Alt under Ctrl

Ting trenger ikke vare så lenge for å gi langvarig effekt. Ikke en gang livet. Det gjelder bare å være til stede mens det står på.

Denne uka kombinerte for eksempel jeg og fotograf Xenia et intervju på Gran Canaria med et døgns ekspressferie og 40-års feiring på egen regning.

DSC04460Kort tid kan jo ikke være noe hinder for å feire at en god kollega og venninne trer inn i førti-folden, mener jeg. Og jaggu fikk vi det til også. Vi har fått spist lokale gourmetretter servert fra havet til bordet på brygga med et splætt.

DSC04488DSC04490Vi har seff fått bada og nytt strandlivet i noen timers fulle drag.

DSC04509DSC04505Ikke var det feil at vi havna midt oppi treningsprogrammet til den lokale livvaktskolen heller.

DSC04498Det er alltid fint å ha flott, lokal natur å hvile øynene på når man ligger sånn tiltaksløs på stranda. Multitasking er viktig for å få fullt utbytte av kort fritid.

Og mens vi snakker om lokalkoloritt er det seff også viktig å oppleve den lokale kulturen på nært hold når man er på tur. Noe av det viktigste med å reise for min del, er i hvert fall å sanke inspirasjon i andre folks måter å tenke på.

DSC04451DSC04471Du tror det jo faen ikke før du får se det. Jeg har aldri vært i de nye, norske kolonier i Spania før, men det første som slo meg, er at hadde mine lokale innvandrere her på Grønland i Oslo inntatt byen like breialt som nordmenn på Grancan, hadde vi nok hatt en borgerkrig å stri med for lenge siden. Jaggu er det forskjell på folk!

DSC04483Ironisk nok er det jo ofte fra den harde kjerne i disse koloniene der de fleste lever på norsk trygd, at vi hører de mest rabiate anskrikene mot at folk på flukt i Norge skal få penger av staten.

Og det samtidig med at samme type flyktninger drukner i hundretalls der ute i badevannet til disse norske kolonistene. Det krever sin kvinne å diskutere med den gjengen der, tro dere meg.

DSC04448Men heldigvis gjelder dette bare den harde kjerne. Blant bløtdelene i de nye, norske koloniene, finnes det mye bra folk som blant annet denne geniale smykkekunstneren vi kjøpte øreringer fra og som dere kan lese om i Tara senere.

DSC04431DSC04427I det hele tatt har vi hatt absolutt alt under ctrl. Det blir nemlig sånn når du satser for fullt med åpent sinn, trosser prolapsen og andre vondter og vralter avgårde ut i livet så fort du bare kan. Etter et par døgn på Grancan har i hvert fall jeg fanget nok solnedgang i et glass til å vare lenge!

IMG_9307Riktig god helg der ute og husk at du må yte maks for å nyte maks ;-)

Leave a Comment

Jeg har opplevd

Da jeg så feministmagasinet Fett lansere hashtaggen #jegharopplevd i går, var min første tanke; bra initiativ, men hvor skal jeg begynne? En tweet har altfor få tegn. Hundre tweets også.

Etter 46 års kvinneliv har det jo hopet seg opp hele berg og daler av seksuelt trakasserende opplevelser, nedlatende kjønnskommentarer, forskjellsbehandling, seksuelt lada ydmykelser, vel, you name it.

De er så mange og så vanlige i et gjennomsnittlig, norsk kvinneliv at de blir til en del av landskapet vi beveger oss i som mennesker. For i dette landskapet vet enhver kvinne at hun først og fremst er kjønn, deretter menneske.

At det er slik, befestet blant annet Kjetil Rollness i en Facebookstatus der han psykeliggjorde Cathrin Svanevik Frøyen for Aftenposten-kronikken som var bakgrunnen for twitterkampanjen #jegharopplevd.

rothman_mansplain_post I kronikken beskriver hun helt vanlige krenkelser i et helt vanlig, norsk kvinneliv. Kjetil Rollness svarte med mistenkeliggjøring og psykeliggjøring i en breial FB-status:

«Dette er et helt vanlig jenteliv», ifølge kronikkforfatteren. Kan dere bekrefte dette, jenter? Kjenner vi gutta oss igjen? Bør vi ta inn over oss denne kvinnevirkeligheten? Eller bør vi heller lure på hvorfor landets største avis setter på trykk paranoide generaliseringer om menn som ville vært totalt uakseptable om de hadde handlet om noen annen menneskegruppe?».

Jeg driter totalt og inderlig i Kjetil Rollness. Jeg trekker ham bare frem her som et eksempel på hele grobunnen for at kvinner behandles som kjønn før de behandles som mennesker. Våger vi å uttrykke oss negativt om våre erfaringer med seksuelt trakasserende menn, er vi altså paranoide, psyke, hysteriske.

50-Shades-Funny-Photo-6-1Fordi vi først er kjønn, føler vi for mye. Fordi vi først er kjønn, er vi for sarte. Fordi vi først er kjønn, bør vi lære oss å tåle såpass. Fordi vi først er kjønn, er vi så intellektuelt svake at vi lett tyr til generaliseringer fremfor fakta.

Jeg sier som likestillingsombud Sunniva Ørstavik sa det i dag: Nok er nok! Det er altså ikke slik at kvinnesyn bare er noe man har i andre kulturer. Vi lever i en kultur der kvinnen fortsatt er objektet mens mannen er subjektet.

let-me-mansplain-this-to-youVi lever i en kultur der #jegharopplevd å sovne på nachspiel for å våkne av at en fyr prøver å putte kjønnsorganet sitt inn i meg. #jegharopplevd å måtte rømme ut av en taxi fordi sjåføren vil klå på meg. #jegharopplevd at menn reagerer med aggresjon når jeg avviser dem. #jegharopplevd å bli beglodd og vurdert kroppslig av mannlige overordnede. #jegharopplevd å bli latterliggjort som menneske fordi jeg ikke har vært attraktiv nok som kjønn.

Listen er uendelig. Men i sum har den bare fortalt meg en ting: At jeg lever i en kultur der jeg først er kjønn og dernest menneske.

Seksuell trakassering er virkelig og den er hverdag. Nå er det nok hverdager. Dette handler om hvilket samfunn småsøstrene mine skal vokse opp i. Hvilket Norge døtrene dine skal leve i. Det handler om å si fra. Hva har du opplevd?

 

Leave a Comment

Heksen i mitt liv

Ah, det er ingenting som å finne seg sjæl. Enda morsommere er det å finne sin dobbeltgjenger. Etter en hektisk uke der jeg blant annet har vært gjest i NRK P2`s program Salongen som kan høres på podcast her.

11124493_758083060927225_2492286929276946014_nOg lest høyt fra boka mi «Fuck tante Augusta» på VG`s arrangement og fotoutstilling til ære for hverdagskroppen som du kan se på VG-TV her.

bilde(7)bilde(9)bilde(11)Så fikk jeg plutselig en åpenbaring da et krapyl på fire-fem år dro sin mor i armen på trikken, pekte på meg og sa: Mamma, se, det er heksen Ursula fra den lille havfrue!

Det var en kombinasjon av ærefrykten i stemmen til snørrungen og min småsenile senskada cellegifthjerne som ikke helt huska denne tegnefilmen, som fikk meg til å google Ursula da jeg kom hjem. Og hvem skulle trodd; den lille tølperen viste seg å ha helt rett!

1263141_origJeg måtte jo sporenstreks se hele filmen på nytt og jaggu er ikke Ursula helt genialt kul i tillegg til å se smashing ut. Hadde det ikke vært for den prektige drittkjerringa den lille havfrue, hadde hun garantert rula hele undervannsriket også.

Alltid må de der gladkristne bondetuppene med plettfri vandel, vinne i Disney-filmer. Æsj! Så i ren fryd over endelig å ha funnet min sanne dobbeltgjenger, har jeg nå tatt den helt ut og farga håret grått!

DSC04367Siden jeg trener tre ganger i uka i Tøyenbadet, er jeg jo heller ikke fremmed for det våte element, så jeg tipper mitt alter ego Ursula ville vært bra fornøyd med sin avlegger på landjorda. Jeg ble i hvert fall veldig fornøyd med ny sveis som jeg virkelig føler bringer frem min indre heks.

DSC04369Så nå kan bare badesesongen komme. Dukker den lille havfrue opp i Oslofjorden skal jeg nok få vist henne at som gammel sørlandsjente vet jeg hvordan man fileterer fisk!

dac25996c61cd988_ursulaRiktig god helg der ute, gi din indre heks litt tender love and care du også.

 

Leave a Comment

Og påska varer helt til sommern

Jeg har aldri forstått meg på folk som drar til fjells for å gå på ski i påska. Her har vi slitt oss gjennom månedsvis med vinter og når våren endelig titter frem, er den første tanken som slår dem at nå må de trekke i høyden for å få med seg enda mer snø?! Galskap!

DSC04243Men i et versatilt og fargerikt samfunn, aksepterer jeg selvsagt at slike mennesker finnes og respekterer deres naturstridige behov selv om jeg ikke forstår dem. Personlig bruker jeg imidlertid alltid påska til å innlede grillsesongen i lavlandet og forberede meg på sommer.

DSC04339Det betyr imidlertid ikke at vi har kastet alle påsketradisjoner på båten her i Grimstad, vi har bare laget vår egen lille tvist på dem. Vi har for eksempel gjennomført den obligatoriske hatt påskeeggjakten i hagen.

DSC04273DSC04297Og har seff også spist påskeeggenes innhold etter et saftig lammelår.

DSC04307DSC04323Vi har hatt påskekrim-maraton med peiskos og alle tre Jurassic Park-filmene. Gudene skal vite at de inneholder nok drap selv om Jeff Goldblum ikke akkurat er noen Hercule Poirot.

DSC04227Og siden det alltid er fullmåne i påsken, har vi stått opp på natta for å ule litt mot den også.

DSC04235Men det vi har fokusert mest på, er altså våren som tyter frem overalt her i lavlandet nå.

DSC04192Noen ganger er dette med våren et ekstra stort mirakel fordi du nesten ikke kan tro at sommeren skal komme igjen. Noen ganger er vinteren så mørk at det virker utenkelig at lyset igjen skal bryte gjennom.

Med en far som er alvorlig kreftsyk betyr det i år derfor ekstra mye å se lyset tvinge seg frem igjen. Måtte det vare helt til sommern.

DSC04221God vår så lenge!

 

Leave a Comment

Nakenpåske og annet smågodt

Denne uka startet med et lite besøk på VG-huset siden VG-TV har utvidet med radio og nå lager egen helge-podcast som kan høres her.

DSC04178Jeg var invitert til å snakke om offentlig nakenhet. Har du først stått frem naken i VG Helg slik jeg gjorde i fjor, blir det litt sånn the gift that keeps on giving – på godt og vondt.

DSC04174Ring, ring: Ja hei du det er fra sånn og sånn media, du sto jo frem naken i VG, kunne du tenke deg å… Sånne telefoner fikk jeg nemlig aldri før. Jeg har til og med blitt spurt om å stille naken til debatt i TV-studio. Av hensyn til den aktuelle redaksjonens fremtidige omdømme, velger jeg å ikke nevne noen navn her. Makan til åndsforlatte ideer.

DSC04166Misforstå meg rett; jeg er all for mer offentlig nakne hverdagskropper. Gudene skal vite at vi trenger harde doser eksponerings-terapi i den glansbilde-virkeligheten kommersielle krefter har skapt av den nakne menneskekroppen.

DSC04186Well, let`s face it: Det er jo hovedsaklig den nakne kvinnekroppen som blir omsatt i hard reklame-valuta.

Helgestart uke 13Men man kan jo bli mismodig når man får folks bunnløse utilstrekkelighet slengt sånn midt i trynet når det kommer til å tåle og takle nakenhet på en fornuftig måte.

Hverdagskropper eller glansbildekropper; er de nakne sees de nesten uten unntak på med samme blikk. De objektiviseres. Folk er besatt av hvordan kroppen ser ut og tenker altfor lite på hvordan den virker.

DSC04188Men det er et fokus som fort flytter seg når du sitter der med stråleskada pupp, senvirkninger av cellegift og proplaps i ryggen, det skal jeg love deg.

cover-fuck-tante-augustaDerfor er det dette jeg skal snakke litt om på et VG Helg-arrangement på Parkteateret over påske når jeg skal lese fra boken min «Fuck tante Augusta»: Hvor mye viktigere det er at kroppen virker enn at den tar seg ut.

Så neste gang en redaksjon ringer og vil ha meg naken til debatt i studio, sier jeg det samme som jeg sa sist: Helt greit så lenge både programlederen og resten av panelet også stiller nakne! Naken hverdags-terapi må nemlig utføres i volum skal den virke.

DSC04183Men en ting er sikkert: Enhver kropp blir mye gøyere iført paljetter! Uka ble nemlig avsluttet med et møte hos magasinet Blikk der vi ble enige om å dra til Wien under årets finale i Grand Prix og dekke det som ligger an til å bli Europas største homsefestival.

Ti dager til ende skal derfor jeg og en kollega og Grand Prix-ekspert, sprade rundt i Wien med notatblokk, kamera, paljetter og fjærboa. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir innslag av nakne hverdagskropper heller. Bloggen blir seff også hyppig oppdatert. Herregud som jeg gleder meg! God påske så lenge.

Leave a Comment

Hjemme, borte, uoppgjort

Telefonen min virket ikke i Addis så da jeg landa på Gardermoen raste det inn et aldri så lite snøskred med sms og mms. Det viste seg at Bonnier Media som gir ut Tara, hadde hatt et aldri så lite seminar om sosiale medier der jeg fikk æren av å illustrere noe av det viktigste når man satser på nett, nemlig å skille seg ut:

imageTara-redaktør Torunn snappet dette bildet av storskjermen på seminar og sendte meg på mms. Det er godt man kan være til nytte sier bare jeg. Kvinnepressen er generelt altfor strømlinjeformet så vi trenger helt klart flere som bryter med normen både på nett og på trykk.

Desverre viste det seg imidlertid at Bonnier ikke var ferdig med meg i denne runden enda. Forleden arrangerte nemlig Tara bokbad på Gyldendal med krimforfatter Camilla Läckberg.

bokbad-518a-3MIHjpSJqLWmXG6EIiBRMwDa de gjorde det samme for et par år siden, kuppet jeg og Unni Askeland scenen. Det var Unnis femtiårsdag så unødvendig å si så hadde vi allerede fått i oss litt sjampis.

gyldendal-019Men hva langt verre var så kidnappet vi sjølveste Läckberg til nachspiel på Bristol hotell etterpå – vel vitende om at hun skulle til Finland eller noe og bokbade tidlig neste dag også.

gyldendal-034Redaktør Torunn mente derfor jeg hadde noe uoppgjort og innkalte meg på det røde løper-teppet til Gyldendal i forigårs for å be om unnskyldning.

DSC04114DSC04129Heldigvis var det så stinn brakke at det hele bare kokte bort i champagneskålen.

DSC04139Men ikke uten at jeg først fikk tatt tak i kveldens konfransier Mona B. Riise og overtalt henne til å bli med til Paris sammen med noen andre fantastiske damer på reportasjetur for Tara i juni. Jeg syns ærlig talt sånn uformell kidnapping av bra damer funker veldig fint jeg nemlig.

DSC04151Ellers får dere tune inn på P2`s program Salongen på mandag der jeg skal snakke helt usensurert en time til ende. Jeg tipper det kommer en sms som kaller meg inn på teppet til Bonnier Media etter det også. Riktig god helg så lenge. Kidnapp en bra dame til nachspiel du også!

Leave a Comment

Reis mer, lev lenge

Det kan ikke sies for ofte: Tid er relativt og tiden på reise oppleves alltid lenger enn tiden hjemme. Så vil du leve lenge, gjelder det å reise mer. En liten uke her i Addis oppleves for eksempel som minst to, altså har jeg allerede levd dobbelt så lenge denne uka her. Yey!

DSC04035Dessuten viser gammelrosablogging seg å være the new black når det gjelder sponsede innlegg fra reiselivsbransjen. Rosabloggere go home, reiselivsbransjen says gammelrosa!

Dette innlegget har jeg derfor latt Apollo få sponse siden de spurte så pent. Klikk deg inn på Apollos kampanjekoder her og få gode tarapeutiske tilbud til både påske- og sommerferien som gjør at du kan leve litt lenger du også.

DSC04101Addis er en by i rivende utvikling og det bygges absolutt over alt. Selv om arbeidsmiljøloven i den lokale byggebransjen nok har et stort forbedringspotensiale, blir resultatet i hvert fall veldig bra. Ja, den prikken på taket med dette stillaset er en bygningsarbeider på jobb i Addis.

DSC03939DSC03964Ultrahippe utesteder, fantastiske kaffebarer, kunst, kultur, musikk og restauranter, skorter det selvfølgelig heller ikke på i en verdensby som Addis Abeba.

DSC04044DSC04004DSC03991Men siden byen ligger på det Afrikanske kontinentet, er Addis Abeba en verdensby på en helt annen måte enn for eksempel New York og London. Addis er hovedsetet for African Unioun, det Afrikanske motsvaret til EU og tiltrekker seg derfor folk både fra hele kontinentet og resten av verden.

DSC04053Resultatet er en pulserende by der store avgjørelser tas, kulturer møtes og utveksler nye tanker og ideer om hvordan fremtiden bør bygges. Å sitte i en hotellbar i Addis, føles virkelig som å sitte midt i verden.

DSC03956Men det er også en kontrastenes by. Side om side med nye skyskrapere, ligger slummen og de daglige innkjøpene foregår fortsatt på tradisjonelle, afrikanske marked.

DSC04063DSC04087Men så er det jo nettopp kontrastene og den unike, internasjonale miksen med afrikansk og ikke vestlig fortegn som gjør Addis så utrolig mye mer spennende å besøke enn europeiske og amerikanske metropoler.

Jeg har vært her mange ganger før og kommer stadig tilbake til både den samme og en helt ny by. Ting skjer nemlig veldig fort i en av Afrikas raskest voksende økonomier. Dessuten er Addis byen der tiden varer aller lengst og jeg vil leve lenge så jeg kommer nok snart tilbake igjen. Reis mer – lev lenger!

Se flere bilder fra turen til Addis på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

Addis Ababelula

Først må jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med denne ukas hjemmekontor siden jeg er i Etiopias hovedstad Addis Abeba for tiden. Ikke et vondt ord om Grønland hjemme i Oslo, men visse kontor-fasiliteter mangler. Som for eksempel svømmebasseng.

DSC03935Jobb-kaffen har også fått seg en solid oppgradering siden Kaffebrenneriet i første etasje hjemme, ikke rekker en vaskekte Etiopisk kaffebar til anklene en gang. Etiopisk høylandskaffe er en av verdens aller beste og drikkingen av den en både sekulær og religiøs seremoni.

DSC03978DSC03988Som dere ser går også jobben som smurt og både jeg og fotograf Trude er i full sving. Faktisk har jeg funnet et jobberelatert bruksområde for mine utallige plagg med leopardprint da det viser seg at slike tekstiler med fordel kan brukes som solskjermer for fotografer i blendene ekvator-sol.

DSC03930Jobblunsjen står det imidlertid dårligere til med. I Etiopia spiser man Injera med fingrene og siden jeg har en motorikk som en bakfull sjømann selv på mine beste dager, sender jeg neven med mat sånn høvelig i retning midten av ansiktet i håp om at i hvert fall noe av den skal treffe munnen.

DSC03970Slik adferd medfører selvsagt at en hel del av lunsjen også havner på klærne og i går holdt simpelthen ikke restaurantpersonalet ut å se på mine begredelige fingerspise-forsøk og angrep meg bakfra med en smekke de resolutt knyttet rundt halsen i et slags tekstilt kvelertak.

11068863_10153033153270091_493007088_nOg apropos tekstiler så lærer jeg mye mer av Addis-kontoret enn hjemmekontoret også. I dag lærte jeg for eksempel at alle kommersielt akseptable farger og nyanser i verden er katalogisert i en egen bok med hvert sitt nummer.

DSC03998Når man fargelegger eksklusiv Etiopisk bommull og silke med naturfarger for hånd, hender det at noen av trådene ikke møter katalogens nyansenummer. De er ikke ansett verdige vestlige eksport og havner derfor i en egen kartong sammen med alle de andre «feile» fargene. Det er til å begynne å gråte av.

DSC03995Jeg har derfor iverksatt et redningsprogram og kjøpte umiddelbart hele kassa med feil farger så de kan være med hjem å leke med alle de andre fargene i lyset og ikke nede i en trist kartong på et lagerrom.

Jeg mener; hvordan våger disse katalogfolka å påstå at en farge er feil?!? Hva slags kapitalistisk Apartheid-Ragnarokk er det tekstilindustrien prøver å påføre samfunnet? Det finnes ikke feil farge, bare farger! Adopter et feilfarget garnnøste du også. Nok er nok. Slipp feilfargene fri. Nå!

Leave a Comment

Throwback Thursday

Hashtaggen #throwbackthursday har jo blitt et fenomen på sosiale medier der både vanlige folk og kjendiser poster gamle bilder av seg selv og mimrer om svunne tider. I går hadde jeg litt av en throwback thursday selv under møte med Tara-redaktør Torunn Pettersen og fotograf Trude Westby.

DSC03858Jeg og Trude er gamle venner og kolleger og jobbet blant annet sammen i kvinnepressen i overgangen til totusentallet og deromkring. Nå er hun fast ansatt fotograf i Varner-gruppen, men har fått litt permisjon for å bli med meg og Tara på en aldri så liten svipptur jorda rundt.

Vi leker ikke magasin i Tara så i år klinker vi til med en både nyskapende, arbeidskrevende og kostbar reportasjeserie fordi våre lesere fortjener det. Til uka kommer også Tara`s 10 års jubileumsnummer i splitter nytt design så det er bare å glede seg.

Tara`s makeover ble feiret med kake på forlagshuset i dag og det må jeg bare si altså: Tara er nok det eneste kvinnebladet i verden der du kan gå ned i vekt med marsipankake. Er det rart jeg elsker dem?

10437618_10155203288205459_4306315420864069674_nEn ting har i hvert fall et langt liv som dvergflodhest lært meg og det er at skal du oppnå varig vektnedgang, må du ikke bare trene og spise sunt, men også unne deg litt kos en gang i blant!

Men tilbake til Trude og throwback thursday. Det er ikke bare på grunn av hennes talenter som fotograf at vi har hyra henne inn til denne jobben. Jeg og Trude har nemlig alltid hatt usedvanlig flaks når vi har reist på reportasjetur sammen.

Blant annet er vi noen av svært få journalister i hele verden som har hatt Abu Simbel-tempelet i Egypt helt for oss selv. Og det til alt overmål på en av to dager i året da solen slår inn tempeldøren og treffer statuen av Ramses innerst inne.

718128583_abu_simbelVanligvis er tempelet så oversvømt av turister at du ikke kommer deg inn døren en gang, men siden dette var noen dager etter ellevte september 2001, en av hovedmennene bak terrorangrepet viste seg å være fra Egypt og hele den vestlige verden var grepet av total muslimpanikk, var landet praktisk talt ryddet for turister.

Jeg og Trude var derfor de eneste utenlandske passasjerene ombord på Flash Airlines ( jupp, mindre passende navn situasjonen tatt i betraktning, skulle vi nok lett lenge etter) fra Luxor til Aswan der Abu Simbel ligger. Litt flaks skal man ha.

DSC03864Forrige gang vi var i Afrika fikk vi altså et av kontinentets største turistattraksjoner helt for oss selv. Om en drøy uke går turen til nabolandet Etiopia og hovedstaden Addis Abeba. Det blir spennende å se hva slags flaks vi får der.

Det sies jo at man ikke skal dvele ved fortiden eller tro ting kan bli som de var. Det er nå en sannhet med modifikasjoner mener jeg. At enkelte ting gjør seg best begravet i fortiden ble jeg likevel minnet om i dag da jeg lunsjet med Dagbladet Magasinet`s Eirik Alver på Østbanehallen.

DSC03872Det var han som portrettintervjuet meg for Magasinet midt under kreftbehandlingen i 2013. Anledningen for lunsjen var at jeg skulle få Finn Graffs originaltegning av meg ved vinduet på gravlunden der jeg bodde da.

graff 004DSC03874Jeg har overhode ikke noe behov for å gjennoppleve det kreft-helvete eller den cellegiftkuren på noe vis, men samtidig syns jeg jo Graff begikk en fantastisk tegning og ville aldri vært foruten den på veggen i dag. Jeg ser jo så godt at det er meg der inne bak blikket med døden og gravlunden spøkende i bakgrunnen.

DSC03879Så kanskje er det heller slik at fortiden har skapt den vi fortsatt er og at vi ikke bør glemme å ære den for det ved å hente den frem igjen av og til, plukke ut det beste, kaste det som ikke funka og bygge litt fremtid på fortidens bragder.

Det blir ikke Flash, men Turkish Airlines til Addis, men jeg og Trude går likevel all in med en ny og forbedret utgave av 2001 sitt dreamteam og med fortidens flaks friskt i minne.

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment