Seks måneder til neste gang

Sånn er fremtiden blitt. Jeg teller den et halvt år av gangen. Hver sjette måned er jeg nemlig til ny kreftkontroll på Ullevål og i går var jeg der igjen. Lettelsen når kreftlegen sier at alt ser bra ut, er en merkelig blandet følelse.

Som sist var det først etterpå jeg kjente hvor utrolig stressa jeg har vært. Det er som om hjernen ikke tillater at du tar all frykten innover deg før etterpå. Faktisk føltes det som en velkommen distraksjon da de måtte stikke meg i begge armene før de endte opp med å ta blodprøven fra håndbaken siden jeg har så tynne årer.

DSC02137Jeg har enda til gode å oppleve den lykksalige euforien jeg innerst inne forventer meg når kreftlegene leverer gode prøveresultater. Jeg er alltid for sliten til det. Det betyr ikke at jeg ikke blir glad, jeg blir bare glad på en sliten og ikke lykkelig måte.

DSC02144Denne gangen intet unntak, særlig siden jeg visste at samtidig som jeg satt og ventet på mine egne prøveresultater, ventet også min far på det samme. Hans resultater skulle vise seg å ikke være så gode.

Det er vondt når noen du elsker blir alvorlig syk. Jeg elsker min far. Det sa jeg også til ham da vi la på etter en lang telefonsamtale i går. Etterpå gråt jeg meg gjennom hele julekonserten til det skjønne sangkoret Homofonien med min beste venn Roy som konfransier.

DSC02156Livet er så uutholdelig smertefullt noen ganger at det nesten ikke er til å bære. Men så er det jo ikke noe annet valg enn å takle det også. Møtet med døden er alltid verst for oss levende og kjærligheten som gir livet mening, er samtidig den som smerter oss mest når livet trues.

Det ligger en slags vond trøst i det. At møtet med din egen dødelighet blekner fullstendig i forhold til møtet med dødeligheten til noen du elsker med hele deg. Jeg har begynt å telle på fremtiden igjen i dag og merker at jeg teller litt nøyere denne gangen. Seks måneder i slengen, en dag av gangen. Men seks måneder er en evighet når du elsker.

Det blir en annerledes jul på familien vår i år, men at den blir fylt av kjærlighet, vet jeg i hvert fall sikkert. Det håper jeg den blir for dere også. Midt i alt julestress og julegaver, håper jeg vi alle kan bøye hodet litt denne jula og huske at til syvende og sist er kjærligheten alt vi har å gi og alt vi kan håpe på å få.

Leave a Comment

Så går vi rundt om en julebusk…

Siden jeg ble velsignet med årets andre heftige forkjølelse i løpet av en og samme måned forrige lørdag, har hjemmetilværelsen innimellom deadlines stort sett bestått av å ligge på Lit de parade mens jeg har latt hybelkanine defilere forbi meg.

Det har med andre ord ikke blitt overskudd til særlig med verken julevask eller julepynting enda. Det eneste jeg har fått opp er en liten julebusk på verandaen.

DSC01990Den ble imidlertid raskt overgått av naboen i toppetasjen som kjører full flombelysning døgnet rundt.

DSC01989Ulempen med «bare» å være snylte forkjøla i stedet for fullstendig komatøs av influensa, er jo først og fremst at man liksom ikke kan la vær å dra ut på jobb, bokpromotering eller julefestligheter man har takket ja til da nesa fortsatt produserte normale mengder med snørr.

Så selv om jeg fortsatt hoster og peser som en lungesyk spekkhogger, startet jeg for eksempel dagen i dag på NRK P2`s Ekko med å diskutere positivitetstyranniet og krigsteretorikken vi så altfor lett tyr til i møte med kreft og annen alvorlig sykdom.

Det var en sann fryd å høre redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening svare et kontant «nei» da programlederen spurte: Men hjelper det ikke mot sykdom å tenke positivt og være kampklar?

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nHoldningen din har ingen innvirkning på kreftsykdom, enten du er krampaktig positiv eller krampaktig negativ. Sistnevnte er jo for eksempel min gamle grandtante Augusta som boken min «Fuck tante Augusta» er oppkalt etter, et lysende eksempel på.

Hun var ikke syk, men lei av livet og «la seg til» som de kalte det den gangen. Det vil si at hun la seg i sengen for å bli pleiet av sine nærmeste mens hun ventet på å dø. Der ble hun liggende i 23 år. En svært givende og interessant radiosamtale om hvorfor folk ber alvorlig syke om å «stå på» og «være sterke» som du kan høre på podcast her hvis du vil.

Ellers har jeg rukket over en rekke juleselskaper med nesa i klut også.

DSC02041Både pinnekjøtt med gode venner samt Tara`s tradisjonsrike julefest for tiende år på rad, er tilbakelagt.

DSC02099Hos Tara ble både jeg og redaksjonssjef Kathrine Gram Ellingsen tildelt blomster for hederlig innsats i året som har gått.

DSC02122Redaktør Torunn Pettersen joinet oss også etter hvert.

DSC02129Men den eneste gangen jeg har følt meg virkelig vel og komfortabel midt i snørr-tsunamien denne uka, var da jeg dumpet ned ved siden av Tara`s filmanmelder Ellen Christensen for å avlaste prolapsen litt under julefesten.

DSC02133Ellen lå et halvt år foran meg med brystkreftbehandlingen da jeg fikk diagnosen. Det var hun jeg fikk bomme orale kvalmepiller av under cellegiften da de anale mildt sagt gikk meg på nervene.

Man blir litt sånn når man har vært gjennom en kreftbehandling; et blikk, et flir, en kort kommentar er nok. Vi vet hvordan andre i samme situasjon har det og vi vet hvordan det føles å være på fest der alle skryter av hvor godt du ser ut når du står der og svaier med fjarten senvirkninger, cellegift-demens, prolaps og nå også forkjølelse på toppen av det hele.

Og til uka er det ny kreftkontroll på Ullevål igjen. Juhu, liksom. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på og det er at resultatet av den kontrollen overhode ikke vil påvirkes av hvor positiv eller negativ jeg selv skulle være. God helg!

Leave a Comment

The show must go on!

Milde himmel, i går var jeg på tidenes premiereshow og har sant og si ikke kommet meg helt enda. Den fabelaktige drag og show-gruppa Queentastic hadde nemlig spesialinvitert meg pluss date på åpningen av årets juleshow på Elsker i Oslo.

DSC02017Jeg er ikke av dem som er aller flinkest til å pynte til jul, men med dette showet føler jeg at jeg har fått det meste av hva hjertet kan begjære av julebling likevel. Som stolt tekstforfatter til et av nummerne, satt jeg som et tent lys på andre rad, godt gnura inn mellom mine to lekre dater.

DSC02013Jepp, jeg var grådig og valgte meg hele to dater. Jeg syns at bare èn date er altfor knuslete når man tross alt debuterer som tekstforfatter til scenekunsten. Jeg valgte derfor med omhu på øverste hylle og entret showet med Norges desidert deiligste ektepar. Skjønne bamser er de også.

DSC02011Det skulle likevel raskt vise seg at alt som kan gå galt på en premiere, skulle gå galt. Men strømsvikt, lystrøbbel og videofeil fikk i grunnen bare ytterligere bevist hvor sinnsykt profesjonelle disse gutta er som halte det i land med et forrykende tempo av latter, sang, dans og svimlende kostymeskift egnet til å ta pusten fra selv den aller mest utblinga julegrana.

DSC02022Og med dagen i dag til å få orden på teknikken igjen før det braker løs med juleforestillinger på løpende bånd fra fredag, har jeg faktisk bestemt meg for at jeg bare MÅ se showet en gang til før jul. Det syns jeg dere også bør gjøre og det sier jeg ikke bare fordi jeg fikk høylytt takk fra scenen med gullforgylt presang altså!

DSC0203010368218_572284539538983_6951211780735032940_nJeg sier det ikke en gang fordi jeg kunne sole meg i glansen av bitter misunnelse fra de andre bidragsyterne da jeg åpnet den gullforgylte takkegaven og konstaterte at min uten tvil var større enn din foråsirresånn. Det er deilig å føle seg verdsatt!

1508989_10152825830235851_2369698479074598493_nJeg sier det fordi jeg rett og slett anbefaler denne førjulsmoroa på det aller, aller varmeste. Så kom dere på show dere også. Julestemningen blir garantert aldri den samme igjen!

Leave a Comment

Første søndag i julebordstida

Jeg holder meg stort sett unna utelivet på sene lørdagskvelder. Det er jo forlengst statistisk bevist at norske gater innehar den høyeste prosentandelen overstadig berusa idioter i verden en lørdagskveld sånn rundt 03.00.

Og i desember måned øker denne prosentandelen betydelig. Da skal jo alle de som aldri går ut resten av året også ut med slipset rundt hodet, rakna nylonstrømper og ribbefett dryppende fra munnviken. I år tjuvstartet jeg julebordsesongen pent og pyntelig allerede i forrige uke.

DSC01955Hjemmelaget Crème Brûlèe etter en bedre middag med gode venner en fredagskveld er aldri feil. En liten svingom på byen etterpå tok vi oss også tid til. På fredager er jo det fortsatt ganske gøy. Men nå som julebordsesongen er i gang for fullt, er det ikke til å unngå at man ryker på en lørdag i verste taxikø-tid sånn innimellom slagene.

DSC01963Misforstå meg rett; jeg elsker å spise deilig mat med gode venner, det er bare alle de andre folka man møter på transportetappene til og fra som går meg på nervene. Og de er jo ganske tynnslitt fra før nå som kreftlegene har smokka meg rett inn i en kjemisk indusert overgangsalder med disse pillene jeg går på og første massive hetebyge inntreffer allerede ved akevitt nummer en.

DSC01970Min bordkavaler påpekte tørt at jeg minnet ham om en Bayonneskinke akkurat i det den trekkes opp av kokevannet og jeg kunne ikke akkurat si meg uenig. Legg til senebetennelse i venstre kne og en massiv prolaps i korsryggen så skjønner man jo at det å vime rundt på proppfulle utesteder uten tilgjengelige stoler – eller å stå i taxikø med fjarten utagerende eksemplarer av arten missing link – ikke akkurat fortoner seg som en fest.

Hvor er forresten forskerne når vitenskapen trenger dem? Her har de leita etter the missing link helt siden Darwins tid også har jo arten befunnet seg i Norge under julebordstida hele tiden! Bare i går kveld alene ble jeg antastet av et stk. møkkfull unggutt som kalte meg mamma (!), nedspylt i akevitt av en sidemann i baren som overhodet ikke var i stand til å holde glasset sitt stille og nesten veltet av stolen av en dame i raknet rød kjole – i tillegg til å få servert følgende kompliment fra en annen sidemann i baren: «Vet du hva, du har faktisk et veldig fint spermtryne.»

DSC01977Neste lørdag blir det rett hjem etter middagen! God julebordstid så lenge.

Leave a Comment

Queentastic tarapi til scenen

Vi frilans-skribenter er jo kjent for å være litt som poteten og brukes til alt fra konfirmasjonstaler til dyptpløyende artikler, foredrag, humoristiske spalter, blogging og attpåtil bokskriving. Men nå er det første gang jeg har prøvd meg på å skrive for scenen.

DSC00824Den fantastiske drag og showgruppa Queentastic med Geir Lillejord i spissen, holder nemlig også i år sitt faste juleshow på Elsker i Oslo. Og da jeg tidligere i år intervjuet Geir til serien «Menn som elsker kvinner» som jeg har gående i Tara nå, spurte han meg om jeg hadde lyst til å skrive noe for dem og det kunne jeg jo ikke si nei til.

10368218_572284539538983_6951211780735032940_nIntervjuet med Geir kan dere lese i neste Tara, men først er det premiere. Jeg hører at billettene går unna som varmt hvetebrød så vær kjapp hvis dere vil sikre dere plass på en av spilledatoene dere ser på plakaten over.

Jeg har skrevet julemonologen til Berit Bislett; en av Geir sine eldste og mest elskede karakterer. Hun er en dame i sin beste alder som har tråkket sine barnepumps på Grenland uten akkurat å ha oppfunnet de dype tallerkenene på veien til overgangsalderen som jeg nå har skrevet henne inn i. Det bor en Berit i oss alle.

DSC00825Det var utrolig morsomt å skrive noe som skal fremføres i et så forrykende show som Queentastic leverer og jeg nærmest dør av spenning etter å se Geir levendegjøre teksten min på scenen til uka.

Queentastic er faktisk såpass forrykende at sist jeg var på sommershowet deres i Kragerø, insisterte det skeive magasinet Blikk på at jeg skulle havne til sengs med både Geir, hans makker Jon Anders Sundve og en dildo.

DSC00858Og da jeg intervjuet Geir for Tara, måtte jeg stille i prestedrakt mens han selv flottet seg med et hysterisk superheltkostyme.

IMG_7629Så jeg sier som Berit Bislett ville sagt det: Detta blir gærn`t. Til og med Aftenpostens Mona Levin har jo gitt Queentastic terningkast seks, så flirer du ikke av dette her er det jaggu ikke håp. For la meg si det sånn: Berit Bislett var i år behørig til stede da Ebola kom til Norge og det er ingen hun kan identifsere seg mer med enn Jomfru Maria.

God jul og godt show!

Leave a Comment

Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

DSC01924Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

DSC01945Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

DSC01937Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

DSC01929Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

DSC01946En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

DSC01941Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

DSC01933Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean ;-)

 

Leave a Comment

Kos på knollen

Her ligger jeg med nesa i klut og her har jeg ligget hele helgen. Det begynte som en prikkende følelse i halsen som raskt utviklet seg til noe som mest av alt kjentes som en feberhet hjerneskade. Du vet den følelsen når du står opp om morran og er helt sikker på at noen må ha klubba deg i hodet med en slegge rett før du våkna? Jupp.

DSC01891Når kroppen allerede går på kvart maskin og hjernen er rimelig alene etter omfattende kreftbehandling og pågående anti-østrogen behandling, tåler man rett og slett ikke mange forkjølelsesbakteriene før man blir redusert til en hjelpeløs, lallende idiot. Så nå har jeg i det minste lært det også. Man skal jo liksom prøve å finne noe positivt i alt.

Men før jeg ante at alt dette skulle vederfares meg, hadde jeg imidlertid bestilt time hos min fabelaktige og eksentriske frisør Vidar Bigboy. Jeg har jo lagt meg til litt småpønkete guttesveis etter at jeg fikk pels på knollen igjen, men i forrige uke var det ikke mye pønk igjen i den hybelkaninen som klora seg fast på toppen av hodet mitt, gitt.

DSC01890Vel vitende om at Vidar ikke bare er en travel, men også veldig streng frisør, tenkte jeg det var best å stille til time selv om helsen skranta, dessuten kunne jeg virkelig trenge en liten piff og ikke minst å bli trøsta og kost litt med.

Vi single kan jo være en fare for store deler av service-samfunnet når det går for lang tid uten kroppskontakt, vi synes synd på oss selv og bruker enhver anledning til å gnure oss inntil både helsepersonell, manikyrister og frisør-hender så godt og tilsynelatende «diskret» vi kan. Altså noenlunde like diskret som en brølende moskus i brunst på Dovre.

Jeg vurderer å få meg katt.

99359-crazy-cat-lady-starter-kit-mem-CBbJMen selv om jeg fortsatt er syk, ble jeg i det minste fresh på håret. Det er da noe.

DSC01898

 

Leave a Comment

Bamsemums!

Tenk deg at 120 herlige menn arrangerer gallamiddag med både Ingrid Bjørnhov og enda fler mer lettkledde menn på scenen og bestemmer seg for å invitere deg som eneste dame. Snuskete fantasi fra dameromanens dypeste avgrunn? Å neida! På lørdag var det nettopp dette som skjedde meg.

DSC01753Den Norske Bamseklubben feiret nemlig hele femten år og som stolt binne og bamsevenninne, var jeg behørig invitert til jubileumsfest på Grorud Samfunnshus og satte kursen dit med bestevenn og bamse Haakon.

Bamseklubben er en forening for hovedsaklig homofile menn som liker å være seg selv sammen med andre menn – uten å måtte skjele for mye til det skjønnhets- og slankehysteriet mye av det øvrige homomiljøet desverre har adoptert fra den aller mest rosa og kvinnelige skjønnhetsindustrien.

DSC01855Dette dreier seg med andre ord om mannfolk som ikke tar seg selv så pinlig høytidelig og som vet å verdsette innholdet i livet fremfor staffasjen selv om de absolutt vet å ha det litt moro med den også.

DSC01816Bamseballetten underholdt derfor seff behørig og elsket jeg ikke bamsene fra før, ble jeg i hvert fall uhelbredelig forelsket da de entret scenen som litt horny humler. Humla er jo bare mitt absolutte favoritt-pelsdyr.

For humla har jo litt sånn pels og er sikkert god å klappe. Som liten fanget jeg alltid humler på glass og prøvde å dressere dem til å fly i bånd som et ordentlig kjæledyr, men den gang ei så da ble det med bamser i stedet.

DSC01880Jeg har sagt det i festtaler for bamseklubben før, men jeg mener virkelig at alle norske menn burde innrulleres i bamseklubben et års tid sånn på linje med verneplikten. Det tror jeg alle kvinner som liker menn hadde nydt svært godt av. Jeg tok det sågar opp med Erna under Europriden i sommer.

DSC00158Litt bamsedressur ved siden av militær dispilin og voila: Menn som vet at selv i krigen er det til syvende og sist de myke verdiene vi forsvarer. Ingrid Bjørnhov så ut til å være rørende enig med meg.

DSC01769Hun koste seg sånn at hun knapt ville gå av scenen og fortsatte sitt elleville musiskalske show i hele 70 minutter. Hun sa at hun jo var vant til å henge mer i hårfjerningsdelen av miljøet siden hun årlig holder julekonsert med det litt mer glattbarberte Oslo Fagottkor. Hun syns det var deilig med en litt mer hårete avveksling.

DSC01789Og etter det var det raining men langt uti de små timer.

DSC01834DSC01801DSC01852DSC01861Herregud som jeg koste meg! Livet blir av og til ikke bedre enn å være binne blant bamser på Grorud en lørdags kveld. Får jeg noen gang gjennomslag for et års obligatorisk bamseklubb for alle gutta, skal jeg sørge for å legge inn en klausul om at de er pliktig til å invitere binner på fest!

DSC01878Bamsemums til folket! Nå!

Leave a Comment

Jobb, jubel og jubileum

Ingen skal si at ikke vi frilansere vet å multitaske altså. I går var jeg hyra inn for å avlevere en liten verbal salutt fra scenen da det fabelaktige homsestedet London Pub i Oslo feiret 35-årsjubileum.

Allerede en time før showstart var det stinn brakke og backstage var et yrende kaos av drag-queens som ble sminket, GT-Sara som stemte gitaren, champagneflasker og lydteknikere.

DSC01695DSC01686Siden jeg allerede hadde tatt på litt mascara og øyenskygge før jeg kom, tok jeg det innledningsvis ganske med ro på speilfronten.

DSC01658Men som nevnt er multitasking viktig skal man tjene til salt på maten som frilanser så derfor hadde jeg også med meg fotograf Reidar fra magasinet Blikk sånn at jeg kunne bruke kveldens tildragelser i min neste faste spalte for bladet.

DSC01682Men ikke før var vi i gang med arbeidet før det uunngåelige seff skjedde. En drag-queen på litt for høye hæler, vaklet mot bordet der alle kortene med talen min lå og sølte sjampis utover det hele.

DSC01677Etter vill tørking med servietter og føner, ble talen lagt til lufttørking på ryggen av sofaen backstage mens jeg forsynte meg grådig av de deilige snittene som ble servert ute i lokalet. Det hjelper alltid å spise litt når man er nervøs. Som man kan se, har jeg vært mye nervøs i min tid.

DSC01666Men på tross av champagne-sammenklistret tale, to snitter for mye og generelt kaos: The show must go on og for et show det ble!

DSC01714Konfransier Håkon Karlsen, bedre kjent som Maggie Smith, åpnet ballet i en morgenkåpe som ville fått de kostymeansvarlige i Mad Men til å gå fullstendig av skaftet i misunnelse, før jeg entret scenen og fortalte publikum noen sannhetens ord.

DSC01722Så gikk det slag-i-slag med artister, stand-up og enda mer drag-show til langt uti de små timer. Jeg var sant og si ikke hjemme før nærmere tre i natt, men det var det verdt.

10703619_566630393438177_4424936652407264954_nNoe av det aller mest rørende var nemlig at flere Tarapi-lesere hadde funnet veien til London og noen av dem hadde også med seg et nyinnkjøpt eksemplar av boka mi «Fuck tante Augusta» som de ville jeg skulle signere og det gjør jeg seff med glede.

Alt i alt en multitaskings-aften av de sjeldne. Måtte livet bringe både meg, London og dere, langt flere slike kvelder og netter før det er slutt. Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være gøy når man ikke er skvetten.

DSC01727

 

Leave a Comment

Ved godt mot

Da begynner jeg endelig å komme meg etter gårsdagens fabelaktige kåring av årets modigste kvinne på Edderkoppen teater i Oslo. Det er fjerde året på rad at Tara gjennomfører denne kåringen og i år var jeg ekstra fornøyd med at fantastiske Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator for Leger uten grenser, stakk av med den gjeveste prisen.

10646631_877142505663108_831096335245203314_nKonfransier Solveig Kloppen og Tara-redaktør Torunn Pettersen loset oss gjennom en heidundranes helaften med både glam, glitter, humor og dypt alvor. Ja takk alle deler.

1546328_877162278994464_4624124781736909399_nSelv var jeg tildelt min egen bokstand der jeg under mingling i pausene med champagne og fingermat, solgte og signerte bøker så blekket spruta.

DSC01648Fuck tante Augusta går unna som varmt hvetebrød både in real life her ute i samfunnet og i forlagets nettbutikk. Så har du ikke sikra deg et eksemplar enda er det bare å gjøre som Unni Lindell gjorde i går; løp og kjøp.

Tara Lene_LindellJeg blir både rørt og overveldet av alle tilbakemeldingene jeg får fra folk som allerede har lest den og særlig sterkt er det å snakke med andre som har gjennomgått det samme sånn som flere av bokkjøperene i går.

Men litt fjasing og flørt fikk vi seff også tid til da jeg snublet over smykkedesigner og kunstner Bjørg Thorhallsdottir på utsiden av teateret. Hun holdt både en gripende tale på scenen og var giveren av 3. prisen som gikk til Hanne Kristin Rohde for sin uredde stil som leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser.

Tara Ute_Lene_Bjørg3Tara Ute_Lene_Bjørg2Men kveldens lekreste tospann var nok Tara-redaktør Torunn Pettersen og jurymedlem Astrid Gunnestad. Dessuten var det Astrid som innledet hele showet med de sannhetens ord om at hverdagsmotet noen ganger kan være det tøffeste motet og at av og til er bare det å stå opp av senga noe av det modigste man gjør.

Tara Torunn_Astrid1Så nå som jeg har klart å komme meg ut av senga etter gårsdagens champagnegallopp, høyner jeg mitt eget hverdagsmot med å ta en tur på trening i tillegg. Godt mot der ute!

Leave a Comment