Unger, enker og faderløse

Da min far døde av kreft for to års tid siden i Grimstad, etterlot han et tomrom som aldri kan fylles. Du vet sånne mennesker som liksom er navet i hjulet ting går rundt? Når han ble borte var det som en vegg falt ut. Det eneste vi kan gjøre nå er å omøblere og finne en ny dynamikk blant oss som er igjen. For rundt skal vi!

DSC00385Igjen i den harde kjerne er jeg, Kusine-Kristine, min stemor Liv, lillesøster Ida og Thea på 22 og 20 år og lillebror Lars på 16. Vi er litt av en gjeng i Grimstad Globetrotters som jeg har valgt å kalle oss denne jula.

DSC09652For i år setter hele hurven minus Kusine-Kristine, kursen til Tanzania og Zanzibar for å feire jul! Skjønt hurv og hurv fru Blom; unger, enker og faderløse som min far ville kalt oss. Det var et uttrykk han brukte mye og skulle bety noe sånt som at her var det jaggu mye folk fra kreti og pleti. Min far hadde lun, men ganske så mørk humor. Han hadde for eksempel ledd seg skvett forderva hvis han hadde vært med meg på Margaret Cho i går.

25323116_10155681707240781_1383438289_nMargaret Cho er en av USA`s frekkeste, morsomste og mørkeste stand-upere og tar ikke fem øre for å kødde med rase, seksualitet, overgrep og selvfølgelig #MeToo som hun gjorde i går. Jeg hadde med meg Stine Albæk Christensen og Gro Stenvik på Latter. De var nemlig de to Tarapi-leserne som var heldige å vinne billett og fikk møte Margaret backstage etterpå.

Da hadde hun fyrt av vitser og brutale sannheter med overraskende vri i en drøy time. Salen gispet litt i sjokk innimellom, før den brøt ut i hikstende latter. Mørk, brutal og giftig humor på sitt beste. Min far hadde som sagt elsket det! Men tilbake til oss unger, enker og faderløse.

DSC09817Både Lars, Ida og Thea er veldig glade i dyr selv om de kanskje ikke alltid har verdens beste dyretekke som man kan se av denne snapen fra i vinter. Vi skal derfor selvsagt på safari på fastlandet i Tanzania først. Hele turen er organisert og booka av min gode venninne Karianne Laursen på det fantastiske, lille boutique-hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der driver hun og mannen hennes, safariguide Rashid, både hotell og helt unik safari. Det var dem som organiserte et uforglemmelig møte med Masaaifolket da jeg var der tidligere i år blant annet.

20476097_1337623066306552_625339492320811520_n Så drømmer du om verdens feteste safari og endeløse strender langs Swahilikysten med det eldgamle sultanatet Zanzibar, er det eneste fornuftige å ta kontakt med Karianne på Facebooksiden deres her. Hils fra meg så får dere nok en god pris også 😉

13267788_10154050991135781_5209526150976935255_nEtter at vi har vært på safari og velta oss rundt på Upepo Garden og de fantastiske øyene utenfor der, bærer turen selvfølgelig til Zanzibar for å feire nyttår der jeg blant annet har tenkt å slepe gjengen med ut på denne sandbanken jeg står på over her.

Den dukker frem av havet under fullmåne når det er lavvann og lager sin egen, lille, kritthvite øy ute i Det Indiske Hav. Jeg har med rosa sjørøverflagg og skal plante det her og claime øya som vår egen. Til neste fullmåne i hvert fall. Det er nemlig gjennom å dele sånne opplevelser sammen at man bygger nytt der det som var, har falt ut.  Eller for å si det med min far: Det kunne vært verre!

Vil dere være med er det bare å henge med på Snapchat @lenewikander. Avreise 21. Desember. Jambo!

Leave a Comment

Gratulerer, du er årets person!

Er du som meg en av mange milioner kvinner som har delt historien din under #MeToo? Gratulerer, i dag ble du kåret til årets person i et av verdens mest innflytelsesrike tidsskrift; Time Magazine.

DS7_4109 (2)Time sier at vi «kommer fra alle samfunnsklasser, yrker, raser, aldre og land» og at vårt «kollektive sinne har gitt umiddelbare og sjokkerende resultater». For den innvirkningen vi har hatt på 2017, kåres vi til Årets person, skriver magasinet.

171206075137-time-person-of-the-year-2017-780x439Men 2017 er straks en saga blott. Nå er det 2018 som gjelder. Som jeg har skrevet flere ganger før, er #MeToo bare begynnelsen på noe som har vært i gjære så lenge at vi må gå generasjoner tilbake for å huske. Jeg tror historien vil snakke om 2017 som det året da patriarkatet endelig brakk.

DS7_4314Sant og si trodde jeg aldri dette var noe jeg skulle få oppleve i min levetid. Vi har levd med «godt nok» og frykten for å ødelegge den gode stemninga så altfor, altfor lenge. Men nå er vi der altså. 2018 blir året da vi norske kvinner har opparbeidet oss makt nok til endelig å bli hørt, men fortsatt har for lite makt til å få gjennomslag.

Vår kamp er ikke kun en «kvinnekamp», våre rettigheter handler ikke bare om «kvinners rettigheter» – det handler om kampen for menneskerettigheter. For vi er ikke bare kvinner, vi er først og fremst mennesker og gir oss ikke før vi fullt ut blir behandlet som det. Men 2018 er også et stort jubileumsår for Norge.

DS7_4622I 2018 blir nemlig likestillingsloven 40 år. Personlig hadde jeg altså rukket å bli nesten ti år gammel da vi fikk lovfestet likestilling mellom kjønnene her i «verdens mest likestilte land». I et sånt perspektiv er det jo nærmest rørende naivt at vi har trodd vi var i mål etter bare 40 år.

Men når likestillingsloven endelig blir førtis her i Norge, slår jeg og Tara – Norges største kvinnemagasin til med en helt ny serie som skal gå i hvert eneste nummer hele 2018. Vi har kalt den «Førtiårskrisa». For som alle vi førti-plussere vet, kan kriser ofte være konstruktive. Endelig begynner livet som voksen.

23804364_10155626260110781_489566505_nVi tjuvstarter 2018 med en fly forbanna Anne Lindmo som i siste nummer av Tara 2017 kickstarter serien med klar melding ut. Dette er Lindmo helt uten TV-sminke og lørdagskosefaktor som du aldri har hørt henne før.

Så følger kjente, norske kvinner på løpende bånd resten av året. De snakker rett fra levra om ting de vanligvis aldri blir spurt om, men mener det er på høy tid å snakke om. Jeg kan love pressehistoriske kvinneblad-cover og intervjuer som gir deg trua på det umulige tilbake. For nu kjør vi! Det er i 2018 det virkelig begynner!

Leave a Comment

2017 – Året da patriarkatet brakk

Siden #MeToo så smått begynte å sildre som en internasjonal bekk for noen uker siden, til kampanjen og effekten av den nå har vokst seg til en tsunami, har jeg vekslet mellom å grine, være rasende, glad og livredd. Livredd for at det igjen skulle lykkes å stanse flommen.

Nå er den heldigvis ustoppelig. Det vi er vitne til nå er historisk. Vi snakker om intet mindre enn en sosial revolusjon og et fullstendig paradigmeskifte. All bets are off og ting som var utenkelig bare for en uke siden, vil fortsette å skje neste uke. Og uken etter der. Og den etter der.

DS7_4314Verden slik vi kjenner den vil være dramatisk annerledes i morgen enn den er i dag. 2017 ble året da patriarkatet brakk. Fortsatt er det vanvittig mye som gjenstår før vi lever i en likestilt verden, men det som har skjedd nå er at selve grunnfjellet i en undertrykkende og dypt urettferdig kjønnskultur, eksploderer.

Jeg tror ikke noen av oss var skikkelig forberedt. Men sånn er det jo nesten alltid når fremtiden kommer. Vi har gått så lenge og snakket om den som noe fjernt der ute et sted også bæm! Så står plutselig fremtiden der og banker på døra og har det helt sykt travelt.

Vi må liksom gni oss i øya, bruke tid på å våkne, vi har holdt pusten så lenge, ja til og med kanskje gitt opp sånn innerst inne. Det tar tid å tørre å la raseriet og håpet vokse frem igjen. Det er vondt, men herregud så deilig når vi nå endelig slipper det til. For vi vet at den følelsen, det er følelsen av fremtiden som inviterer oss ombord.

DS7_4324Og de som ikke går ombord nå, blir stående igjen på kaia. Fremtiden har rett og slett ikke plass til alle. Den har ikke plass til gutta i kommentarfeltet som ikke skjønner at feminisme ganske enkelt handler om menneskerettigheter og likeverd for alle, ikke om særfordeler for kvinner.

Fremtiden har ikke plass til høhø-vitser som reduserer kvinner til kjønn og tror de kan jekke ned folk med å kalle dem lettkrenka og humørløse når de ikke ler. Fremtiden har ikke plass til kvinner som internaliserer kvinneforakten og ler med gutta fordi de ikke klarer bedre.

Fremtiden har ikke plass til menn som bagatelliserer og latterliggjør fordi de rett og slett ikke aner rekkevidden av sine egne handlinger. Fremtiden har ikke plass til de som ikke evner å lytte.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Fremtiden har ikke plass til en samfunnsdebatt som inviterer statsministeren i studio for å snakke om #MeToo uten å konfrontere henne med hennes egen utnevnelse av overgriper Søviknes til statsråd.

Fremtiden har ikke plass til medier som gladelig skriver om seksuelle overgrep og trakassering hos konkurrenter, men begrenser dekningen av sin egen ukultur til fine ord om at fine ord ikke lenger er nok.

Fremtiden har ikke plass til feiginger som klamrer seg til det gamle fordi de ikke evner å omfavne det nye. Fremtiden er et sted der menn og kvinner lever sammen, virker sammen og elsker sammen i gjensidig respekt og frihet for alle. Fremtiden er et mye gøyere sted for oss alle.

Dere som bagatelliserer, bortforklarer og latterliggjør denne revolusjonen som nå stirrer dere midt i trynet: Dere tilhører nå historiens skraphaug. Dere er allerede døde. Dere blir stadig mindre prikker igjen på kaia nå når fremtiden seiler avgårde. Dette er vårt farvel. Vi sees aldri igjen. Mot fremtiden kjemper dere helt forgjeves.

Leave a Comment

Våg å være bitchy!

«Hver gang noen har kalt meg en bitch, har jeg alltid tatt det som et kompliment. Slik jeg ser det er en bitch bestemt, en som ikke unnskylder seg, en som er krevende, litt skremmende, intelligent, beskyttende og har full kontroll. Alle svært positive atributter», sier den amerikanske komikerdronninga Margaret Cho og fortsetter:

«Men det er jo ikke ment å være et kompliment. Det er fordi vi opererer med en idiotisk dobbeltmoral. Når menn er aggressive og dominerende, blir de beundret, men når en kvinne innehar de samme kvalitetene, blir hun avfeid og kalt bitch.»

«Nå for tiden etterstreber jeg å være en bitch fordi det å ikke være en, suger. Å ikke være en bitch betyr at stemmen din ikke blir hørt. Å ikke være en bitch betyr at du sier deg enig i all bullshit. Å ikke være en bitch betyr at du ikke verdsetter alle bitchene som har gått før deg.»

23472770_1426745924060932_127568118647788322_nSelv om det er Margaret Cho som sier det, er det som jeg skulle ha sagt det selv. 12. Desember kommer hun til Latter i Oslo. Jeg har vært så heldig å få to gratisbilletter til showet og kan derfor invitere to av dere med på en deilig bitchy aften i hovedstaden.

Gi lyd fra deg i kommentarfeltet på Facebook eller blogg så trekker jeg ut to av dere i god tid. Jeg tenker vi kan bitche litt over en flaske bobler på Latter før vi går inn. Jeg er nemlig i fullt julebitch-modus allerede.

23602290_10155601745475781_1951007039_nDenne uka har jeg faktisk vært i platestudio og spilt inn julesang. Det var den fabelaktige Dragshowgruppa Queentastic som tok kontakt etter å ha hørt meg på radio. Låta var Santa Baby med ny, norsk og ganske så bitchy tekst.

Det var altså ikke mine sangtalenter og yndig vibrerende organ de var ute etter til dette innslaget i årets juleshow med premiere på Elsker i Oslo 24. November. Siden jeg var fire år har jeg hatt stemme som en whiskydrikkende bryggesjauer og er ellers komplett tonedøv.

thumbnail_juleplakat_endelig ferdigSå da jeg sto der med hodetelefoner og mikrofon, bestemte jeg meg for å finne frem min innerste, skitneste bitch og tenkte: Hva ville Elisabeth Granneman gjort?

Granneman - LiberaceNorges legendariske «nasty woman» var høyt elsket på revyscenen, men fikk jo også sykt mye tyn fordi hun tillot seg å ikke se ut og oppføre seg som pene revypiker skal. Jeg ga alt, kanaliserte både Granneman og alle andre bitcher som har gått før meg og kan ikke si annet enn at det anbefales. Våg å være bitchy! Det funker! 😉

Leave a Comment

Fin fyr med sunne verdier og voldtektsmann

Norsk kulturtopp og utelivsprofil i 40-årene siktet for flere sovevoldtekter, har VG meldt den siste uka. I følge Nettavisen dreier det seg foreløpig om minst åtte kvinner han skal ha voldtatt mens de sov på nachspiel eller fest. Saken har vært etterforsket i det stille i snart to år.

Dagbladet melder om at anklagene mot mannen skal ha vært kjent og diskutert i miljøet han tilhører. Bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen som representerer flere av de fornærmede kvinnene i 20-åra, oppfordrer andre som eventuelt har vært utsatt til å melde seg for politiet.

DS7_4481Jeg kjenner denne mannen. Og jeg kjenner ham som en fin fyr med sunne verdier og et godt kvinnesyn. Jeg har ikke tenkt å verken oute ham eller ta stilling til skyldsspørsmålet her, men syns saken belyser et problem som blir altfor lite diskutert i MeToo-debatten som går nå.

Nemlig det faktum at de aller fleste voldtektsmenn i Norge er fine fyrer med sunne verdier og et godt kvinnesyn. I hvert fall utad. Den største voldtektskategorien her i landet er festrelaterte voldtekter, med hele 39 prosent av alle anmeldte voldtekter i følge Kripos.

I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har nesten ti prosent av alle norske kvinner blitt utsatt for voldtekt. De fleste voldtektsmennene var noen kvinnene kjente. Som jeg har blogget om under MeToo-taggen før, har jeg også opplevd å bli sovevoldtatt på fest som 15-åring. Det har skjedd med flere av mine venninner også. Dette er et folkehelseproblem.

DS7_4622Det er mange år siden jeg var en del av det hippe musikk- og utelivsmiljøet i Oslo, men jeg kjenner det som et miljø der gutta representerer «normalen» og jentene stort sett er «tilbehør» og «hangarounds» med en mer eller mindre akseptert groupie-status. Jeg ser ingen tegn til at det er vesentlig endret i dag.

Det overrasker meg ikke at en potensiell serievoldtektsmann kan ha vært kjent, diskutert og bagatellisert i dette miljøet. Hadde dette miljøet bestått av folk med sunne verdier også på innsiden og ikke bare på utsiden, ville jo slike anklager blitt tatt alvorlig og ettergått på et langt tidligere tidspunkt. Men det ble de altså ikke. Kanskje først og fremst fordi dette miljøet er så til forveksling likt mange andre unge miljøer i Norge.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Nå som det tas til orde for at MeToo-debatten «har gått for langt», at den nærmer seg «hysteri», at den «stigmatiserer menn som bare er dårlige til å flørte», at den «anklager alle menn» og mange begynner å bli mer bekymret for at voldtektsmenn skal outes enn over antallet voldtekter som blir begått mot 2500 norske kvinner hvert eneste år, syns jeg det er på tide å rope et rungende NEI!

Det er ikke MeToo-kampanjen som har gått for langt. Det har gått for langt når en fin fyr med sunne verdier og et godt kvinnesyn syns det er innafor å putte kuken sin inn i en bevisstløs jente på fest fordi han vet at han lever i en kjønnskultur som aller helst bare vil feie det under teppet, bagatellisere det og til og med le det bort så ofte som 2500 ganger i året.

Leave a Comment

Når barndommens borg blir borte

Da jeg var liten vokste jeg opp i en borg. Komplett med tårn, ballsal, veggmalerier og vindeltrapper. Rommet mitt var i tårnet. Jeg er vokst opp i et tårnværelse med utsikt over havet. Det har jeg aldri glemt, men nå er det bare jeg igjen som husker det.

_2042039715Jeg tenker titt og stadig på min barndoms borg utenfor Bergen, men i dag dukket den også opp i avisa. Den gangen tilhørte borgen Biologisk Stasjon på Espegren der min far jobbet som forsker. Nå er borgen på private hender og selges som bolig på Finn.no.

_1004522548Jeg måtte google og trippelsjekke fem ganger før jeg ble sikker på at det var den samme borgen det dreide seg om da artikkelen fra Bergens Tidende dukket opp i Facebookfeeden min i morges.

Noe av grunnen til det skyldes at historien bak borgen slik jeg husket den, var annerledes. I den historien døde sønnen til borgbyggeren ikke i en flyulykke, men i en drukningsulykke i en av de mange halvt undersjøiske grottene borgen er bygget på.

_366038688Liket til gutten ble aldri funnet og faren som hadde gjort seg rik på kaffe bygget borgen som et minnesmerke over sin sønn. Derfor gikk det rykter på hele Espegren om at sønnen gikk igjen der oppe i borggangene da jeg var liten.

En kveld jeg satt inne på tårnværelset mitt og tegnet, kom plutselig min far og mor løpende inn helt skrekkslagne. De hadde hørt et skrik og lyden av noen som raste ned trappene til ballsalen og trodde det var meg.

Lillesøsteren min var baby og satt i vuggestol så henne var det ikke, men det var ikke meg og ingen andre heller, så i årene etter spøkte vi med at det måtte være spøkelset vi hadde hørt.

_142105525 Den andre grunnen til at jeg måtte dobbeltsjekke var at borgen på bildene til eiendomsmegleren ser utrolig mye mindre ut enn jeg husker den. Min barndoms borg var nemlig enorm!

Den hadde rungende ekko jeg ropte ut i skrekkblandet fryd, skumle og fargerike veggmalerier som danset i skinnet fra lommelykten min der jeg freste rundt på skattejakt i gangene, skjulte hulrom og en mystisk lem i gulvet som vi aldri fikk åpnet.

23114679_10155568485450781_141040614_nMen akkurat da jeg skulle trykke lik og del på saken om borgen, kom jeg på at jeg ikke har noen å dele den med. Det er bare jeg igjen som husker. I fjor døde min far, et par år før ham min mor og lillesøsteren min var altfor liten til å huske.

Det slo meg at det kanskje er den største sorgen når dine nærmeste blir borte. At levd liv og barndom blir borte med dem. Minner som minnes alene blir uskarpe gjenferd av dagene og årene som var når ingen kan hjelpe deg med å skarpstille dem. Når dine nærmeste går ut av tiden, går deler av din egen tid ut og bort med dem.

23140178_10155568485085781_1257821973_n Så nå som Allehelgensaften eller Halloween, kall det hva du vil, er over oss med full kommersiell tyngde i morgen, kanskje vi også skal bruke litt tid på å bla i minnebøkene, se på gamle bilder og minne de som er her om de som var her?

Om ikke annet for å bruke litt tid på å minne hverandre på hvor dyrebar tiden vi har sammen er? Jeg vet i hvert fall at de som nå kjøper borgen i Bergen får et ellevilt, lite gjenferd av barndommen min på kjøpet. Kanskje hører de den rase utfor trappene til ballsalen en dag.

Leave a Comment

Jeg også

Første gang jeg ble voldtatt var jeg 15 år. Jeg hadde vært på fest, ble full for første gang i mitt liv, sovnet og våkna med en kompis inni meg.

I sjokk kom jeg meg løs og løp ut av huset. Det eneste jeg kunne tenke på var hvor dum jeg hadde vært, hvor mye jeg skamma meg og hvor viktig det var at absolutt ingen fikk vite dette.

DS7_4622Neste gang jeg ble voldtatt hadde jeg rukket å begynne på universitetet og datet en fyr som ikke tok nei for et nei og tvang seg på meg da vi hadde lagt oss hjemme i kollektivet.

Jeg husker jeg lå der og tenkte jaja, vi er jo liksom sammen er vi ikke det? Jeg må vel bare finne meg i det. Han har jo rett når han sier at jeg har vært avvisende i det siste. Jeg er vel bare kjip da. Såpass må jeg kanskje forvente.

DS7_4387Hverdagsvoldtekter. Ikke en skummel fremmed mann som overfaller deg på gata, men en du kjenner, ja kanskje til og med er glad i. Det er det som er de vanligste voldtektene. De er faktisk så vanlige at mange ikke betrakter dem som voldtekt en gang. Men det er de.

I årene mellom de to voldtektene og i alle årene siden, har jeg rett og slett ikke tall på hvor mange ganger menn har skremt meg med aggressiv og pågående, seksuelle tilnærmelser, fysiske overtramp og seksuell sjikane når de enten ikke får det som de vil eller bare er sinte på meg for noe helt annet.

DS7_4481Som når de har fulgt etter meg på vei hjem gjennom byen en lørdags natt og hvest ut «komplimenter» etter meg. Eller når han ene mellomlederen på jobben grafsa tak i meg på julebordet inne på do.

Eller når han professoren på universitetet inviterte på «veiledning» som viste seg å involvere vin og beføling sånn at jeg måtte løpe ut av huset i sjokk og skam – igjen. For det er jo det vi er lært opp til vi kvinner: At det på en eller annen måte er vår skyld, at det er vi som skal skamme oss når seksuelle overgrep og trakassering skjer. At det er vi som må holde kjeft.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Den siste uka har #MeToo rast gjennom sosiale medier. Etter at anklagene om de seksuelle overgrepene, sjikanen og trakasseringen til Hollywoodmogul Harvey Weinstein ble offentlige, har hundretusenvis av kvinner verden over nå begynt å stå frem med egne voldtekt- og overgrepshistorier bak emneknaggen #MeToo.

Det er overveldende å oppleve det massive omfanget dette skredet i sosiale medier har nå, men slett ikke overraskende. Dette er vanlig, dette er faktisk noe nesten alle kvinner uten unntak blir utsatt for i løpet av livet. Dette er kjønnskultur. Dette er resultatet av at vi oppdrar våre gutter til å bli seksuelle subjekter og våre jenter til objekter.

Resultatet av at vi forteller jentene våre at de må være forsiktige og passe seg på fest, men ikke sier et ord til guttene våre om at de må passe seg så de ikke voldtar eller sjikanerer jenter seksuelt.

DS7_4646Og jeg gidder ikke høre et eneste ord til om at «menn også er ofre», at «menn også blir utsatt for seksuell sjikane og overgrep». Javisst blir de det, men det er altså ikke det dette handler om nå. Dette handler om et strukturelt problem som gjennomsyrer hele kjønnskulturen vår. Gutta får lage seg sin egen hashtag og ikke avspore denne.

Jeg håper og tror at dette er begynnelsen på slutten for en kjønnskultur som har unnskyldt menn og skyldpåført kvinner så altfor, altfor lenge. #MeToo er nå blitt verdensomspennende og massivt. Del og sett #MeToo i statusen din du også. Vi kan ikke holde kjeft lenger nå!

Leave a Comment

Når ribbe kan være redningen

I dag er siste nummer av Tara ute hos abonnenter og på fredag finner du bladet i butikken, så i den anledning har jeg lovet å poste oppskriften på hvitløksribba som forandret livet mitt med senskader etter brystkreftbehandling.

a6528726-bfd3-4563-8736-e2a94229d3a2I siste nummer av Tara har jeg nemlig fortalt om hvordan lavkarbolivsstilen har gjort meg mye friskere. Etter et år med lavkarbo har jeg fått energien tilbake, blitt kvitt det meste av smerter og gått inn 27 centimeter rundt livet.

Jeg er generelt skeptisk til både «vidunderkurer» og det at en ting skal passe for alle, men etter et år med dette kostholdet har jeg opplevd så drastiske forbedringer av både hetetokter, nevropati i beina, stivheten av antiøstrogener, fatigue og vektoppgang at jeg rett og slett syns det blir for dumt å ikke dele.

Kanskje kan lavkarbo være til nytte for deg også? Det er i hvert fall verdt et forsøk! Lavkarbo handler tross alt bare om helt vanlig mat.

21268830_10155413156205781_411590863_nAlt begynte julen 2016 da jeg var ute og shoppa julegaver. Utenfor et kjøpesenter ble smertene for store. Ingen benker var ledige så i ren desperasjon satte jeg meg midt på gata. Omgitt av handleposer satt jeg der i duskregnet mens folk hasta forbi og jeg kjente smertene avta.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle som glodde. Alt jeg var opptatt av var å få avlastet smertene. Da jeg omsider kravlet meg opp igjen, dro jeg rett hjem og stekte meg hvitløks- og chilliribbe med coleslaw i ekte majones. Det skulle bli begynnelsen på redningen.

04_Garlic_Immune_boosting_foods_469904627_Ls9907Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbohydrater og ganske mye mer fett enn et gjennomsnittlig norsk kosthold så det er ikke akkurat noe for pyser. Derfor klinka jeg til med det feiteste jeg visste, nemlig ribba. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Lavkarbo er livsstilen for meg. Er du nysgjerrig på kostholdet kan du lese mer i siste Tara og vil du prøve redningsribba mi finner du oppskriften her. Følg meg også på Snapchat @lenewikander der jeg poster litt hverdagsoppskrifter og tips innimellom slagene hvis du vil. Livet med lavkarbo er blitt betydelig bedre å leve.

Leave a Comment

Ribbe med hvitløk, chilli og coleslaw

ribbe-illu1_article_main_landscapeGni ribba inn med pepper og salt minst et døgn før steking slik som du pleier. Men i tillegg propper du hele, skrelte hvitløksfedd og biter av rød chilli inn i kjøttet langs siden. Bruk fingrene og minst en hel hvitløk og fire-fem chilli avhengig av hvor hot du liker det. Stek ellers på vanlig måte. Hvordan man steker ribbe har internett utallige oppskrifter på, blant annet her.

classic-coleslaw-79254-1Jeg liker litt farge på coleslawen og bruker fifty-fifty hvitkål og rødkål.

Dette trenger du (4 pers):

  • 500 g kål
  • 2 stk gulrot
  • 1 dl ekte majones
  • 1 dl creme fraiche (ikke noe light her heller!)
  • 2 ss sitronsaft
  • Noen dråper søtning etter smak, jeg bruker flytende Natreen
  • Litt salt

Riv gulerota, skjær kålen i så tynne strimler som mulig, bland dressingen og vend inn, la stå minst en times tid i kjøleskap og voila: Lavkarbo gjort enkelt!

Leave a Comment

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment