Throwback Thursday

Hashtaggen #throwbackthursday har jo blitt et fenomen på sosiale medier der både vanlige folk og kjendiser poster gamle bilder av seg selv og mimrer om svunne tider. I går hadde jeg litt av en throwback thursday selv under møte med Tara-redaktør Torunn Pettersen og fotograf Trude Westby.

DSC03858Jeg og Trude er gamle venner og kolleger og jobbet blant annet sammen i kvinnepressen i overgangen til totusentallet og deromkring. Nå er hun fast ansatt fotograf i Varner-gruppen, men har fått litt permisjon for å bli med meg og Tara på en aldri så liten svipptur jorda rundt.

Vi leker ikke magasin i Tara så i år klinker vi til med en både nyskapende, arbeidskrevende og kostbar reportasjeserie fordi våre lesere fortjener det. Til uka kommer også Tara`s 10 års jubileumsnummer i splitter nytt design så det er bare å glede seg.

Tara`s makeover ble feiret med kake på forlagshuset i dag og det må jeg bare si altså: Tara er nok det eneste kvinnebladet i verden der du kan gå ned i vekt med marsipankake. Er det rart jeg elsker dem?

10437618_10155203288205459_4306315420864069674_nEn ting har i hvert fall et langt liv som dvergflodhest lært meg og det er at skal du oppnå varig vektnedgang, må du ikke bare trene og spise sunt, men også unne deg litt kos en gang i blant!

Men tilbake til Trude og throwback thursday. Det er ikke bare på grunn av hennes talenter som fotograf at vi har hyra henne inn til denne jobben. Jeg og Trude har nemlig alltid hatt usedvanlig flaks når vi har reist på reportasjetur sammen.

Blant annet er vi noen av svært få journalister i hele verden som har hatt Abu Simbel-tempelet i Egypt helt for oss selv. Og det til alt overmål på en av to dager i året da solen slår inn tempeldøren og treffer statuen av Ramses innerst inne.

718128583_abu_simbelVanligvis er tempelet så oversvømt av turister at du ikke kommer deg inn døren en gang, men siden dette var noen dager etter ellevte september 2001, en av hovedmennene bak terrorangrepet viste seg å være fra Egypt og hele den vestlige verden var grepet av total muslimpanikk, var landet praktisk talt ryddet for turister.

Jeg og Trude var derfor de eneste utenlandske passasjerene ombord på Flash Airlines ( jupp, mindre passende navn situasjonen tatt i betraktning, skulle vi nok lett lenge etter) fra Luxor til Aswan der Abu Simbel ligger. Litt flaks skal man ha.

DSC03864Forrige gang vi var i Afrika fikk vi altså et av kontinentets største turistattraksjoner helt for oss selv. Om en drøy uke går turen til nabolandet Etiopia og hovedstaden Addis Abeba. Det blir spennende å se hva slags flaks vi får der.

Det sies jo at man ikke skal dvele ved fortiden eller tro ting kan bli som de var. Det er nå en sannhet med modifikasjoner mener jeg. At enkelte ting gjør seg best begravet i fortiden ble jeg likevel minnet om i dag da jeg lunsjet med Dagbladet Magasinet`s Eirik Alver på Østbanehallen.

DSC03872Det var han som portrettintervjuet meg for Magasinet midt under kreftbehandlingen i 2013. Anledningen for lunsjen var at jeg skulle få Finn Graffs originaltegning av meg ved vinduet på gravlunden der jeg bodde da.

graff 004DSC03874Jeg har overhode ikke noe behov for å gjennoppleve det kreft-helvete eller den cellegiftkuren på noe vis, men samtidig syns jeg jo Graff begikk en fantastisk tegning og ville aldri vært foruten den på veggen i dag. Jeg ser jo så godt at det er meg der inne bak blikket med døden og gravlunden spøkende i bakgrunnen.

DSC03879Så kanskje er det heller slik at fortiden har skapt den vi fortsatt er og at vi ikke bør glemme å ære den for det ved å hente den frem igjen av og til, plukke ut det beste, kaste det som ikke funka og bygge litt fremtid på fortidens bragder.

Det blir ikke Flash, men Turkish Airlines til Addis, men jeg og Trude går likevel all in med en ny og forbedret utgave av 2001 sitt dreamteam og med fortidens flaks friskt i minne.

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment

Veskepenger

Denne uka har jeg vært på trening i Tøyenbadet flere ganger. Da pakker jeg alltid badedrakten i en leopardveske i plast jeg også bruker som strandbag og regnfrakk til andre vesker under ruskevær.

Den er vintage og kjøpt på Beacon`s Closet i Williamsburg i Brooklyn for et par år siden. Den kostet 25 dollar som i dagens kurs blir noe sånt som 300 kroner og er den dyreste veska jeg har.

DSC03770Jeg har tenkt litt ekstra på den veska denne uka siden elevene på videregående i Sandefjord har vært så redde for å få stjålet skoleveskene sine til 9000 kroner. 9000 kroner er mye penger.

De må være ganske dumme i Sandefjord. Jeg har aldri vært noe god i matte, men selv jeg klarer å få veldig mye mer gøy for 9000 kroner enn bare en eneste gørrkjedelig veske!

Så store og prangende som logoene på de merkeveskene er, har jeg faktisk alltid syntes det har vært rart at folk betaler for dem i det hele tatt. Vanligvis FÅR man jo betalt for å gå rundt som et vandrende reklameskilt, bare se på Petter Northug. Nei, de må være fryktelig dumme i Sandefjord.

DSC03756Dessuten har jeg sittet i paneldebatt og diskutert humor for LLH med Tonje Gjevjon, Shabana Rehman og Adam Schølberg denne uka også. Der ble i hvert fall jeg enig med meg selv i at selv om humor er alvorlige greier så går det an å tulle med alt.

Så da tuller jeg litt med dummingene i Sandefjord. For selv om Prøysen aldri sa det så burde han ha sagt det: Alle har et søskenbarn i Sandefjord som skal begraves i veska si en dag.

For det er i hvert fall det argumentet jeg har hørt mest fra veskefolket; at kvalitet koster og varer livet ut. As if disse folka ville blitt sett død med en merkeveske fra 2015 i 2017 lizzm. Yeah right.

Men jeg har brukt penger jeg også denne uka altså, gudene skal vite! Jeg har blant annet kjøpt verdens barskeste, lille bamse-plug-in-høyttaler til PC`n. Den kostet 99 kroner på Clas Ohlson.

DSC03776Også har jeg klippet håret. Hos den eksentriske frisøren min Vidar Bigboy får jeg herreklipp og homopris. Det er jeg godt fornøyd med. For selv om jeg kanskje ser ut som en dame på utsiden, vet jeg utmerket godt å verdsette den lett homofile mannen som bor på innsiden. Særlig når han får klippet seg til 300 kroner.

DSC03768Men enda har jeg 8601 veskekroner igjen å bruke på tiggere nå som staten ikke lenger skal kaste meg i fengsel eller bøtlegge meg for å hjelpe folk etter at Senterpartiet plutselig så lyset. Det er litt av et land vi bor i for tiden.

Men kanskje jeg heller skal bruke pengene på å reise til Sandefjord og forelese litt om livet på videregående der? I dag ervervet jeg meg nemlig enda en ting og det var et bilde av katta mi Kitty på Jamaica, bedre kjent som Pussy blant venner.

1514477_10152555933575881_1799403980165898125_nDet bildet var nemlig helt gratis.

 

Leave a Comment

Borte bra gjør hjemme bedre

Borte bra, men hjemme best, sier man jo, men jeg er av den oppfatning at det å være borte gjør hjemme bedre. Det vil si jeg blir bedre til å gjøre hjemme når jeg har vært borte.

Er det lenge siden jeg har reist, havner jeg fort i den vanlige gamle tralten, med de vanlige gamle gjøremålene, men når jeg kommer hjem fra langtur som jeg gjorde fra USA nå, føler jeg meg alltid inspirert til å gjøre ting på litt nye måter. Derfor dro jeg og kompis Sveinung like godt på en liten oppdagelsesferd i eget nabolag nå i helgen.

DSC03712Noe av det beste med amerikansk uteliv, er alle de deilige og ikke minst rimelige cocktailene man får servert. I Norge må man jo ta opp huslån for å ha råd til å gå ut og drikke cocktails på en fornuftig måte. Men ryktene hadde fortalt meg og Sveinung at rett oppi gata fra Grønland mot Gamlebyen, lå en kul liten bar med gode og rimelige cocktails sånn etter norsk standard.

DSC03680Bar 53 viste seg å være veldig Gamlebyen, veldig brunt på en rocka måte, småslitent og akkurat passe rølpa. Fet musikk var det også. Jeg følte meg litt hensatt til studietiden i Bergen hvis Bergen hadde vært Berlin.

I Bergen husker jeg store planer om å danne jentebandet «Hundre meter bryst», men på Bar 53 møtte vi våre overmenn hva bandnavn angår. «The Ødeleggers» er bare så postpunk og fnisefønni som det får blitt.

DSC03690Men det aller beste var den FANTASTISKE, egenkomponerte drinken med rom, is og hjemmelaget ingefærøl. Og det til bare 88 kroner! Sluuuuurp! Like greit at de ikke har uteservering for denne hadde lett gjort meg til alkis på varme sommerdager.

DSC03697Og jaggu hadde de ikke en dass designa for virkelig å bli kvitt all dritten også.

DSC03716For gudene skal vite at dritt er det nok av om dagen med min far med uhelbredelig kreft og døden midt i trynet. Da er det godt med gode venner og kollegaer som aldri er redd for en liten oppdagelsesreise. Jeg og fotograf Xenia Villafranca dro for eksempel på jobb til Eidsvoll forleden og der har jeg heller aldri vært før.

DSC03651Så selv om det er godt at noe er ved det gamle og jeg og Turi er i gang med treninga på Tøyenbadet igjen.

DSC03740Er jeg likevel glad for at folka rundt meg ikke er skvetne for å dra på safari selv om det bare er rett borti høgget. Man trenger å komme seg bort litt – også i eget nabolag. Prøv det du også, hvem vet hva du finner!

Leave a Comment

Hei døden, livet banker på!

Jeg har akkurat lagt på røret etter en lang telefonsamtale med min far. Beskjeden fra kreftlegene er endelig. Det er ingenting de kan gjøre annet enn å gi ham lindrende behandling. De sier det kan gå fort eller at han kan få litt tid. Hva de mener med «litt tid» vil de nødig ut med annet enn at flere år er fullstendig urealistisk. Han er bare 71 år så da er litt tid uansett altfor lite.

DSC00394Men når er livet nok? For meg har det alltid vært like skjørt som såpeboblene min far og stemor Liv blåste i sommer. Noen sprekker med en gang, andre vokser seg store og varer så lenge at du nesten rekker å tenke at de aldri vil sprekke. Men vakre, skimrende i alle regnbuens farger, er de alle før de blir borte.

DSC00385Jeg vil alltid huske min far som i sommer, den sommeren som skulle bli som barndommens somre. Lange, late, varme dager på sørlandet med min far som kaptein i den lille motorbåten, ivrig gestikulerende og forklarende om alt som rører seg i skjærgården.

1934047_143850395780_129512_nHan er tross alt marinbiolog, må vite. Det første ordet jeg lærte å si etter «pappa», var «Yoldiella Lucida» som er en boremusling han har forsket på. Jeg har nemlig alltid vært en pappajente og lignet mest på min far allerede fra dag èn.

405721_10151459094290781_140722689_nDa jeg løp rundt i farmorhagen som liten på sørlandet og fanget humler i et syltetøyglass, var det han som fortalte meg historien om at humla egentlig ikke kan fly. Ut i fra aerodynamiske lover er den faktisk for feit. Men det vet ikke humla så den flyr likevel. Og selv om vitenskapen senere har lært meg at den historien ikke helt stemmer, har den likevel fulgt meg som en fortelling om selve kjernen i livet.

IMG_8150Vi vet vi skal dø, men vi lever likevel. Noe annet er utenkelig når du tar livet på alvor. Også når du får bekreftet av kreftleger at du bare har kort tid igjen. For da jeg spurte min far hvordan han har det, om han er redd for å dø, valgte han å fortelle hva han fyller dagene med. Besøk hos venner, ferdigstilling av et vitenskapelig manuskript, frimerkesamlingen, familien, turer til byen for å hilse på folk i gågata.

10559887_10152537624640781_3728267842270844407_nHan vil ikke sette seg til og sture som han kaller det for da mener han at tiden han har igjen uansett vil være bortkastet. Så siden jul har han delt ut kreftboka mi «Fuck tante Augusta» til venner, bekjente og folk vi strengt tatt ikke kjenner så godt, så vi er nok ganske like der også jeg og min far. Fuck tante Augusta indeed!

cover-fuck-tante-augustaVissheten om at jeg snart skal miste min far gjør så vondt at det nesten svartner for øynene. Det er en smerte så dyp, så gjennomgripende at den truer med å mørklegge livslyset selv. Nettopp derfor er det så fint at denne smerten nå går hånd i hånd med min fars vilje til å leve helt til det tar slutt. Og jeg skal følge ham hvert skritt på veien. Hei døden, livet banker på! Det haster visst. Det haster alltid!

1098147_10153135589725607_1856071281_n

 

Leave a Comment

Lykken er litt rosa leopard

Som dere vet har jeg en voldsom svakhet for dyreprint, særlig leopardmønster. Det må være den middeladrende, amerikanske cruise-turisten med lilla hår langt inni meg som råder når jeg går på shopping. For som jeg har blogget om før, er skapet allerede fullt.

Den gamle katta nekter simpelthen å dø. Derfor var lykken fullkommen da vi spiste middag på drag-restauranten Lips i går og stedet viste seg å være TAPETSERT i rosa leopard.

DSC03468DSC03542Det bor en drag-queen i oss alle. Min er altså svak for dyreprint. Andres har en greie for parykker.

DSC03491DSC03494På Lips er det plass til dem alle. Her ble vi både servert og underholdt av fabelaktige queens selv jeg på 180 cm på sokkelesten misunner høyden til. Jeg står nemlig på dette bildet.

DSC03232Som singel amazone hadde jeg nemlig gjerne sett at jeg ruvet enda litt mer i landskapet. Det er deilig å gå med hodet litt i skyene. Særlig når amerikansk heterohelvete eksponeres på sitt grelleste på scenen.

DSC03506Lips er nemlig et yndet sted å feire utdrikningslag og så unge som noen av de vordende brudene her borte er, får du litt lyst til å klubbe dem i hodet sånn ovenfra og ned og be dem tenke seg litt om, ikke være så utålmodig med å passe inn i A4-formen og heller leve litt før de etablerer seg med mann og barn.

Det var nemlig minst like mange damer som brukte kvelden på Lips til å feire at de hadde skrevet under på skilsmissepapirene før de fylte 25.

DSC03555Jeg er nok litt mer som isdronningen i den überpopulære Disney-filmen Frozen. Det gleder et gammelt katteskinn at selv Disney kommer på banen med litt andre leading ladies enn den klassiske, passive prinsesse som aller helst ligger i koma mesteparten av filmen før hun vekkes til et liv som hustru av en kyssende prins.

DSC03525DSC03526Denne dragdronninga har i hvert fall ikke ligget i koma denne ferien. Det tar på å feriere med leopardflagget til topps i tre hele uker, men snart er vi på vei hjemover igjen. Men først skal vi tilbringe en dag på USAS`s største outlet-mall Sawgrass Mills her i Fort Lauderdale. Jeg er ganske sikker på at jeg ender opp med enda litt mer dyreprint i kofferten hjem, men jeg har ikke tenkt å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Mjau.

DSC03446Man får værra som man er når man itte vørti som man sku!

Leave a Comment

Pink Nail Society mot kreft

Jeg har jo rosa litt opp i halsen når det kommer til kreftsaken siden det altfor ofte blir litt sånn infantisliserende babyrosa, men endelig har jeg kommet over en skrikende magenta og neon-rosa kreftaksjon her borte i junaiten som er både morsom og bra.

DSC03242Bartender Mercury på homsebaren Hunters her i Fort Lauderdale har nemlig en far som nylig ble diagnostisert med prostatakreft. Han ønsket å gjøre noe for å skape oppmerksomhet rundt denne kreftformen på en litt mer skeiv måte enn Movember.

DSC03248Derfor opprettet han Facebook-siden Pink Nail Society som dere kan klikke og like her. Der kan folk poste bilder av seg selv med rosa neglelakk de enten har lagt på selv eller fått lagt på av Mercury slik vi fikk det allerede første dagen vi landet her i Fort Lauderdale.

Siden har vi spredt det sjokkrosa budskapet til New Orleans der særlig gutta stadig fikk spørsmål om hvorfor de hadde rosa neglelakk på lillefingeren. Og nå står Norge for tur!

DSC03244Det var derfor med stor begeistring jeg i dag kunne konstatere at jeg figurerer som ukas bannerbilde på Pink Nail Society. Jeg har nemlig allerede blitt stoppet av folk på gata her nede som begeistret sier de har sett meg på nett.

DSC03257Jeg vurderer derfor nå å go global med tarapi. Verden trenger litt gammelrosa kreftblogging som supplement til all den babyrosa og nå også sjokkrosa informasjonen der ute. Jeg skal i hvert fall kjøpe med meg neglelakk hjem!

Leave a Comment

Let the bon times roule`!

Da har vi tilbragt en langhelg i Njååålins som de kaller denne byen med mange kjælenavn lokalt. USA`s party-mekka er likevel kanskje aller best kjent som «The Big Easy». Det første jeg oppdaget denne gangen er at det er veldig, veldig stor forskjell på å besøke New Orleans som tjueåring og som førtiåring. Særlig nå som Mardi Gras-sesongen akkurat er i gang.

DSC02905Karneval I New Orleans er virkelig ikke noe for pyser så selv da jeg feiret det en uke i strekk en gang i tjueåra, husker jeg at jeg våknet på aske-onsdag og sa; aldri mer! Det krever sin kvinne å bedrive høy sigarføring i New Orleans, byen huser tross alt Pat O`Brien som oppfant en av verdens mest potente cocktails kalt Hurricane.

DSC03034Drinken fikk navnet sitt etter glassene som er formet som datidens orkan-lamper, men navnet kunne like gjerne referert til innholdet spør du meg. Som tjueåring kunne jeg drikke fire-fem av disse og danse langs Bourbon Street hele natta. Som førtiåring nøyde jeg meg med èn og ble sittende og nyte den flammende fontenen i bakgården til Pat O`Brien i stedet.

DSC03119Høyt Hurricane-inntak som tjueåring gjorde meg faktisk til en aldri så liten skypumpe selv de fire-fem gangene jeg besøkte byen da og førte blant annet til at jeg våknet opp langt ute i ghettoen med en vakker svart mann som til min store Hurricane-bakrus-forskrekkelse viste seg å ha trebein.

Jupp, jeg var både laus og raus som ung og angrer ikke et sekund på det. Bare de New Orleans-historiene jeg har kunnet fortelle reisefølget over cocktails og gapskratt på denne turen alene, har vist seg verdt det.

DSC03064Og hva ghettoen i New Orleans angår, raste jeg også rundt der og på kirkegårdene for å lage Voodoo-reportasje som tjueåring. Som førtiåring nøyde jeg meg med å ta bilde av de mange turist-voodoo-sjappene.

DSC02937DSC02943Et postkort hjem til stambaren Last Train i Oslo som tjueåring besto av et polaroid-foto av meg på gay go-go bar med en penis i hver hånd og påskriften «send mer penger».

Denne gangen nøyde jeg meg med å beundre diskdanserne på avstand selv om en runde med en annen sørstats-spesialitet; Mint Julep, fikk meg til å stappe en aldri så liten dollar i trusa på dem også. Jeg er tross alt bare 46 og ikke 106.

DSC02954DSC02869Likevel syns jeg nok denne tiggeren på Buorbon Street var vel så festlig som dem.

DSC02946DSC03133Men ellers har vi stort sett feriert i dannede førtisformer med blant annet klassisk jazzbrunch på The Court of Two Sisters.

DSC02987DSC02980Og selvsagt også drukket krydret, varm rom med kanelstang og spist både Crawfish Etouffee og Jambalaya på legendariske Gumbo Shop.

DSC02921DSC02932Seff har vi også  skuet utover the mighty Mississippi før vi inntok våre obligatoriske Beignets på Cafè du Monde ved elvebredden.

DSC02885DSC02887For som sørstats-forfatteren Mark Twain selv sa det: «New Orleans food is as delicious as the less criminal forms of sin.» Hans forfatter-kollega Tennessee Williams har også ganske rett når han sier at «America has only three cities: New York, San Fransisco and New Orleans. Everywhere else is Cleveland.»

DSC03008Så med en New Orleans- helg full av nye førtis-minner, pakker jeg kofferten, Mardi Gras-perlene og donøkkelen og setter kursen til huset vårt i Fort Lauderdale igjen.

DSC03144Sees i Cleveland!

 

Leave a Comment

Fort, Fortere, Fort Lauderdale

Miami tok på så det var usigelig godt å lande her i det deilige huset vi har leid i Fort Lauderdale etter en langhelg med meget høy sigarføring.

DSC02673Vi startet mykt med en tur på den lokale homostranda før vi snuste oss frem til vår nye favorittrestaurant Rosie`s.

DSC02724DSC02732DSC02683Du vet liksom at du befinner deg i et beach-community på sørlige breddegrader når inngangen til toalettet har skilt som dette.

DSC02780Men det ble raskt nok avslapping. Riktignok har Fort Lauderdales innbyggere en av de høyeste gjennomsnittsalderene i hele USA siden folk i alle farger og fasonger ynder å pensjonere seg i dette behagelige klimaet.

Men på tross av skavanker, vond rygg og generell tørketrommel-følelse etter denne helvetes brystkreftbehandlingen, er jeg altså overhode ikke klar for å pensjonere meg enda! Så etter å ha ligget som et slakt på stranda en hel dag og skremt lokale småbarn med å leke hvalhai i bølgene, var jeg overklar for daiquri igjen.

DSC02693De innfødte viser seg å være svært imøtekommende og vennlige. Maten er god og homoklubbene ligger på rekke og rad her i Wilton Manors der vi bor. Vi holder oss altså fortsatt på de skeive breddegrader og lar heteroene seile sin egen sjø denne ferien, de er det jo uansett nok av sånn til hverdags.

Ulempen med å være såpass glad i daiquri som meg, er imidlertid at det kan føre til plutselige utbrudd av karaoke når du minst venter det. Heldigvis fant jeg en tekst selv tonedøve jeg klarte å synge med høy frossne jordbær-promille.

DSC02703Vi holder altså stilen og min indre, h0mofile mann kjører så bad-ass som helsa tillater. Nobody puts this baby in a corner!

DSC02749Og i morgen går turen til sjølveste party-syndens mekka New Orleans for en langhelg. Let the bon times roule`! Jeg kjenner likevel at jeg kommer til å savne Stefano som jeg ble kjent med i går liiiiitegrann.

DSC02831At klimaet tillater innfødte mannebein å utføre jobbene sine i bar overkropp anser jeg nemlig foreløpig for å være nummer en på lista over ting jeg elsker med Fort Lauderdale. Og vi kommer tilbake til uka. Sees i New Orleans så lenge!

Leave a Comment

Bienvenido a Miami

Jeg har funnet frem min indre homofile mann og dratt på partytur til South Beach i Miami. Miami generelt er litt sånn Rodeo Drive på grisefylla eller Bogstadveien en lørdag med tretti varmegrader if you get my drift.

DSC02566DSC02579Det var nok Miami som oppfant begrepet dollarglis. Cabrioleter i millionklassen cruiser forbi på Ocean Drive der dollaren sitter lausere enn sjølveste flickan i Havanna som nesten kan skimtes i tåkedisen over havet.

DSC02443Det skeive Miami er mye morsommere selv om også den scenen har tapt seg og forflyttet seg til Fort Lauderdale de senere årene. Men Ocean Drive byr fortsatt på en av sør-Floridas mest elleville, skeive opplevelser og det er den hysteriske restauranten, baren og nattklubben Palace.

DSC02613Her kjører de elleville dragshow midt på gata der delvis forskremte og delvis jublende hetero-turister rusler intetanende forbi. Og når jeg sier ellevillt så mener jeg det virkelig altså. Man kan liksom ikke kalle det annet når queensa stormer turistbussen med soldekk på taket i det den kjører forbi.

DSC02634

DSC02640En brunch her har tendens til å vare langt ut i de små timer, rett og slett fordi maten er god, drinkene store og the show never ends.

DSC02559DSC02551DSC02532Det er kanskje ikke noe for de sarteste sjelene blant oss; musikken dundrer og nakenhet må påregnes sånn både tidlig og sent, but when in Miami – take a walk on the wild side, sier nå jeg.

DSC02485DSC02494En pose paljetter sendes i posten til den av dere som klarer å gjette hvordan hun her lykkes i å skjule snurrebassen under denne minimale trusa. Jeg spurte nemlig og sitter på den svært tekniske fasiten.

DSC02444Miami generelt og Ocean Drive spesielt, er generelt veldig naken. Bikini som festantrekk på byen er mer normen enn avviket, men selv la jeg badedrakten igjen på hotellet, det var tross alt dollar-tipsende barn til stede!

DSC02626 (2)DSC02626Hotellet har ellers vært et utmerket oppbevaringssted for både badedrakten og meg. The Gaythering er South Beach sitt eneste «straight friendly» hotell i motsetning til de vanlige «gay friendly» og jeg elsker folk som snur på den firkanta flisa.

DSC02432DSC02597Eneste ulempen når du fester i det skeive Miami med to lekre menn som reisefølge og ber en dragqueen ta gruppebilde av dere som et lite minne å ha med videre, er at fotografen fort kan bli litt selektiv når det kommer til motivet.

DSC02633Men jeg er altså med! I hvert fall med en arm og en halv pupp. Skål så lenge! Neste stopp Fort Lauderdale.

 

Leave a Comment