Feiring, flyfiller og en pattegris

Forrige onsdag lanserte jeg bok og hele uka siden, har jeg like godt brukt til å feire. Jeg har riktignok klemt inn litt jobb og noen treningsøkter innimellom slagene, men man blir jo ikke akkurat rik av å gi ut bok så da syns jeg like godt man kan ta ut overskuddet i feiring.

cover-fuck-tante-augustaOg når jeg i tillegg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra folk som allerede har kjøpt og lest boka, er jeg ganske så stolt av å få til det jeg ville: En litt annerledes kreftbok til støtte, hjelp, underholdning og inspirasjon for de som gjennomgår en brystkreftprosess som meg og alle de som står rundt dem. En Tarapi-leser skrev blant annet dette på veggen til en brystkreftgruppe vi begge er medlem av på Facebook:

«Endelig boka på fange på sofaen! Har en litt dårlig dag med ugrei Fatigue og holder meg litt fast her, men leser og leser, snørr, tårer og latter. Er så takknemlig, for denne boka. Hærregud som Lene Wikander får satt ord på dette! Kjenner meg så inderlig godt igjen, takk for fine tanker og refleksjoner. Dette er en viktig bok jeg håper ALLE vil lese. Fuck tante Augusta! Og takk til superhelten Lene som har skrevet den.»

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nDa blir jeg både rørt, stolt og glad. Jeg kastet meg derfor ut i en ukes feiring med bamsefest, homodisco, Pam Ann-show og pattegris. Tante Augusta ville neppe godkjent det heller.

10424284_10152697256506329_8753280266677576751_nJepp, bare på homsebaren London Pub kan det dukke opp en vaskekte helstekt pattegris til nattmat i gave fra de ansatte. Jeg elsker å henge på homobar. Det er så veldig mye snakk om hvor vondt det er å være annerledes, å skille seg ut og å ikke passe inn.

Jeg skal ikke underslå at det sikkert kan være vanskelig, men det er jo ALTFOR lite fokus på hvor deilig og frigjørende det faktisk kan være å være litt annerledes og gi litt mer faen i hva folk måtte mene og syns.

10743699_10152664292235817_1732995225_nJeg elsker det litt grovkornede og utagerende livsglade ved homomiljøet. Jeg liker også å henge på homobar fordi kjønnsbåsene ikke er like trange der som i resten av samfunnet. I homomiljøet gis det flere muligheter å være kjønn på der vi kvinner for eksempel ikke nødvendigvis må sitte og kvitre som et dumt og utspjåka  fjørfe på en stol for å tiltrekke oss oppmerksomhet.

DSC01629Derfor sa jeg seff også tvert ja da London Pub spurte om de kunne sette meg på plakaten når de nå skal feire sitt 35-års jubileum 5. November. Jeg skal bruke anledningen til å kåsere litt om fryden ved å være annerledes.

DSC01628For det er jo faktisk som slagordet til magasinet Blikk der jeg også har fast spalte, sier: Ingen er som alle andre. Men hvorfor er vi så opptatt av å ligne noen som ikke finnes? Vi halser rundt og strekker oss etter idealer som speiler den perfekte kvinne, mor, partner, venninne eller kreftpasient. Take your pick.

Alt uten å stanse opp et øyeblikk, tenke, se oss selv i speilet og reflektere over hva slike idealer faktisk er: Oppkonstruerte forbilder sammensatt av storsamfunnets ofte forgubbede tanker om hva et fullverdig menneskeliv skal være. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Gi nå for guds skyld litt mer faen der ute!

DSC01611Det gjorde i hvert fall jeg i går da jeg tok med meg favoritt-bamseparet mitt på flyfilla Pam Ann sitt show på Latter i Oslo. Vi brølte i latter over ebola og flystyrt-vitser helt på kanten og etterpå slo vi ut håret litt på London Pub igjen.

DSC01626Da jeg ruslet hjem i høstregnet, måtte jeg sende en liten tanke til tante Augusta på sørlandet igjen. Hun la seg jo til som de kalte det på den tiden: La seg i sengen og ventet på å dø. Hun fikk nemlig ikke til å være som de andre og syntes ikke livet var noe gøy. Hun ble liggende i 23 år.

Med en sånn stahet og pågangsmot, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hva som hadde skjedd hvis tante Augsta hadde brukt de kreftene til å stå opp av den sengen, be de andre dra til helvete og levd livet slik hun selv ville på tross av alle de forventninger og krav hun hadde internalisert i seg selv.

Noe sier meg at det hadde blitt 23 års sørlandshistorie som måtte skrives på nytt. God onsdag der ute!

Fuck tante Augusta er nå i salg i bokhandelen eller kan bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Lanseringslykke og litt tårer…

Da er endelig «Fuck tante Augusta» lansert med brask og bram på Nordens største bokhandel Eldorado i Oslo. Det ble en helaften av de sjeldne og selv om jeg begynte å grine litt på slutten av foredraget mitt, følte jeg meg som en rimelig proff forfatter da jeg endelig kunne kræsjlande både prolapsen og senebetennelsen i en stol og begynne å signere bøker.

IMG_8414 2Det var stinn brakke og det var så stas! Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle pådra meg senebetennelse i armen også så mange bøker som jeg måtte signere, men et par glass cava tok heldigvis støyten for det.

IMG_8425Kreftsykepleier ved Ullevål; Kari Heitman Kraglund, som har hjulpet meg med fakta-delene av boka, var selvsagt også behørig til stede.

IMG_8446Det var seff også Kari Halvorsen som har tegnet de fantastiske illustrasjonene til boka. Som brystkreftpasient selv, har hun tilført disse tegningene en helt unik nerve som jeg er veldig stolt av å få lov til å ha med i en bok som denne.

IMG_8441«Fuck tante Augusta» er jo blitt en kreftbok som ikke er helt som andre kreftbøker. En bok som viser fingeren til positivitetstyrranniet, prøver å si noe om hvordan det egentlig er og hjelpe å holde et litt realistisk-humoristisk fokus på hva som egentlig er viktig i livet – kreft eller ei.

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nOg da var det jo ekstra gøy at så mange hadde funnet veien til Eldorado denne lanseringskvelden. Ikke rart jeg måtte grine en skvett, folk kan jo være så utrolig fine.

IMG_8427Sjefredaktør i Tara; Torunn Pettersen, holdt en fantastisk fin tale og fotograf Xenia Villafranca hadde satt sammen en film fra Puppedagbøkene som vi har videoblogget gjennom et helt år med brystkreftbehandling.

Den filmen ble både så morsom og sterk at jeg skal ta den med meg ut på en liten foredragsturne, men det kommer jeg tilbake til i neste blogginnlegg. Akkurat nå er jeg fortsatt i lanseringsrus.

IMG_8435Noe av det aller beste med en sånn lansering er jo at det også kommer så mye gode venner, kjente og kjære –  både gamle og nye. Etterpå samlet den harde kjerne seg på Aye Aye Club nede i gata og fortsatte festen der.

IMG_8451Så etter å ha hvilt litt ut med beina høyt mellom blomsterbuketter og champagneflasker med sløyfe på her på Grønland, tror jeg sannelig jeg skal fortsette feiringen litt uti helgen også. Særlig nå som rapportene tikker inn om at boka selger som varmt hvetebrød og at flere bokhandlere har måttet foreta nybestillinger allerede.

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nJeg håper virkelig denne boka når frem til de som trenger den mest og ikke minst deres pårørende og venner. For som jeg sa innimellom tårene på slutten av lanseringsforedraget mitt, vet jeg i hvert fall at hvis jeg kunne gitt denne boka til meg selv der jeg sto på trappa til kreftklinikken og grein etter først å ha fått diagnosen, ville jeg fått en bedre reise med romskipet. For en moderne brystkreftbehandling er virkelig som å bli bortført av aliens.

Så riktig god helg til alle dere deilige blogglesere der ute. Uten dere og deres kommentarer og innspill hadde det jo aldri blitt noen bok i det hele tatt. Kos dere ordentlig denne helgen. Det skal i hvert fall jeg. Blant annet med disse skjønne gutta her:

IMG_8438Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være riktig så fint lell!

Boka kan også bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her hvis du vil ha den rett hjem i posten. Se flere bilder fra lanseringsfesten på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

Ebola sa du? Alle skal få!

Aldri har jeg vel vært mer begeistret over fremleggingen av et statsbudsjett enn i går og det har ingenting med innholdet å gjøre. Det var bare så utrolig deilig å få forsidene til landets nettaviser brukket opp med litt budsjettnyheter. Resten har jo vært fullstendig teppebomba med Ebola.

1622661_10152822624346062_9079862771858865715_nBildet av en mer enn entusiastisk Oprah fikk jeg da jeg chatta litt med Caroline Reid – bedre kjent som Pam Ann –  i går. Som tidenes råeste flyvertinne entrer hun nemlig scenen på Latter i Oslo tirsdag 21. Oktober. Årets turne heter «Plane Filthy» og ingenting kunne vel vært mer passende i disse Ebola-hysteriske tider.

Hennes form for komedie er veldig observerende, sier hun selv og som jeg forsto det på henne i går, har den norske minutt-for-minutt-dekningen av den ebola-syke legens retur fra Sierra Leone, IKKE gått ubemerket hen:

– Watch out Oslo! I will be bringing Ebola and discussing the missing Malaysian plane MH370 amongst many other newsworthy stories, var den klare meldingen jeg fikk av henne i går i hvert fall. Hun har jo vært i Oslo før og glemmer det aldri – i hvert fall ikke hvordan det var frem til noen begynte å servere cocktails:

- I seem to get drunk every time I am in Oslo and end up with a massive hangover the next day at the airport. Oslo Airport reminds me of one big fucking hangover. Last time was so much fun! I remember it well up until the cocktails started being poured.

Pam-Ann-2014-OsloOg siden Norge så og si bokstavelig talt har Ebola-feber for tiden, får hun saktens grunn til å drikke denne gangen også. Jeg mener hva ER det med folk som seriøst mener at vi ikke burde ha hentet denne legen hjem til Norge fordi hun representerer en smitterisiko?

Hvor sandblåst i huet går det egentlig an å bli i et land med gratis skolegang til alle? Hadde det ikke vært for at Leger uten grenser og andre internasjonale organisasjoner har engasjert seg  i epedemier av denne typen, så hadde jo sjansene vært langt større for at vi snart satt her og dreit vårt eget blod vi også. I hvert fall mye, mye større enn ved at Ullevål har tatt imot denne ebola-syke legen.

10616635_10204096454444726_5640439953469327262_nVi lever i et internasjonalt samfunn der lokale epedemier kan utvikle seg til internasjonale pandemier langt raskere enn på den tiden da vi reiste med seilskuter og uten å rødme i skam kunne hevde at det greieste bare var å la folk råtne i fred der de var når det uansett ikke rammet oss.

Denne norske legen og organisasjonen hun jobber for, er rett og slett vaskekte helter som får Nansen til å virke som en selvsentrert macho-pudding. Så får det jo heller være at vi er noen selvsentrerte puddinger hele jævla gjengen som bare engasjerer oss i Ebola når den har rammet noen som ligner på oss selv.

Jeg syns i grunnen denne illustrasjonen sier det meste som trenger og sies om det:

ebolaEbola sa du? Alle skal få! På Latter i Oslo 21. Oktober klokka 20.00. See ya!

Leave a Comment

Rosa med grønnskjær

Oktober er jo sjølveste Rosa Sløyfe-måneden der kreftforeninger verden over setter fokus på kunnskap om – og ikke minst pengeinnsamling til – brystkreftsaken. Ikke et vondt ord om brystkreftforeningen – de gjør en fantastisk innsats – men jeg syns det er synd at de er så avhengig av den rosamalingen det kommersielle samfunnet bedriver.

IMG_0156Etter et år med operasjon, cellegift og stråling, nyter jeg nå senvirkningene av de to sistnevnte med stråleskader og ødem. Jeg er særlig fornøyd med at de væskende sårene på brystet har størkna og det nå bare er klumpete, hard, varm og kløende hud igjen siden jeg seff også får periodisk eksem av de antiøstrogenene jeg må gå på de neste ti åra.

For øvrig byr bivirkningene av antiøstrogener også på muskelsvakhet, anpustenhet, smerter og kramper i beina, samt fortsatt flatulens som jeg i grunnen har slitt med helt siden cellegiften da jeg satt på trikken og prumpa som ei mitraljøse. Særlig sukker-rosa og femisøt føler jeg meg i hvert fall ikke. Nå har jeg jo klippet på meg pønkesveis også i forsøk på i det minste å få noe gøy ut av det knusktørre, stive og korte post-cellegift-håret.

DSC01559Ja også dødsangsten da, vi må ikke glemme dødsangsten. Den som griper tak i hjertet som ei klo foran hver kontroll som i mitt tilfelle er hver sjette måned. Brystkreft er noe som alltid kan komme tilbake, det vet alle vi som til syvende og sist skal nyte godt av de rosa pengene folk der ute samler inn til videre forskning og annet nå i oktober.

Og i jungelen av kreative ideer for å bidra til denne pengeinnsamlingen, er summen likevel forbausende ukreativ og alltid, uten unntak; sukkersøt rosa. En Tarapi-leser postet for eksempel denne kampanjen observert på T-banen i London på veggen til Tarapi sin Facebookside forleden.

10520550_10152672982526131_3659260832106335580_nHer er det som vi ser ikke bare den babyrosa fargen som dominerer, men også det femtitalls kvinneidealet, representert av fashion og rosa miksmaster i hånd.

Eureka! Baking! Hva er vel mer kvinnelig, rosafemi og passende enn det for å samle inn penger til puppene som hele verden elsker, liksom? Pupper er jo tross alt den mest avbilda menneskelige kroppsdelen i dagens media og reklame. Verden bare elsker pupper!

Men mister du puppen(e), elsker ikke verden lenger deg. Selvfølgelig ikke. Alle vet jo at kvinnens viktigste verdi ligger i hennes evne til å fremstå som mest mulig tiltrekkende objekt, det lærte vi jo til og med av «Aktiv mot kreft» sin trikot-glinsende trimvideo for kvinnelige kreftpasienter forleden.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDen rosa sløyfen ble introdusert av det amerikanske damebladet «Self» og kosmetikkgiganten Estèe Lauder på begynnelsen av nittitallet. Jeg jobba selv i dameblad på den tiden også og husker godt hvor begeistret man var over endelig å få en «lekker» måte å snakke om brystkreft på.

Forsker Venke F. Johansen kaller det «gjenfortellingen av det feminine» siden det handler om å gjenvinne tapet av det feminine ved bruk av andre, feminiserende virkemidler. Som rosa, femtitallslook, sukkersøte cupcakes og mixmastere altså. Og pupper, pupper, pupper, BH-er og enda mere pupper.

Fokuset på det seksualiserte brystet signaliserer at brystkreft handler om tap av attraktivitet, man underkommuniserer at dette faktisk er en livstruende sykdom, sier Johansen til Kilden og jeg har lyst til å kysse henne midt på truten.

TAR_NO_362130_lenes_bloggSom jeg sier i et intervju i siste nummer av Tara, så lette jeg selv med lys og lykter etter stemmer, blogger, fortellinger og bøker som tok dette med brystkreft på alvor uten å miste humoren da jeg selv fikk diagnosen i fjor. Det meste jeg fant fokuserte på å tenke positivt så man skulle bli frisk og ikke minst «fin» igjen.

Og alt var seff uten unntak rosa. Fargen vi fortsatt gir små pikebarn. Av en eller annen grunn ser jeg ikke en lyseblå sløyfe-kampanje for prostatakreft slå like godt an. Det er jo mye mer naturlig i vår kultur å infantilisere kvinner enn å infantilisere menn.

Så når jeg i neste uke lanserer min egen bok om livet med brystkreft, blir det så langt unna rosa jeg klarte å komme. Grønt er skjønt og selv om jeg med den prydbusken på coveret, kanskje kan bli tatt til inntekt for en eller annen rabiat potteplante-produsent, så ligger nå det uansett mitt hjerte langt nærmere enn rosa cupcakes.

cover-fuck-tante-augustaPotteplanta i bokform kan for øvrig allerede bestilles fra forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment

Godt på gata

Som dere vet har jeg flytta min norske base fra gravlunden til Grønland i Oslo. Området ligger og duver på leirgrunn midt mellom nymoderne Barcode og mindre moderne Tøyen. På grunn av den høye tettheten av folk med annen etnisk bakgrunn enn norsk, er dette også et område veldig mange i hele Norge mener noe om, særlig de som aldri har vært her.

DSC01523Grønland er også et av de områdene der Oslofolk FØLER seg mest utrygg i følge flere undersøkelser. Og føler man først noe, hjelper det jo ikke at man faktisk ER langt mer utrygg i andre områder av byen, som Karl Johan og sidegatene der.

Det sagt så er Grønland på ingen måte fri for kriminalitet, den står bare ikke i forhold til det opphausa ryktet området har pådratt seg i enkelte kretser. At det er sånn skyldes nok mye måten vi rangerer forskjellige mennesker på. Litt som hysterisk morsomme Tabu med Abu gjør på NRK i denne videoen der han og Yosef fra Madcon krangler om hvilke etniske grupper som rangeres høyest og lavest her i landet.

Hvite menn på topp, så hvite kvinner, så hvite menns hunder før de i det hele tatt begynner å klassifisere andre etnisiteter enn den blendahvite norske. Krangelen om hvem som skal ligge på bunnen er verdt hele videoen alene. Lolz for realz lizzm.

Etter mange år på hypervoldelige Jamaica der folk skytes og drepes sånn rundt regna 23 i slengen hver eneste uke i snitt, opplever i hvert fall jeg både Grønland og Norge generelt som den reineste søndagskolen. Ikke er jeg redd for at muslimene skal overta landet heller og trives godt med å ha en moske som nærmeste nabo.

Men enkelte muslimer kan med fordel overta kjøkkenet her i landet, spør du meg. Noe av det beste med Grønland er gatelivet og ikke minst gatematen!

DSC01362Mens hipsterne på Grünerløkka og deromkring har kastet seg på den overprisa gatemat-trenden med fancy hotdogs, hamburgere og tacos, får du ekte vare her på Grønland.

Shawarma, Pakistansk Punjab-karri, Tyrkisk döner-kebab og Libanesisk meze, tyter ut av små restauranter som best beskrives som høl i veggen. Det meste er halal og ofte får du ikke servert alkohol heller, men hva gjør vel det når maten smaker himmelsk og du får en full middag til drøye hundrelappen?

DSC01358Så langt har jeg funnet Grønlands beste lamme-shawarma på hjørnet ved Tøyengata og selv om grønnsakene er litt for tilpasset norske ganer i forhold til de shawarmaene jeg euforisk har innhalert på gata i Beirut, er kjøttet likevel så saftig krydret og brødet så nystekt at jeg må ta en liten magedans hver gang.

DSC01537Og det beste av alt er at du blir magedansmett for bare 60 kroner! Jeg kommer til å bli rik av å ha Grønland som base i gamlelandet!

DSC01535Og dette er endatil bare noen få eksempler. Fortsatt er det mye, mye mer å skrive hjem om. Grønland fortjener litt mer rosende omtale og anbefales som turistmål i Oslo på det varmeste. Og da har jeg ikke en gang nevnt motebildet! Trenger du inspirasjon til en ny look som ikke følger verken hipster-strøm eller motehus, er Grønland virkelig stedet.

Jeg har allerede bestemt meg for å begynne med street fashion-blogging under vignetten «Grønland Gatemote». Så langt har jeg likevel bare rukket å fyre av Veronica Uthaug i rosa strikkelue over geometrisk kullsort sveis og skinnjakke og Ida Koskela Nordahl med hårbånd i sølv og klassisk prikkebluse der de satt på en fortauspub og tok seg fabelaktig ut i høstsola i går.

DSC01529Stay tuned. Godt på gata og Grønland gatemote vil bli oppdatert hyppig i tida som kommer. Du tror det ikke før du får se det!

Leave a Comment

Fitnessbloggen Feit & Fit

Jeg er enda ikke helt ferdig med å irritere meg over den sexy-trim-videoen til Aktiv mot kreft der kreftrammede kvinner bukter seg rundt i turndrakt som om ingenting skulle hendt og det viktigste for kvinners selvfølelse er å se sexy ut i andres øyne. Og i går fikk jeg enda en påminnelse da Oslo Maraton drønnet gjennom byen. Aktiv mot kreft ble jo også i sin tid etablert av Grete Waitz.

Ikke et vondt ord om Grete Waitz, noe sier meg nemlig at hun neppe ville stilt jukkende i rosa turndrakt og gullfarga leggings for saka hun heller. Vi kreftkvinner trenger mer realistiske forbilder og info om fordelene ved å være fysisk aktiv i møte med kreftbehandling. Jeg lanserer derfor en underblogg av Tarapi ved siden av Gammelrosabloggen og Dagens antrekk: Fitnessbloggen Feit & Fit.

IMG_7623Selv svømmer jeg nemlig et par tusen meter i Tøyenbadet to til tre ganger i uka. Grunnen til at jeg kan svømme såpass langt er en fortid som konkurransesvømmer som gjør at jeg har teknikken inne, samt det faktum at tjukke mennesker med slitne dvergflodhestkropper som meg, får oppdrift i vann og dermed har mye lettere for å bevege seg der.

hippo-buttsSå selv om dette også innebærer at jeg må iføre meg en slags trikot i form av badedrakt, er det altså ikke først og fremst et tradisjonelt sexy syn å se meg trene.

10409115_10152662197476255_2180091477084811586_nMen HVORFOR I ALL VERDEN skal det være det? Hvorfor skal kvinners selvtillit alltid være synonymt med sexy? Selv får jeg selvtillit av at jeg nå har klart å komme meg såpass i form at jeg klarer å gå helt til butikken og handle og hjem igjen uten å måtte sette meg ned og hvile.

Med bein som tømmerstokker fordi antiøstrogenene får kroppen til å samle vann som en kamel i Kalahari, tungpustetheten og smertene i ledd og muskler som denne behandlingen også medfører, har jeg heller ikke noe mål om å løpe verken halv eller hel-maraton, men ser frem til den dagen jeg kanskje klarer å stå gjennom en hel konsert igjen eller danse på byen.

DSC01327Men det blir som kjent ikke noen vei i vellinga nå for tiden uten tunge investorer. Og skal vi klare å få bukt med det hinsides åndssvake kvinnesynet som fortsatt preger et samfunn som vårt når så altfor mange ikke en gang skjønner «hva som er så galt med å føle seg litt sexy», må vi nok skaffe til veie milliarder.

Det er ikke noe galt i å føle seg sexy, men det er noe galt med at det bare er det alternativet du får når du ønsker å bli sett på som vellykket kvinne. Valgmuligheter, jenter, det er det jeg etterlyser! Don`t drink the Kool-Aid! Men når vi lever under åket av en skjønnhets- og reklameindustri med billioner av kroner i ryggen, er det jo ikke så rart at den faktisk virker.

Kjøper du vårt produkt blir du deilig og alle vet jo at det å være deilig er det viktigste skussmål en kvinne kan få. Også når hun prøver å holde liv i skrotten under eller etter en kreftbehandling. Jeg mener WTF?! Så da jeg intervjuet Christian Ringnes for Tara på Ekebergrestauranten forleden, ba jeg ham seriøst vurdere å investere litt i kvinnesaken.

DSC01408Gudene skal vite at vi trenger alle de milliardene vi kan få!

Leave a Comment

Når kreft skal være sexy

Jaggu ble vi overforsynt med tilbakeslag og sexyvås denne uka gitt. Stiftelsen «Aktiv mot kreft» slo til med tidenes mest feilslåtte trimvideo der kreftrammede kvinner buktet seg rundt med underlivet i fokus. Sånn for bare enda en gang å hamre inn i skallen på oss kvinner at vår viktigste verdi fortsatt ligger i vår sex appeal, liksom.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDu har ikke kommet deg skikkelig etter en kreftbehandling og blitt fullverdig kvinne igjen før du kan jukke rundt i turndrakt og glinsende nylonstrømper, må vite! Også jeg som har sett på det som en seier hver gang jeg har klart å bære handleposene helt hjem uten å måtte ta pause og hvile på en benk underveis. Nå skjønner jeg jo at jeg ikke kan føle meg bedre før jeg jukker hjem med handleposene på alle fire.

Vi tok debatten på Tarapi sin Facebookside. Og selv om noen få ikke klarte å se problemet med det faktum at vi fortsatt må finne oss i å leve i en verden der en slik video for kreftrammede kvinner er helt naturlig å produsere, mens en tilsvarende video for kreftrammede menn aldri ville blitt laget, var vel de fleste enige om at Aktiv mot kreft gikk rett i sexy-fella og ikke passet seg for den.

Du tror det liksom ikke før du får se det. Kvinner selger selvbilde og trim på å fremstå som objekt og kan du få blanda en dildo og et svangerskap inn i miksen, kan du pinadød selge en kreftbok også.

10654873_686039201450163_718031251_nNoen hadde i hvert fall klødd seg lenge på balla på desken i Agderposten for å komme opp med overstående ordspill på forsiden av fredagens avis. Inni var jeg intervjuet over tre sider om boka mi «Fuck tante Augusta» som lanseres 15. oktober – uten å nevne dildoer en eneste gang. Men har man stått frem som dildoanmelder for Cecilie Kjenslis Cpunktet èn gang er det jo klart det må brukes hver gang. Sex selger.

cover-fuck-tante-augustaBoka kan dere for øvrig allerede bestille hos forlagets nettbutikk her. Jeg kan love at den ikke inneholder et ord om hvor deilig og tagbar du bør føle deg for å være vellykka kreftkvinne i dag.

Når skal egentlig kvinner bli tatt på alvor som mennesker i den kommersielle kulturen? Når får vi en sånn trimvideo der kvinner faktisk GJØR noe – annet enn å bare stå der og ta seg ut? Når skal det bli slutt på at det å være vellykket som kvinne er det samme som å være et vellykket objekt?

Ikke med det første såvidt jeg kan se, så da jeg fikk øye på sjølveste Lilli Bendriss på byen i går, måtte jeg bare bort til henne og spørre. Dama er jo tross alt både synsk og kjent fra Åndenes Makt. Men selv ikke hun kunne svare på det.

10621981_10152730819611255_1140364810_nSå mens vi venter på bedre tider, foreslår jeg at vi gjør alt vi kan for at kommersielle krefter som reduserer kvinner til objekt for å selge hva det skal være, får skikkelig dårlige dager. God, ny uke!

Leave a Comment

Det sorte hull på sørlandet

Forrige lørdag anbefalte Anne B. Ragde bloggen min i Klassekampen, men det forsvant i det sorte hull på sørlandet – også kjent som «arkivet».

bilde 3Arkivet er betegnelsen min far bruker på den prosessen som får alle avisutklipp som omhandler noen i den nære familien eller andre vi deler så mye som et halvt DNA-kromosom med, til å forsvinne fra jordens overflate.

Vi andre merker det først når vi rigger oss til med avis og frokostkaffe og åpner trykksaken bare for å stirre rett gjennom den i et sirlig, utklippet hull der min far har funnet noe interessant å spare på.

I og for seg greit nok, hadde det ikke vært for at ingen noensinne har klart å lokalisere disse klippene igjen i dette arkivet når de først har havnet der.

bursdagsblogg-002Vil du se disse utklippene må du nemlig rekke det i tidsvinduet mellom klippingen finner sted og utklippet ligger på min fars skrivebord for å bli behørig merket og streket under med kulepenn. Etter det er det tapt for alltid. Arkivet er avisutklippenes svar på verdensrommets sorte hull.

Klok av skade kjøper jeg derfor alltid mine egne aviser når jeg vet at jeg er intervjua i dem eller omtalt på andre måter, men denne uka har jeg jo vært på flyttefot og ikke rukket å lese en eneste avis.

Min far kunne likevel over telefon stolt formidle at Ragde nå anbefalte Tarapi til hele det Klassekamp-lesende folk. Riktignok sammen med Fotballfrue, men jeg vet jo også å verdsette kontrastene her i livet.

bilde 2(1)Jeg sendte derfor umiddelbart en nød-sms til lillesøs Ida og ba henne avfotografere det hele med mobiltelefonen og som dere ser rakk hun det i grevens tid, rett før de ferdig kulepennmerkete klippene var i ferd med å fordufte til det ytre rom.

Jeg er jo nemlig dritstolt over at Anne B. Ragde digger bloggen min. Etter en heisatur med henne til Svalbard i fjor, fant jeg jo ut at hun er en dame av slike kaliber jeg liker.

svlabard3-023Så takk til Anne for det og takk til Ida for å påta seg potensielt farlig oppdrag som astronaut i arkivet. You rock! Men denne uka kjøper jeg mine egne aviser. Jeg hører nemlig rykter om at Agderposten skal trykke et intervju med meg til helgen.

Leave a Comment

Jeg fant, jeg fant Blomster-Finn

Hva gjør man når man akkurat har fått seg balkong og har giftgrønne fingre som ufrivillig dreper alt plantet i jord? Man får vel søke hjelp hos de beste, tenkte jeg. Så i morges suste jeg like godt ut i Bærum for å ta en prat med sjølveste Blomster-Finn, også kjent som Finn Schjøll.

DSC01347Jeg skulle intervjue ham til min faste spalte «Weekend med Wikander» i det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som for øvrig også søker ny redaktør for tiden. Så skulle du være eller kjenne en utegående reporter med ambisjoner og ideer, kan jeg på det varmeste anbefale en av presse-Norges mest fargerike og morsomme arbeidsplasser.

DSC01341Men tilbake til Blomster-Finn. Som meg er jo han også akkurat ferdigbehandlet for kreft så vi hadde en fantastisk samtale om positivitetstyranniet vi kreftpasienter utsettes for, men det må dere altså kjøpe Oktober-nummeret av Blikk for å lese mer om. Men en ting er sikkert: Den mannen er en sann talegave til menneskeheten!

Jeg er jo likevel ikke mer beskjeden enn at jeg altså kombinerte jobb med å prøve og tilrane meg litt grønne tips til egen balkong. I dag dekorerte nemlig Finn en terrasse i en visningsleilighet i Kielenveien 7 for Skanska som selger de nybygde leilighetene der.

DSC01343Jeg falt pladask for sitrontreet som var en litt mindre utgave av det sitrontreet jeg alltid har hatt i hagen på Jamaica. Fordelen der er at det treet steller seg selv, her i Norge må det altså grønne fingre til og buskveksten inn om vinteren.

Det bør være unødvendig å si at Finn Schjøll ikke var synlig imponert over min grønne ekspertise. Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord så fotografen fikk nok fanget det meste i ansiktsutrykket til Finn Schjøll da jeg kom i skade for å nevne at jeg hadde gått til innkjøp av den rosa plastblomsten min på Ikea:

DSC01342Så det er visst ikke håp for meg uansett hvor mye blomster jeg har gått rundt med på hodet det siste året. De var jo tross alt bare av plast og silke de også. Men samma kan det være, jeg er helt sikker på at man kan få kjøpt et lekkert, lite sitrontre i plast også. Enn så lenge ser kaffekroken på balkongen min bare sånn ut:

DSC01354Riktig god helg så lenge, her i gården skal den brukes til å skru sammen enda litt flere ting fra Ikea.

Leave a Comment

Mens vi venter på IKEA

Etter en helg med bæring, lemping, lossing og flytting av alle mine eiendeler fra Gravlunden til Grønland sitter jeg nå her i ny og lettere kaotisk leilighet og venter på en varelevering fra IKEA med seng, hyller og en kommode.

Bare innhandlingen av slike ting på IKEA en lørdag formiddag med rundt en halv million andre stressa kunder, er jo alene nok til å ta fra normalt livsglade mennesker siste rest av livsgnist.

Men når du har brukt hele fredagen før til å flytte med prolaps i ryggen og en kropp gjennområtten av kreftbehandling og antiøstrogener, var det bare den lille plastblomsterpotten som skimtes på bildet her som kunne få meg til å holde humøret oppe.

DSC01334Mitt nye bosted er nemlig utstyrt med balkong, men siden jeg ikke eier grønne fingre og dreper verandakasser og potteplanter tilsynelatende bare ved å være i nærheten av dem, blir det ingen grønn oase her i gården.

Men en liten plastblomst fra IKEA vil nok klare seg ut sesongen i hvert fall. Rosa og litt sånn optimistisk strittende er den også og det tror jeg kan komme godt med de nærmeste dagene. Rett etter at siste flyttelass var i hus og den første feirings-ølboksen ble åpnet, var nemlig humøret mest sånn:

DSC_0977Men så begynte ting å bli pakket ut av esker for å finne sin nye plass også viste det seg at bestevenninne Trude hadde verdens herligste røde stol til overs og så var det plutselig ikke så verst likevel.

DSC01335Bare IKEA får levert hyller og skuffer nå snart så må jeg sant og si innrømme at jeg gleder meg til neste tur ut på varheuset for å sanke inn siste rest av småting jeg trenger.

På Gravlunden var det jo bare kirkegård utenfor vinduene mine, men her på Grønland oppdaget jeg at det kanskje kan være lurt med gardiner da jeg kom ut av dusjen i morges og strakk på den nakne og flytteslitne dvergflodhest-kroppen min og plutselig stirra rett inn i øya på fire burka-beibs nede i bakgården.

Noe sier meg i hvert fall allerede nå at blogglivet sett fra Grønland kommer til å bli noe å skrive hjem om.

Leave a Comment