Hei døden, livet banker på!

Jeg har akkurat lagt på røret etter en lang telefonsamtale med min far. Beskjeden fra kreftlegene er endelig. Det er ingenting de kan gjøre annet enn å gi ham lindrende behandling. De sier det kan gå fort eller at han kan få litt tid. Hva de mener med «litt tid» vil de nødig ut med annet enn at flere år er fullstendig urealistisk. Han er bare 71 år så da er litt tid uansett altfor lite.

DSC00394Men når er livet nok? For meg har det alltid vært like skjørt som såpeboblene min far og stemor Liv blåste i sommer. Noen sprekker med en gang, andre vokser seg store og varer så lenge at du nesten rekker å tenke at de aldri vil sprekke. Men vakre, skimrende i alle regnbuens farger, er de alle før de blir borte.

DSC00385Jeg vil alltid huske min far som i sommer, den sommeren som skulle bli som barndommens somre. Lange, late, varme dager på sørlandet med min far som kaptein i den lille motorbåten, ivrig gestikulerende og forklarende om alt som rører seg i skjærgården.

1934047_143850395780_129512_nHan er tross alt marinbiolog, må vite. Det første ordet jeg lærte å si etter «pappa», var «Yoldiella Lucida» som er en boremusling han har forsket på. Jeg har nemlig alltid vært en pappajente og lignet mest på min far allerede fra dag èn.

405721_10151459094290781_140722689_nDa jeg løp rundt i farmorhagen som liten på sørlandet og fanget humler i et syltetøyglass, var det han som fortalte meg historien om at humla egentlig ikke kan fly. Ut i fra aerodynamiske lover er den faktisk for feit. Men det vet ikke humla så den flyr likevel. Og selv om vitenskapen senere har lært meg at den historien ikke helt stemmer, har den likevel fulgt meg som en fortelling om selve kjernen i livet.

IMG_8150Vi vet vi skal dø, men vi lever likevel. Noe annet er utenkelig når du tar livet på alvor. Også når du får bekreftet av kreftleger at du bare har kort tid igjen. For da jeg spurte min far hvordan han har det, om han er redd for å dø, valgte han å fortelle hva han fyller dagene med. Besøk hos venner, ferdigstilling av et vitenskapelig manuskript, frimerkesamlingen, familien, turer til byen for å hilse på folk i gågata.

10559887_10152537624640781_3728267842270844407_nHan vil ikke sette seg til og sture som han kaller det for da mener han at tiden han har igjen uansett vil være bortkastet. Så siden jul har han delt ut kreftboka mi «Fuck tante Augusta» til venner, bekjente og folk vi strengt tatt ikke kjenner så godt, så vi er nok ganske like der også jeg og min far. Fuck tante Augusta indeed!

cover-fuck-tante-augustaVissheten om at jeg snart skal miste min far gjør så vondt at det nesten svartner for øynene. Det er en smerte så dyp, så gjennomgripende at den truer med å mørklegge livslyset selv. Nettopp derfor er det så fint at denne smerten nå går hånd i hånd med min fars vilje til å leve helt til det tar slutt. Og jeg skal følge ham hvert skritt på veien. Hei døden, livet banker på! Det haster visst. Det haster alltid!

1098147_10153135589725607_1856071281_n

 

Leave a Comment

Lykken er litt rosa leopard

Som dere vet har jeg en voldsom svakhet for dyreprint, særlig leopardmønster. Det må være den middeladrende, amerikanske cruise-turisten med lilla hår langt inni meg som råder når jeg går på shopping. For som jeg har blogget om før, er skapet allerede fullt.

Den gamle katta nekter simpelthen å dø. Derfor var lykken fullkommen da vi spiste middag på drag-restauranten Lips i går og stedet viste seg å være TAPETSERT i rosa leopard.

DSC03468DSC03542Det bor en drag-queen i oss alle. Min er altså svak for dyreprint. Andres har en greie for parykker.

DSC03491DSC03494På Lips er det plass til dem alle. Her ble vi både servert og underholdt av fabelaktige queens selv jeg på 180 cm på sokkelesten misunner høyden til. Jeg står nemlig på dette bildet.

DSC03232Som singel amazone hadde jeg nemlig gjerne sett at jeg ruvet enda litt mer i landskapet. Det er deilig å gå med hodet litt i skyene. Særlig når amerikansk heterohelvete eksponeres på sitt grelleste på scenen.

DSC03506Lips er nemlig et yndet sted å feire utdrikningslag og så unge som noen av de vordende brudene her borte er, får du litt lyst til å klubbe dem i hodet sånn ovenfra og ned og be dem tenke seg litt om, ikke være så utålmodig med å passe inn i A4-formen og heller leve litt før de etablerer seg med mann og barn.

Det var nemlig minst like mange damer som brukte kvelden på Lips til å feire at de hadde skrevet under på skilsmissepapirene før de fylte 25.

DSC03555Jeg er nok litt mer som isdronningen i den überpopulære Disney-filmen Frozen. Det gleder et gammelt katteskinn at selv Disney kommer på banen med litt andre leading ladies enn den klassiske, passive prinsesse som aller helst ligger i koma mesteparten av filmen før hun vekkes til et liv som hustru av en kyssende prins.

DSC03525DSC03526Denne dragdronninga har i hvert fall ikke ligget i koma denne ferien. Det tar på å feriere med leopardflagget til topps i tre hele uker, men snart er vi på vei hjemover igjen. Men først skal vi tilbringe en dag på USAS`s største outlet-mall Sawgrass Mills her i Fort Lauderdale. Jeg er ganske sikker på at jeg ender opp med enda litt mer dyreprint i kofferten hjem, men jeg har ikke tenkt å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Mjau.

DSC03446Man får værra som man er når man itte vørti som man sku!

Leave a Comment

Pink Nail Society mot kreft

Jeg har jo rosa litt opp i halsen når det kommer til kreftsaken siden det altfor ofte blir litt sånn infantisliserende babyrosa, men endelig har jeg kommet over en skrikende magenta og neon-rosa kreftaksjon her borte i junaiten som er både morsom og bra.

DSC03242Bartender Mercury på homsebaren Hunters her i Fort Lauderdale har nemlig en far som nylig ble diagnostisert med prostatakreft. Han ønsket å gjøre noe for å skape oppmerksomhet rundt denne kreftformen på en litt mer skeiv måte enn Movember.

DSC03248Derfor opprettet han Facebook-siden Pink Nail Society som dere kan klikke og like her. Der kan folk poste bilder av seg selv med rosa neglelakk de enten har lagt på selv eller fått lagt på av Mercury slik vi fikk det allerede første dagen vi landet her i Fort Lauderdale.

Siden har vi spredt det sjokkrosa budskapet til New Orleans der særlig gutta stadig fikk spørsmål om hvorfor de hadde rosa neglelakk på lillefingeren. Og nå står Norge for tur!

DSC03244Det var derfor med stor begeistring jeg i dag kunne konstatere at jeg figurerer som ukas bannerbilde på Pink Nail Society. Jeg har nemlig allerede blitt stoppet av folk på gata her nede som begeistret sier de har sett meg på nett.

DSC03257Jeg vurderer derfor nå å go global med tarapi. Verden trenger litt gammelrosa kreftblogging som supplement til all den babyrosa og nå også sjokkrosa informasjonen der ute. Jeg skal i hvert fall kjøpe med meg neglelakk hjem!

Leave a Comment

Let the bon times roule`!

Da har vi tilbragt en langhelg i Njååålins som de kaller denne byen med mange kjælenavn lokalt. USA`s party-mekka er likevel kanskje aller best kjent som «The Big Easy». Det første jeg oppdaget denne gangen er at det er veldig, veldig stor forskjell på å besøke New Orleans som tjueåring og som førtiåring. Særlig nå som Mardi Gras-sesongen akkurat er i gang.

DSC02905Karneval I New Orleans er virkelig ikke noe for pyser så selv da jeg feiret det en uke i strekk en gang i tjueåra, husker jeg at jeg våknet på aske-onsdag og sa; aldri mer! Det krever sin kvinne å bedrive høy sigarføring i New Orleans, byen huser tross alt Pat O`Brien som oppfant en av verdens mest potente cocktails kalt Hurricane.

DSC03034Drinken fikk navnet sitt etter glassene som er formet som datidens orkan-lamper, men navnet kunne like gjerne referert til innholdet spør du meg. Som tjueåring kunne jeg drikke fire-fem av disse og danse langs Bourbon Street hele natta. Som førtiåring nøyde jeg meg med èn og ble sittende og nyte den flammende fontenen i bakgården til Pat O`Brien i stedet.

DSC03119Høyt Hurricane-inntak som tjueåring gjorde meg faktisk til en aldri så liten skypumpe selv de fire-fem gangene jeg besøkte byen da og førte blant annet til at jeg våknet opp langt ute i ghettoen med en vakker svart mann som til min store Hurricane-bakrus-forskrekkelse viste seg å ha trebein.

Jupp, jeg var både laus og raus som ung og angrer ikke et sekund på det. Bare de New Orleans-historiene jeg har kunnet fortelle reisefølget over cocktails og gapskratt på denne turen alene, har vist seg verdt det.

DSC03064Og hva ghettoen i New Orleans angår, raste jeg også rundt der og på kirkegårdene for å lage Voodoo-reportasje som tjueåring. Som førtiåring nøyde jeg meg med å ta bilde av de mange turist-voodoo-sjappene.

DSC02937DSC02943Et postkort hjem til stambaren Last Train i Oslo som tjueåring besto av et polaroid-foto av meg på gay go-go bar med en penis i hver hånd og påskriften «send mer penger».

Denne gangen nøyde jeg meg med å beundre diskdanserne på avstand selv om en runde med en annen sørstats-spesialitet; Mint Julep, fikk meg til å stappe en aldri så liten dollar i trusa på dem også. Jeg er tross alt bare 46 og ikke 106.

DSC02954DSC02869Likevel syns jeg nok denne tiggeren på Buorbon Street var vel så festlig som dem.

DSC02946DSC03133Men ellers har vi stort sett feriert i dannede førtisformer med blant annet klassisk jazzbrunch på The Court of Two Sisters.

DSC02987DSC02980Og selvsagt også drukket krydret, varm rom med kanelstang og spist både Crawfish Etouffee og Jambalaya på legendariske Gumbo Shop.

DSC02921DSC02932Seff har vi også  skuet utover the mighty Mississippi før vi inntok våre obligatoriske Beignets på Cafè du Monde ved elvebredden.

DSC02885DSC02887For som sørstats-forfatteren Mark Twain selv sa det: «New Orleans food is as delicious as the less criminal forms of sin.» Hans forfatter-kollega Tennessee Williams har også ganske rett når han sier at «America has only three cities: New York, San Fransisco and New Orleans. Everywhere else is Cleveland.»

DSC03008Så med en New Orleans- helg full av nye førtis-minner, pakker jeg kofferten, Mardi Gras-perlene og donøkkelen og setter kursen til huset vårt i Fort Lauderdale igjen.

DSC03144Sees i Cleveland!

 

Leave a Comment

Fort, Fortere, Fort Lauderdale

Miami tok på så det var usigelig godt å lande her i det deilige huset vi har leid i Fort Lauderdale etter en langhelg med meget høy sigarføring.

DSC02673Vi startet mykt med en tur på den lokale homostranda før vi snuste oss frem til vår nye favorittrestaurant Rosie`s.

DSC02724DSC02732DSC02683Du vet liksom at du befinner deg i et beach-community på sørlige breddegrader når inngangen til toalettet har skilt som dette.

DSC02780Men det ble raskt nok avslapping. Riktignok har Fort Lauderdales innbyggere en av de høyeste gjennomsnittsalderene i hele USA siden folk i alle farger og fasonger ynder å pensjonere seg i dette behagelige klimaet.

Men på tross av skavanker, vond rygg og generell tørketrommel-følelse etter denne helvetes brystkreftbehandlingen, er jeg altså overhode ikke klar for å pensjonere meg enda! Så etter å ha ligget som et slakt på stranda en hel dag og skremt lokale småbarn med å leke hvalhai i bølgene, var jeg overklar for daiquri igjen.

DSC02693De innfødte viser seg å være svært imøtekommende og vennlige. Maten er god og homoklubbene ligger på rekke og rad her i Wilton Manors der vi bor. Vi holder oss altså fortsatt på de skeive breddegrader og lar heteroene seile sin egen sjø denne ferien, de er det jo uansett nok av sånn til hverdags.

Ulempen med å være såpass glad i daiquri som meg, er imidlertid at det kan føre til plutselige utbrudd av karaoke når du minst venter det. Heldigvis fant jeg en tekst selv tonedøve jeg klarte å synge med høy frossne jordbær-promille.

DSC02703Vi holder altså stilen og min indre, h0mofile mann kjører så bad-ass som helsa tillater. Nobody puts this baby in a corner!

DSC02749Og i morgen går turen til sjølveste party-syndens mekka New Orleans for en langhelg. Let the bon times roule`! Jeg kjenner likevel at jeg kommer til å savne Stefano som jeg ble kjent med i går liiiiitegrann.

DSC02831At klimaet tillater innfødte mannebein å utføre jobbene sine i bar overkropp anser jeg nemlig foreløpig for å være nummer en på lista over ting jeg elsker med Fort Lauderdale. Og vi kommer tilbake til uka. Sees i New Orleans så lenge!

Leave a Comment

Bienvenido a Miami

Jeg har funnet frem min indre homofile mann og dratt på partytur til South Beach i Miami. Miami generelt er litt sånn Rodeo Drive på grisefylla eller Bogstadveien en lørdag med tretti varmegrader if you get my drift.

DSC02566DSC02579Det var nok Miami som oppfant begrepet dollarglis. Cabrioleter i millionklassen cruiser forbi på Ocean Drive der dollaren sitter lausere enn sjølveste flickan i Havanna som nesten kan skimtes i tåkedisen over havet.

DSC02443Det skeive Miami er mye morsommere selv om også den scenen har tapt seg og forflyttet seg til Fort Lauderdale de senere årene. Men Ocean Drive byr fortsatt på en av sør-Floridas mest elleville, skeive opplevelser og det er den hysteriske restauranten, baren og nattklubben Palace.

DSC02613Her kjører de elleville dragshow midt på gata der delvis forskremte og delvis jublende hetero-turister rusler intetanende forbi. Og når jeg sier ellevillt så mener jeg det virkelig altså. Man kan liksom ikke kalle det annet når queensa stormer turistbussen med soldekk på taket i det den kjører forbi.

DSC02634

DSC02640En brunch her har tendens til å vare langt ut i de små timer, rett og slett fordi maten er god, drinkene store og the show never ends.

DSC02559DSC02551DSC02532Det er kanskje ikke noe for de sarteste sjelene blant oss; musikken dundrer og nakenhet må påregnes sånn både tidlig og sent, but when in Miami – take a walk on the wild side, sier nå jeg.

DSC02485DSC02494En pose paljetter sendes i posten til den av dere som klarer å gjette hvordan hun her lykkes i å skjule snurrebassen under denne minimale trusa. Jeg spurte nemlig og sitter på den svært tekniske fasiten.

DSC02444Miami generelt og Ocean Drive spesielt, er generelt veldig naken. Bikini som festantrekk på byen er mer normen enn avviket, men selv la jeg badedrakten igjen på hotellet, det var tross alt dollar-tipsende barn til stede!

DSC02626 (2)DSC02626Hotellet har ellers vært et utmerket oppbevaringssted for både badedrakten og meg. The Gaythering er South Beach sitt eneste «straight friendly» hotell i motsetning til de vanlige «gay friendly» og jeg elsker folk som snur på den firkanta flisa.

DSC02432DSC02597Eneste ulempen når du fester i det skeive Miami med to lekre menn som reisefølge og ber en dragqueen ta gruppebilde av dere som et lite minne å ha med videre, er at fotografen fort kan bli litt selektiv når det kommer til motivet.

DSC02633Men jeg er altså med! I hvert fall med en arm og en halv pupp. Skål så lenge! Neste stopp Fort Lauderdale.

 

Leave a Comment

Årskavalkade Tarapi style

Siden den der årskavalkaden Facebook operer med for tiden virker rimelig lemfeldig på meg, har jeg like godt laget min egen billedkavalkade. Det begynte bratt med knekte ribbein i Thailand etter endt cellegift, noe som førte til at jeg måtte bære rundt på en liten, blå plastkrakk så jeg kunne sette meg ned hvert femte minutt.

IMG_7084-440x277Så økte det på med starten på en ti år lang anti-østrogenkur som smokka meg rett inn i overgangsalderen før jeg måtte stråles noen uker. Avslutningen av strålebehandlingen feiret jeg med levende musikk på Ullevål.

IMG_7198-440x330IMG_7329-440x330Før jeg seff fikk konstatert stråleskader og ødem i puppen.

IMG_7224-440x330Men man kan jo ikke la denslags være til hinder for å stille opp naken i VG Helg i et forsøk på å vise at kropp er mer enn glansbilder.

IMG_7424-440x586I det hele tatt har jeg vært frempå i media dette året. Jeg har oppfordret folk til å gi mer faen både i VG og på TV2, samt ristet litt løs på Trygdekontoret.

10264939_10202723944994204_1433663751_n-440x24710012977_10152046668156087_8686458503029795810_n-440x330 IMG_7619-440x330Sistnevnte førte for øvrig til følgende fantastiske oppslag på forsiden av Agderposten på sensommeren.

10654873_686039201450163_718031251_n-440x440Men det var først etter at jeg hadde fått servert tidenes sørlandsommer halvannen måned i strekk.

DSC00672-440x293DSC01075-440x293DSC00783-440x293Småplukk som stråleskader, hetetokter, senvirkninger av cellegift og prolaps har selvfølgelig heller ikke hindret meg fra å protestere litt på Nyhetskanalen mot Russlands behandling av homofile under OL, eller mot reservasjonsretten den nye regjeringa prøvde å innføre.

IMG_7271-440x330IMG_7475-440x330Håret har vokst ut igjen og jeg har fått ny sveis. DSC018913-440x660Jeg har bamset meg på scenen med Anders Rogg og resten av Bamseklubben.

10436153_284022558447248_985778801729120674_n-440x292DSC00220-440x660Jeg møtte nesten Patti Smith og festet i statsministerboligen under Europride.

DSC00573-440x66010464326_10204262473788439_293962679499638335_n-440x444DSC001581-440x660Og jaggu rakk jeg ikke litt sivil ulydighet som geriljagartner til humlas fremme på Dagsrevyen også.

IMG_8170-440x330Jeg har også prøvd meg som tekstforfatter til scenekunsten for første gang og planlagt «Fuck tante Augusta» med nytt forlag og redaktør.

DSC02013-440x293DSC01292-440x293Tante Augusta ble utgitt i oktober med både champagne, foredrag og verdens deiligste mennesker på Eldorado i Oslo.

IMG_8414-2-440x330IMG_8435-440x330Noe som igjen førte til at jeg møtte fantastiske Rikke som mistet moren sin til brystkreft da jeg holdt foredrag om boka i Kristiansund på tampen av året.

DSC01937Til slutt vanket det både Tara-blomster og julefester så alt i alt syns jeg det har vært et riktig så innholdsrikt år. Kjedelig har det i hvert fall ikke vært!

DSC02129-440x293DSC02041-440x293Likevel føler jeg nok at det er dette bildet fra utflyttinga fra Gravlunden som oppsummerer året best. En monstertang sier mer enn tusen ord. Jeg fikk i hvert fall brutt opp døra til enda et år. Sees i 2015!

20140620_173107

 

Leave a Comment

Close but no cigar

Noen rolige og fine juledager til ettertanke er tilbakelagt med den aller nærmeste familien her i Grimstad. Det var godt å bare være oss i år. Det er ikke alltid man trenger å si så mye, noen ganger holder det å bare være sammen.

DSC02293Nissen slapp vi likevel inn, men sånn mellom oss så mistenker jeg sterkt at det var min stemor Liv i forkledning siden min far umiddelbart reiste seg og ga nissen en nuss.

DSC02307Akkurat passe med gaver ble det også. Siden barna er blitt store har det heldigvis roa seg litt med det sinnsyke leketøysberget fra fjern og nær.

DSC02332Faktisk er det blitt såpass futt i ungdommen med tiden at jeg kjente mitt gamle revolusjonshjerte banke da lillesøs Thea ble aldeles fra seg av begeistring over å få «Kapitalen i det 21. århundret» av Thomas Piketty.

DSC02345Bestselgeren tar for seg de store forskjellene mellom fattig og rik og hvilke krefter som driver akkumulasjonen og fordelingen av kapital.  Piketty`s oppdagelser i denne boka har allerede endret måten vi snakker om rettferdig fordeling på og vil forhåpentligvis prege debatten om velstand og ulikhet for all fremtid.

Og det er det jo en fryd å se kidsa bli så begeistret over. Tross alt er det jo de som skal forvalte det meste av fremtiden.

DSC02343 Og mens vi er inne på revolusjonshjerter som banker så kan jeg vel også nevne at min far bød på ekte cubanske sigarer etter desserten på julaften. Han hadde fått dem av meg for «et par år siden» mente han. Nærmere inspeksjon av sigaresken viste midlertid at de var tatt med hjem til Norge fra Havanna sent på nittitallet en gang så det må vel virkelig kalles årgangsigarer!

DSC02389Riktignok syns vi de smakte litt funky, men en sigar er som kjent ikke alltid bare en sigar. Noen ganger er den der bare for den rette stemningens skyld også.

DSC02378Men nå har jeg fått nok stemning, jul og høytid. Faktisk har jeg fått nok av hele 2014. Så nå setter jeg kursen mot Oslo og en liten jobbinnspurt før ferden går i retning Cuba igjen.

Jeg satser på at et  nytt år og en ny umiddelbar fremtid også befinner seg i den generelle retningen, vi får se. Det er i hvert fall håp i henganes snøre som min far alltid sier. Første stopp Miami 1. januar. Viva la Revolucion! Hasta Siempre!

Leave a Comment

Seks måneder til neste gang

Sånn er fremtiden blitt. Jeg teller den et halvt år av gangen. Hver sjette måned er jeg nemlig til ny kreftkontroll på Ullevål og i går var jeg der igjen. Lettelsen når kreftlegen sier at alt ser bra ut, er en merkelig blandet følelse.

Som sist var det først etterpå jeg kjente hvor utrolig stressa jeg har vært. Det er som om hjernen ikke tillater at du tar all frykten innover deg før etterpå. Faktisk føltes det som en velkommen distraksjon da de måtte stikke meg i begge armene før de endte opp med å ta blodprøven fra håndbaken siden jeg har så tynne årer.

DSC02137Jeg har enda til gode å oppleve den lykksalige euforien jeg innerst inne forventer meg når kreftlegene leverer gode prøveresultater. Jeg er alltid for sliten til det. Det betyr ikke at jeg ikke blir glad, jeg blir bare glad på en sliten og ikke lykkelig måte.

DSC02144Denne gangen intet unntak, særlig siden jeg visste at samtidig som jeg satt og ventet på mine egne prøveresultater, ventet også min far på det samme. Hans resultater skulle vise seg å ikke være så gode.

Det er vondt når noen du elsker blir alvorlig syk. Jeg elsker min far. Det sa jeg også til ham da vi la på etter en lang telefonsamtale i går. Etterpå gråt jeg meg gjennom hele julekonserten til det skjønne sangkoret Homofonien med min beste venn Roy som konfransier.

DSC02156Livet er så uutholdelig smertefullt noen ganger at det nesten ikke er til å bære. Men så er det jo ikke noe annet valg enn å takle det også. Møtet med døden er alltid verst for oss levende og kjærligheten som gir livet mening, er samtidig den som smerter oss mest når livet trues.

Det ligger en slags vond trøst i det. At møtet med din egen dødelighet blekner fullstendig i forhold til møtet med dødeligheten til noen du elsker med hele deg. Jeg har begynt å telle på fremtiden igjen i dag og merker at jeg teller litt nøyere denne gangen. Seks måneder i slengen, en dag av gangen. Men seks måneder er en evighet når du elsker.

Det blir en annerledes jul på familien vår i år, men at den blir fylt av kjærlighet, vet jeg i hvert fall sikkert. Det håper jeg den blir for dere også. Midt i alt julestress og julegaver, håper jeg vi alle kan bøye hodet litt denne jula og huske at til syvende og sist er kjærligheten alt vi har å gi og alt vi kan håpe på å få.

Leave a Comment

Så går vi rundt om en julebusk…

Siden jeg ble velsignet med årets andre heftige forkjølelse i løpet av en og samme måned forrige lørdag, har hjemmetilværelsen innimellom deadlines stort sett bestått av å ligge på Lit de parade mens jeg har latt hybelkanine defilere forbi meg.

Det har med andre ord ikke blitt overskudd til særlig med verken julevask eller julepynting enda. Det eneste jeg har fått opp er en liten julebusk på verandaen.

DSC01990Den ble imidlertid raskt overgått av naboen i toppetasjen som kjører full flombelysning døgnet rundt.

DSC01989Ulempen med «bare» å være snylte forkjøla i stedet for fullstendig komatøs av influensa, er jo først og fremst at man liksom ikke kan la vær å dra ut på jobb, bokpromotering eller julefestligheter man har takket ja til da nesa fortsatt produserte normale mengder med snørr.

Så selv om jeg fortsatt hoster og peser som en lungesyk spekkhogger, startet jeg for eksempel dagen i dag på NRK P2`s Ekko med å diskutere positivitetstyranniet og krigsteretorikken vi så altfor lett tyr til i møte med kreft og annen alvorlig sykdom.

Det var en sann fryd å høre redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening svare et kontant «nei» da programlederen spurte: Men hjelper det ikke mot sykdom å tenke positivt og være kampklar?

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nHoldningen din har ingen innvirkning på kreftsykdom, enten du er krampaktig positiv eller krampaktig negativ. Sistnevnte er jo for eksempel min gamle grandtante Augusta som boken min «Fuck tante Augusta» er oppkalt etter, et lysende eksempel på.

Hun var ikke syk, men lei av livet og «la seg til» som de kalte det den gangen. Det vil si at hun la seg i sengen for å bli pleiet av sine nærmeste mens hun ventet på å dø. Der ble hun liggende i 23 år. En svært givende og interessant radiosamtale om hvorfor folk ber alvorlig syke om å «stå på» og «være sterke» som du kan høre på podcast her hvis du vil.

Ellers har jeg rukket over en rekke juleselskaper med nesa i klut også.

DSC02041Både pinnekjøtt med gode venner samt Tara`s tradisjonsrike julefest for tiende år på rad, er tilbakelagt.

DSC02099Hos Tara ble både jeg og redaksjonssjef Kathrine Gram Ellingsen tildelt blomster for hederlig innsats i året som har gått.

DSC02122Redaktør Torunn Pettersen joinet oss også etter hvert.

DSC02129Men den eneste gangen jeg har følt meg virkelig vel og komfortabel midt i snørr-tsunamien denne uka, var da jeg dumpet ned ved siden av Tara`s filmanmelder Ellen Christensen for å avlaste prolapsen litt under julefesten.

DSC02133Ellen lå et halvt år foran meg med brystkreftbehandlingen da jeg fikk diagnosen. Det var hun jeg fikk bomme orale kvalmepiller av under cellegiften da de anale mildt sagt gikk meg på nervene.

Man blir litt sånn når man har vært gjennom en kreftbehandling; et blikk, et flir, en kort kommentar er nok. Vi vet hvordan andre i samme situasjon har det og vi vet hvordan det føles å være på fest der alle skryter av hvor godt du ser ut når du står der og svaier med fjarten senvirkninger, cellegift-demens, prolaps og nå også forkjølelse på toppen av det hele.

Og til uka er det ny kreftkontroll på Ullevål igjen. Juhu, liksom. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på og det er at resultatet av den kontrollen overhode ikke vil påvirkes av hvor positiv eller negativ jeg selv skulle være. God helg!

Leave a Comment