

Det endte med demonstrasjon og meg som språkmektig spion for LLH på Sizzla-konserten der jeg blåste hans homofobe forsvarstale for sitt eget fanatiske martyrium til media etterpå. Det førte til at Sizzla gikk ut i Dagsavisen på lørdag og sa han vil saksøke meg. Bring it on, Sizzla! Tøyengatas Tårnfrid tar saken! Og er ikke dette påskekrim god nok for dere så vet ikke jeg. God påske til alle deilige tarapeuter der ute!

Se flere bilder fra bybrann, homseparty og demonstrasjon på Tarapis Facebookside.

Kategorisert under Hellig, Kraftkost, Sjokkerende | Merket , , , , , , , , , , , | 2 Kommentarer
15. mars 2012

Facebooks nakensensur er også kultur!

Av Lene Wikander

Nå har det altså skjedd igjen! Jeg er blitt nakensensurert av Facebook. Det er jo ikke lenge siden sist de sensurerte mine halvnakne menn som kjælte for sin pondus. Det skjedde til alt overmål samme dag som VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø rappa niqab-stuntet mitt og valsa ned Karl Johan til inntekt for trangsynte og navlebeskuende norske holdninger til sløret.

Siden den gang har jeg venta på litt varmere vær så jeg kunne flashe hengepuppene i niqab foran Stortinget i protest mot blinde, norske holdninger som aldri ser kvinnen under kjolen, men bare tekstilene. Man argumenterer jo hele tiden for at det er velferden til niqab-nonner og burka-babes man er så bekymret for, mens det i virkeligheten ofte bare handler om hat. De som hvisket, tisket og snakket høylytt foraktfullt om meg der jeg gikk i niqab på Karl Johan i fjor hadde i hvert fall ikke mitt beste i tankene, det er nå helt sikkert!

Det var derfor med glede jeg sent i går kveld på Facebook kunne registrere at noen kvinner på kontinentet hadde gjennomfør naken-niqab-stuntet mitt allerede. Alle vet jo at det må pupper til for å få riksdekkende oppmerksomhet nå for tiden, det har vi jo både sett av hjemlige tabloiders dekning av “naken-aktivister” under valget i Russland og Dagbladets generelle hang til puppe-forsider.

Derfor lenket jeg altså til bildet av naken-niqab-stuntet på Tarapi sin Facebook-side med følgende tekst: “Fader! Noen har rappa naken-niqab-stuntet jeg har planlagt på Karl Johan! Under kjolen er vi alle kvinner”. Men ikke før var diskusjonen i gang i kommentarfeltet, ble vi altså sett av storebror Facebook og sletta med et poff!

Nok en gang utøver altså det amerikanske nettstedet Facebook sine forskrudde og kulturelt belasta holdninger til nakenhet med makt. Dette er kulturimperialisme i praksis. Mens deler av Norge med Siv Jensen i spissen sitter og skjelver i buksene over de siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå som viser at det vil bli nærmere femti prosent mennesker med innvandrerbakgrunn i de store norske byene i 2040, sitter altså det ganske norske folk på Facebook i 2012 og lar seg snik-puritanisere av rabiate internett-milliardærer med verdiene sine dypt grunnfesta i kristenfundamentalismen.

Enda mer foruroligende syns jeg likevel det er at så mye som hjemlige aviser skriver om Facebook så er det altså det at moren din kan legge deg til som var den store Facebook-nyheten i Norge denne uka. Det er ikke innvandrene som kommer til å fordumme nordmenn og lede oss frivillig til skafottet, det er våre egne bevisstløse holdninger! Fuck Facebook!

Kategorisert under Kraftkost, Sjokkerende | Merket , , , , , , , , , | 3 Kommentarer
11. mars 2012

This is it!

Av Lene Wikander

Herregud, nå gleder jeg meg til å bli femti! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg har i grunnen vært ganske deppa i det siste. Tenkt sånne tanker du vet: Is this it? Skulle jeg ikke utrette mer i livet? Hva ligger foran meg nå? Bare bli gammel og dø og ferdig med det? Hvordan endte jeg opp her i fosterstilling på sofaen foran lørdags-TV med fremtida bak meg?

Det er sånne giftige tanker som suger seg fast av og til når du bare blir helt overmannet av livet, kravene, sorgen du bærer på, drømmene som knuste, stresset, presset, denne gjørmete tåka som legger seg foran blikket ditt der du sitter og stirrer tomt inn i årene foran deg. Livet ER virkelig ikke noe for pyser! Men da er det bare en ting å gjøre: Gå i femtiårslag, blåse såpebobler, og så rett i kirken for å feire førti!

Lørdag var jeg nemlig invitert i femtiårslag og champagne-lunsj til min gode venninne Kristine Grønhaug, før jeg senere på kvelden skulle på storslått førtifest i kulturkirken Jakob for å feire en annen venn: Fabelaktige gospel-sanger, komiker og entertainer Hans Esben Gihle som har etablert tradisjon med sitt sommershow i Drøbak du bare må sjekke ut hvis du er på de kanter når det livnar i lundar.

Jeg gruet meg egentlig litt. Tolv timer på dobbelt fest med høy stettglass-føring når du er en litt sliten og livstrett førti-plusser er jo en idrettsprestasjon som langt overgår de folka som halser langs skiløypene nå under VM!

Men så sitter jeg der med champagnen, da. Midt mellom jubilant Kristine og journalist og fotograf Inger Johanson som jeg jobba mye med i gamle dager og som også er blitt femtis nå.

Livet liksom, snakker jeg litt om. Meningen, vet du. Hvor ble den av? Det er da Inger ser på meg med de deilige, isblå kajal-øynene sine og vifter med en bugnende ring i like isblå topas som drypper av diamanter og safirer hun prutet som en proff kamelbeduin for å kjøpe seg på frilanserlønn i India forleden.
- Livet? Det handler om å være i bevegelse. Det er bare i bevegelse at møter kan finne sted og det er i møte med andre, med alle fortellingene, alle de levde livene, drømmene vi bærer på, det er bare i de møtene livet skjer. Men å sette deg i bevegelse er det bare du selv som kan gjøre.

Så forteller hun meg en liten historie om hvordan selv sorgen og alt det tapte, all den lengselen som samler seg som slagg på bunnen av livet, likevel kanskje blir noe av det viktigste til slutt. Til alt overmål handlet historien om en av mine aller største ungdomsheltinner ever, nemlig forfatter og samfunnsrefser Suzanne Brøgger. Det er vel ikke den kvinnelige førti-plusser som med respekt for seg selv ikke har lest hennes “Fri oss fra kjærligheten” eller “Creme fraiche” i en utagerende ungdom – og har du ikke gjort det enda så gjør det nå!

- Det var på en ferge i New Zealand, forteller Inger og tegner et bilde med enkle ord: En fremmed, eldre mann på ferja. En tilfeldig samtale om havet. – Du ser trøtt ut, sier han. Hun er det. Hun ligner sånn på en han en gang elsket, sier han da og inviterer henne på en drink i sitt hjem med utsikt over havet de krysser. Senere på kvelden sitter hun der på terrassen til mannen fra ferja og ser på havet igjen. Om noen uker skal hun intervjue en seksti år gammel Suzanne Brøgger i København. Mannen fra ferja, han som nå serverer henne drinken hun nå nipper til, viser seg å være Max som Brøgger skriver om i så mange av sine bøker. Intervjuet med Brøgger ukene etterpå ender med at Suzanne intervjuer Inger om sitt eget liv i stedet, sine egne glemte drømmer og sin egen sorg, hun har ikke sett Max på mange, mange år.

Historien gjør meg rørt før den får meg til å smile, flire, blåse såpebobler i ansiktet på folk jeg treffer på vei ned til Jakobs kirke. Når jeg går inn i kirkerommet pyntet til førtifest, er det i fnisende andakt over Suzanne Brøggers ord: “Det finnes ingen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve. Den gjelden man står i til seg selv, kan aldri oppveies av noen som helst synlige bevis på suksess, berømmelse, rikdom eller skjønnhet.”

Og når Hans Esben entrer alter-scenen i gullkjole som Whitney Houston og synger fletta av hele Jakobs kirke med en versjon av “I will always love you” som ville fått Whitney til å rødme i misunnelse hadde hun ikke gått bort og dødd som 48-åring forleden, er jeg både frelst og har sett lyset for lenge siden! Jeg gleder meg som en nyfødt unge til å bli femti! Til hver eneste bevegelse som skal få meg både dit og videre til seksti eller søtti også – så lenge det varer! Til alle møtene, fortellingene, sorgene, lengslene og livet jeg enda har igjen å leve. This is it!

Se fler bilder fra femti- og førtifest på Tarapi sin Facebookside.

Kategorisert under Heder og ære, Sosialt | Merket , , , , , , , , , , , , , , | 4 Kommentarer

  • Tara-peut Lene Wikander blogger for 40+magasinet Tara: Norges største kvinnemagasin

    Jeg er dama du aldri har drømt om å bli. Jeg er 43 år, singel, barnløs, frilanser, forfatter, skribent og eier ikke nåla i veggen. Jeg fikk førtiårskrisa allerede som trettiåring, sa opp jobben og emigrerte til Jamaica i panikk for at livet skulle gå meg forbi. I Oslo leier jeg et lite rom hos en femten år yngre kompis som allerede er på sin andre leilighet. Jeg lever på en streng lavkarbodiett for å holde vekta rundt stabilt dvergflodhest-nivå. Jeg kan fint lite om makeup, hår og hudpleie og har datet både menn og kvinner uten å finne den rette. Jeg lever etter ett eneste motto: Livet er ikke for pyser! Likevel har jeg fått en blogg på Norges kuleste nettsted for damer. Det er fordi at selv om jeg er dama du aldri har drømt om å bli, så tenker jeg tanker du burde ha tenkt.

  • Annonse

    Tara

  • Følg meg

  • Siste innlegg

    • Mette-Marit-skandalen fortsetter!
    • Jakten på Mette-Marit
    • Kunsten å være jetlagged
    • Tarapi med Tara
    • Facebook-visdommens uutholdelige letthet