Når kreft skal være sexy

Jaggu ble vi overforsynt med tilbakeslag og sexyvås denne uka gitt. Stiftelsen «Aktiv mot kreft» slo til med tidenes mest feilslåtte trimvideo der kreftrammede kvinner buktet seg rundt med underlivet i fokus. Sånn for bare enda en gang å hamre inn i skallen på oss kvinner at vår viktigste verdi fortsatt ligger i vår sex appeal, liksom.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDu har ikke kommet deg skikkelig etter en kreftbehandling og blitt fullverdig kvinne igjen før du kan jukke rundt i turndrakt og glinsende nylonstrømper, må vite! Også jeg som har sett på det som en seier hver gang jeg har klart å bære handleposene helt hjem uten å måtte ta pause og hvile på en benk underveis. Nå skjønner jeg jo at jeg ikke kan føle meg bedre før jeg jukker hjem med handleposene på alle fire.

Vi tok debatten på Tarapi sin Facebookside. Og selv om noen få ikke klarte å se problemet med det faktum at vi fortsatt må finne oss i å leve i en verden der en slik video for kreftrammede kvinner er helt naturlig å produsere, mens en tilsvarende video for kreftrammede menn aldri ville blitt laget, var vel de fleste enige om at Aktiv mot kreft gikk rett i sexy-fella og ikke passet seg for den.

Du tror det liksom ikke før du får se det. Kvinner selger selvbilde og trim på å fremstå som objekt og kan du få blanda en dildo og et svangerskap inn i miksen, kan du pinadød selge en kreftbok også.

10654873_686039201450163_718031251_nNoen hadde i hvert fall klødd seg lenge på balla på desken i Agderposten for å komme opp med overstående ordspill på forsiden av fredagens avis. Inni var jeg intervjuet over tre sider om boka mi «Fuck tante Augusta» som lanseres 15. oktober – uten å nevne dildoer en eneste gang. Men har man stått frem som dildoanmelder for Cecilie Kjenslis Cpunktet èn gang er det jo klart det må brukes hver gang. Sex selger.

cover-fuck-tante-augustaBoka kan dere for øvrig allerede bestille hos forlagets nettbutikk her. Jeg kan love at den ikke inneholder et ord om hvor deilig og tagbar du bør føle deg for å være vellykka kreftkvinne i dag.

Når skal egentlig kvinner bli tatt på alvor som mennesker i den kommersielle kulturen? Når får vi en sånn trimvideo der kvinner faktisk GJØR noe – annet enn å bare stå der og ta seg ut? Når skal det bli slutt på at det å være vellykket som kvinne er det samme som å være et vellykket objekt?

Ikke med det første såvidt jeg kan se, så da jeg fikk øye på sjølveste Lilli Bendriss på byen i går, måtte jeg bare bort til henne og spørre. Dama er jo tross alt både synsk og kjent fra Åndenes Makt. Men selv ikke hun kunne svare på det.

10621981_10152730819611255_1140364810_nSå mens vi venter på bedre tider, foreslår jeg at vi gjør alt vi kan for at kommersielle krefter som reduserer kvinner til objekt for å selge hva det skal være, får skikkelig dårlige dager. God, ny uke!

Leave a Comment

Det sorte hull på sørlandet

Forrige lørdag anbefalte Anne B. Ragde bloggen min i Klassekampen, men det forsvant i det sorte hull på sørlandet – også kjent som «arkivet».

bilde 3Arkivet er betegnelsen min far bruker på den prosessen som får alle avisutklipp som omhandler noen i den nære familien eller andre vi deler så mye som et halvt DNA-kromosom med, til å forsvinne fra jordens overflate.

Vi andre merker det først når vi rigger oss til med avis og frokostkaffe og åpner trykksaken bare for å stirre rett gjennom den i et sirlig, utklippet hull der min far har funnet noe interessant å spare på.

I og for seg greit nok, hadde det ikke vært for at ingen noensinne har klart å lokalisere disse klippene igjen i dette arkivet når de først har havnet der.

bursdagsblogg-002Vil du se disse utklippene må du nemlig rekke det i tidsvinduet mellom klippingen finner sted og utklippet ligger på min fars skrivebord for å bli behørig merket og streket under med kulepenn. Etter det er det tapt for alltid. Arkivet er avisutklippenes svar på verdensrommets sorte hull.

Klok av skade kjøper jeg derfor alltid mine egne aviser når jeg vet at jeg er intervjua i dem eller omtalt på andre måter, men denne uka har jeg jo vært på flyttefot og ikke rukket å lese en eneste avis.

Min far kunne likevel over telefon stolt formidle at Ragde nå anbefalte Tarapi til hele det Klassekamp-lesende folk. Riktignok sammen med Fotballfrue, men jeg vet jo også å verdsette kontrastene her i livet.

bilde 2(1)Jeg sendte derfor umiddelbart en nød-sms til lillesøs Ida og ba henne avfotografere det hele med mobiltelefonen og som dere ser rakk hun det i grevens tid, rett før de ferdig kulepennmerkete klippene var i ferd med å fordufte til det ytre rom.

Jeg er jo nemlig dritstolt over at Anne B. Ragde digger bloggen min. Etter en heisatur med henne til Svalbard i fjor, fant jeg jo ut at hun er en dame av slike kaliber jeg liker.

svlabard3-023Så takk til Anne for det og takk til Ida for å påta seg potensielt farlig oppdrag som astronaut i arkivet. You rock! Men denne uka kjøper jeg mine egne aviser. Jeg hører nemlig rykter om at Agderposten skal trykke et intervju med meg til helgen.

Leave a Comment

Jeg fant, jeg fant Blomster-Finn

Hva gjør man når man akkurat har fått seg balkong og har giftgrønne fingre som ufrivillig dreper alt plantet i jord? Man får vel søke hjelp hos de beste, tenkte jeg. Så i morges suste jeg like godt ut i Bærum for å ta en prat med sjølveste Blomster-Finn, også kjent som Finn Schjøll.

DSC01347Jeg skulle intervjue ham til min faste spalte «Weekend med Wikander» i det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som for øvrig også søker ny redaktør for tiden. Så skulle du være eller kjenne en utegående reporter med ambisjoner og ideer, kan jeg på det varmeste anbefale en av presse-Norges mest fargerike og morsomme arbeidsplasser.

DSC01341Men tilbake til Blomster-Finn. Som meg er jo han også akkurat ferdigbehandlet for kreft så vi hadde en fantastisk samtale om positivitetstyranniet vi kreftpasienter utsettes for, men det må dere altså kjøpe Oktober-nummeret av Blikk for å lese mer om. Men en ting er sikkert: Den mannen er en sann talegave til menneskeheten!

Jeg er jo likevel ikke mer beskjeden enn at jeg altså kombinerte jobb med å prøve og tilrane meg litt grønne tips til egen balkong. I dag dekorerte nemlig Finn en terrasse i en visningsleilighet i Kielenveien 7 for Skanska som selger de nybygde leilighetene der.

DSC01343Jeg falt pladask for sitrontreet som var en litt mindre utgave av det sitrontreet jeg alltid har hatt i hagen på Jamaica. Fordelen der er at det treet steller seg selv, her i Norge må det altså grønne fingre til og buskveksten inn om vinteren.

Det bør være unødvendig å si at Finn Schjøll ikke var synlig imponert over min grønne ekspertise. Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord så fotografen fikk nok fanget det meste i ansiktsutrykket til Finn Schjøll da jeg kom i skade for å nevne at jeg hadde gått til innkjøp av den rosa plastblomsten min på Ikea:

DSC01342Så det er visst ikke håp for meg uansett hvor mye blomster jeg har gått rundt med på hodet det siste året. De var jo tross alt bare av plast og silke de også. Men samma kan det være, jeg er helt sikker på at man kan få kjøpt et lekkert, lite sitrontre i plast også. Enn så lenge ser kaffekroken på balkongen min bare sånn ut:

DSC01354Riktig god helg så lenge, her i gården skal den brukes til å skru sammen enda litt flere ting fra Ikea.

Leave a Comment

Mens vi venter på IKEA

Etter en helg med bæring, lemping, lossing og flytting av alle mine eiendeler fra Gravlunden til Grønland sitter jeg nå her i ny og lettere kaotisk leilighet og venter på en varelevering fra IKEA med seng, hyller og en kommode.

Bare innhandlingen av slike ting på IKEA en lørdag formiddag med rundt en halv million andre stressa kunder, er jo alene nok til å ta fra normalt livsglade mennesker siste rest av livsgnist.

Men når du har brukt hele fredagen før til å flytte med prolaps i ryggen og en kropp gjennområtten av kreftbehandling og antiøstrogener, var det bare den lille plastblomsterpotten som skimtes på bildet her som kunne få meg til å holde humøret oppe.

DSC01334Mitt nye bosted er nemlig utstyrt med balkong, men siden jeg ikke eier grønne fingre og dreper verandakasser og potteplanter tilsynelatende bare ved å være i nærheten av dem, blir det ingen grønn oase her i gården.

Men en liten plastblomst fra IKEA vil nok klare seg ut sesongen i hvert fall. Rosa og litt sånn optimistisk strittende er den også og det tror jeg kan komme godt med de nærmeste dagene. Rett etter at siste flyttelass var i hus og den første feirings-ølboksen ble åpnet, var nemlig humøret mest sånn:

DSC_0977Men så begynte ting å bli pakket ut av esker for å finne sin nye plass også viste det seg at bestevenninne Trude hadde verdens herligste røde stol til overs og så var det plutselig ikke så verst likevel.

DSC01335Bare IKEA får levert hyller og skuffer nå snart så må jeg sant og si innrømme at jeg gleder meg til neste tur ut på varheuset for å sanke inn siste rest av småting jeg trenger.

På Gravlunden var det jo bare kirkegård utenfor vinduene mine, men her på Grønland oppdaget jeg at det kanskje kan være lurt med gardiner da jeg kom ut av dusjen i morges og strakk på den nakne og flytteslitne dvergflodhest-kroppen min og plutselig stirra rett inn i øya på fire burka-beibs nede i bakgården.

Noe sier meg i hvert fall allerede nå at blogglivet sett fra Grønland kommer til å bli noe å skrive hjem om.

Leave a Comment

What a difference a day makes…

Hva man får gjort på en dag sier bare jeg! Jeg kan ikke for mitt bare liv begripe meg på folk som gir opp når ting går litt til helvete eller bare lever sånn langt inn i fremtiden under åket av planer og tanker om «bare jeg blir slank så skal jeg…», «bare jeg får ferdig det prosjektet så skal jeg…» Litt sånn som tante Augusta som den nye boka mi er oppkalt etter.

cover-fuck-tante-augustaAlle i familien kalte henne tante selv om hun rent teknisk bare var tanta til min oldemor Antonette. Men vi er vel litt sånn på sørlandet; en gang tante, alltid tante.  Tante Augusta hadde imidlertid ikke trua på livet. Så frisk som en fisk, men sur som ei potte, «la hun seg til» som de kalte det på den tiden. Det vil si at hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år.

DSC01299Jeg må riktignok gi henne litt kudos for det krever tross alt sin kvinne å forholde seg passiv agressiv til livet i så mange år, men tanken på alle dagene hun på den måten gikk glipp av, er jo nærmest ikke til å holde ut når man vet hvor mye som kan skje på bare en eneste av dem. Av alt jeg har fått til i dag, har jeg nemlig også hatt møte med forleggeren min på Liv Forlag; Myriam Bjerkli. Høstkatalogen er ferdig og vi har lagt planer for boklanseringen 15. oktober.

DSC01292Vi har trua på at denne boka trengs og forhåpentligvis kan inspirere fler enn bare oss damer med brystkreft og våre pårørende til å gi mer faen, vente litt mindre og leve litt mer. Vi skal alle dø til til slutt – til og med tante Augusta gjorde omsider det – men altfor ofte bruker vi tiden før til å vente og glemmer at ventetiden er alt vi har.

DSC01264I tillegg har jeg også brukt dagen til å overta ny leilighet midt i smørøyet av Oslo. Deilige Grønland bydel er den eneste fliken av landet som har et snev av verdensby over seg med folk fra de fleste verdenshjørner og himmelstrøk og jeg liker å bli minnet om dalstroka bortenfor gamlelandet når jeg går ut av døra om morgenen. Det gjør hverdagsblikket større og dagen rikere bare sånn i seg selv.

DSC01288Jeg har jo fortsatt en fot på Jamaica og liker å være på farten. Livet blir så altfor ofte stillestående av å sitte stille. Verden er stor, men livet er enda større og da ser jeg ingen grunn til å ikke bruke det så mye man kan. Bare en eneste dag med liv kan være nok til å fylle en livstid med minner. Og skulle du være redd for å gå glipp av av boka, kan den allerede bestilles fra forlaget her. God dag så lenge!

 

Leave a Comment

Litt andakt på en søndag

I anledning helgen har jeg faktisk vært i Den Norske Kirke for første gang på så lenge jeg kan minnes. Til alt overmål skyldtes det velsignelsen av ekteskapsinngåelsen til to skjønne venner av meg: Anders og Kurt Joar. Kirken har jo som kjent sagt nei til homofil vielse, men velsignelse tillater de altså prester som vil det å gjennomføre.

DSC01195Det er jo rimelig smålig og lite kjærlig å skille på kjærligheten på den måten syns jeg, men så meldte jeg meg også ut av kirka allerede som femtenåring da jeg lot vær å konfirmere meg. Jeg er likevel optimist på hele menneskehetens vegne og ser det som selvsagt at kirken snart rydder opp i dette og følges av både kirker og  moskeer verden rundt på sikt.

DSC01185Visst er det kaos og ondskap i verden, men det lurer ikke meg til å tro at mørkemennene vil seire. Troen på at trolla skal vinne, avler bare enda mer ondskap og er i seg selv mye av grunnen til at vi ofte har tatt ett skritt frem for så å ta to tilbake. Historisk sett har vi likevel hele tiden beveget oss fremover.

DSC01209Selv om mange liker å fokusere på krig og konflikt, har menneskrettighetene aldri stått sterkere enn i vår tid og sterkere skal de bli. Menneskets vilje til ondskap er stor, men menneskets vilje til kjærlighet er mye større. Uten kjærligheten vil vi visne hen og dø og er det noe vi mennesker har vist oss i besittelse av så er det jo selvoppholdelsesdrift.

DSC01232Og etter å ha veltet meg i kjærlighet og glede hele lørdagen, er jeg bare enda mer sikker på det: Størst av alt er kjærligheten. All verdens hat, tanker om oss og de andre, forskjellsbehandling og livsfarlig generalisering av de mange på bakgrunn av de få, fremstår som smålig, tafatt, grått og impotent i møte med kjærlighetens enorme kraft til å spre glede, samhold og liv.

DSC01249Det var en ære å få være med å feire kjærligheten til Andres og Kurt Joar i helgen og en inspirasjon å se gledestårene og varmen den skapte.

DSC01258Når jeg putta minnekortet til kamera i PC`n i dag, ser jeg også at bryllupet visstnok inspirerte meg til å finne litt kjærlighet selv, men det må ha vært etter konjakken altså for dette husker jeg ikke så mye av.

DSC01180Men det beviser jo igjen bare min påstand: Selv konjakk-komatøs etter åtte timers bryllupsfeiring der det verken ble spart på vått eller tørt, er det kjærligheten som romsterer rundt i de to-tre hjernecellene som fortsatt er slått på. Tenk hvordan den lyser når vi slår på alle sammen, sier bare jeg. La det bli lys!

 

 

 

Leave a Comment

Skalldyr, guttetur og bokhøst

Hildrande du for en sommer og for et år det har vært. På lørdag feiret jeg 46 med gode venner og kjære gutter i Mandal. Det markerte slutten på sommeren for min del, men også slutten på et år med kreftdiagnose og behandling som fortsatt river og sliter litt i kroppen min. Men det er jo litt ekstra deilig å fylle enda et år med en sånn diagnose innabords. DSC01051Og å attpåtil gjøre det under skalldyrfestivalen i Mandal må også sies å ha vært et stort pluss. Jeg kunne jo levd av fersk sjømat alene dersom jeg hadde hatt muligheten. Jeg simpelthen elsker skalldyr og denne helgen fikk jeg det i fullt monn.

DSC01127DSC01122Dessuten var jeg jo på en ren guttetur og som noen av dere kanskje også har fått med dere så er jeg jo mer enn gjennomsnittlig glad i deilige skeive mannfolk også, så å få sunget bursdagsangen av et fullt bord med utelukkende brummende, dype mannestemmer var også en helt klar bonus.

DSC01075Og da jeg på toppen av det hele fikk min egen vaskekte havmann i bursdagsgave, var den maritime lykken komplett.

DSC01137Men nå er det slutt på idyllen og i gang med å riste litt løs på verden igjen. Innimellom ferie, fritid, fisk og gutter, har jeg nemlig også fått ferdig ny bok som kommer til høsten.

cover-fuck-tante-augustaSom dere ser er coveret ferdig og boka i trykken. Den kan allerede bestilles på forlagets nettbutikk her selv om den ikke er ute i de vanlige butikkene på enda en liten stund. Så nå når jeg går i gang med forberedelser til bokhøst og vinter, er det ekstra deilig å ha masse gode minner fra sørlandsommer og skalldyrfestival å leve på til neste gang. Se flere bilder fra guttetur til Mandal på Tarapi sin Fcebookside her.

 

 

Leave a Comment

Å vær eller ikke været

Hver gang jeg trekker sørover for sommeren, tar det sjelden mer enn et par timer etter at jeg har parkert stumpen ved bordet i Grimstad-hagen før jeg plutselig blir aldeles besatt av vær og værmeldinger. Kristen Gislefoss kan bare gå hjem og vogge lizzm.

DSC00863Meter vind per sekund, millimeter nedbør per time, østavind, sønnavind og gud forby; den fryktede sørvesten, solgangsbrisen fra helvete. Resten av året valser jeg ut av huset som en idiot uten paraply og blir overrasket av regnet hver eneste gang.

Men på sørlandet om sommeren våkner villmarkens datter til liv i mitt indre uten at jeg har den minste anelse om hvor hun gjør av seg resten av året. Mulig hun emigrerer til Kragerø der jeg har vært nå i helgen sammen med gode venner.

DSC00783Når man har gledet seg en hel vinter til å leve livet utendørs slik man gjør her i landet, blir hver minste meldte meter per sekund plutselig livsviktig i tilmålte feriedager.

I mitt andre hjemland Jamaica, er vi bare opptatt av været i orkansesongen. Til hverdags lyder værmeldingene stort sett sånn: «Kingston, hot and sunny. The rest of the Island: A little bit less hot, but sunny. And now to the news: Four people killed in overheated roadrage gunbattle in Kingston today.» Og sånn går nu dagan.

Men i sommer har det jo faktisk vært bortimot tropisk klima her i Norge også så jeg ble ikke direkte sjokkert da himmelen plutselig åpnet seg og slapp 66 mm nedbør i huet på oss i løpet av en liten time i Kragerø i går.

DSC00880DSC00878De andre timene fikk vi likevel klemt inn en rekke deilige aktiviteter som både båttur og det obligatoriske gigasvære rekesmørbrødet på Skåtøy Kafe. Man kan rett og slett ikke besøke Kragerø uten å få med seg det!

DSC00876Men nå er jeg tilbake i Grimstad noen dager til før jeg setter kursen for skalldyrfestivalen og feiring av min 46-årsdag i Mandal til helgen. Jeg ser allerede nå med bekymring frem mot onsdagen da det er meldt glitrende sol, men ser ut til å snike seg på med 4 meter per sekund av den forhatte solgangsbrisen her sør.

Bursdagsgaven har jeg allerede fått:  Noen deilige uker der bekymringene ikke har vært større enn en meter eller to for mye fra sørvest.

 

Leave a Comment

Hei sjøsveis!

Himmel og hav for noen fantastiske uker vi har hatt her i Grimstad nå altså. 24 grader i vannet og oppunder tretti i lufta med silkemyk vind fra øst så og si hver eneste dag. Her kaller vi slike dager for smeigedager etter det sørlandske uttrykket for å stryke/smeige.

DSC00640Vi har ligget mye og vaka på yttersia av Hestnes helt ute i havgapet der Terje Vigen etter sigende kom fra. Der er svabergende helt glitrende rosa, noe jeg syns kler meg svært godt. Og på vei hjem har vi plukket opp dages middag hos krabbebåten i Grimstad havn.

DSC00483Det hele minner meg aller mest om barndommens somre da jeg løp barbeint over svabergene hele dagen, fanget humler i hagen og utforsket farmorhuset hver eneste kveld. Luktene, lydene, smakene, stemingen, tar meg tilbake til en tid som var så bekymringsløs og deilig at bare minnene om den smitter over på nåtiden.

Selv om jeg i dag alt annet enn løper over svabergene, men snarere åler meg over dem som et strandet forhistorisk sjødyr med prolaps i ryggen og cellegiftsliten kropp, gjør jeg i hvert fall en solid innsats for å få opp D-vitamin nivået gjennom solen på den naturlige måten i tillegg til pillene legene ga meg.

DSC00634Men konsekvensen av så mye båtliv og havgap er at man fort pådrar seg en real sjøveis som skimtet på bildet over. Med kort hår er den som en slags omvendt Elvis-sleik: Høy bak og på den ene siden, ikke fullt så høy foran. Men sånn går det altså når du tilbringer store deler av sommerlivet i vann.

DSC00761Som dere ser har jeg til og med begynt å drite i å kjenne etter med tåa først og bare stuper rett uti uten å blunke. Snart begynner vel rura å vokse på meg også slik den gjør på det meste av litt større sjøpattedyr. Jeg har faktisk blitt så comfy med havet at jeg har begynt å vaske sjøveisen i det også.

DSC00511Alt med det resultat at jeg nå må bruke et produkt anbefalt av lillesøs Ida som heter DAX og er en form for hårgele-sement som limer sjøsveisen fast til skallen under krabbelaget sånn at jeg ikke skremmer tilreisende barn og tanter fullstendig fra flatmark.

DSC00672Fortsatt god sommer. Jeg blir her nede en stund til, jeg.

Leave a Comment

Da jeg nesten møtte Patti Smith

Noen ganger når jeg blir intervjua, særlig i agurktider som nå, får jeg uavladelig spørsmålet: Har du noen forbilder? Jeg stiller aldri folk sånne spørsmål selv når jeg intervjuer dem. Det er jo så vanskelig å svare. Det går jo ikke an å bare ha ETT forbilde og hva er nå egentlig et forbilde liksom? Men må jeg velge, kommer Patti Smith pretty close.

DSC00588Og i går hadde jeg både intervjuavtale med henne og pressepass til konserten hun spilte under Canal Street i Arendal. En festival som har vokst seg både stor og populær med årene og trekker folk fra hele landet.

DSC00573Patti Smith er en sånn type som garantert hadde blitt predikant hadde hun vokst opp her på sørlandet og ikke i storbyen Chicago for så å flytte til verdensbyen New York.

DSC00584I stedet er hun blitt et symbol på opprør, på ikke å finne seg i det, på å åpne for det du brenner inne med og vise fingeren til alle forsøk på hemmende sosial kontroll, mens hun samtidig har vist stor ydmykhet over å være en del av noe større. Eller som hun selv sa det da hun holdt opp den elektriske gitaren sin mot slutten av konserten i går: – Behold, this is the weapon of my generation, we didn`t need no M16`s.

DSC00574Som kunstner og artist har hun bidratt til å definere en hel generasjon pønkere og opprøre. Den helt særegne sangstemmen hennes ble stemmen til alle som lengtet og alle de som turte å drømme de umulige drømmene i perioden fra 1975 til 1984 da hun ga ut sine sterkeste album. Men jeg tror som sagt det fort kunne gått andre veien også og at Patti hadde endt opp som predikant under litt andre forhold.

DSC00577Vi liker å snakke om individene, geniene, de unike stjernene. Men sannheten om en kunstner i verdensklasse slik som Patti Smith, er ofte først og fremst deres unike evne til å være til stede i sin samtid, lese og tolke tendensene og tankene i tiden for så å servere dem tilbake til folket i kunstnerisk form. Ingen genialt nyskapende mennesker opererer i et vakum.

DSC00545Så der satt jeg da, på Tyholmen Hotell i Arendal og ventet på å møte et av mine absolutte forbilder. Intervjuavtale med Patti Smith var i boks og presse og foto-pass trygt plassert i BH-en på kreftpuppen der det naturlig nok er litt mer romslig. Fastivalkontoret hadde nemlig gått tom for halsbånd.

Desverre var ikke det alt de gikk tom for. Det varte og rakk og til slutt ble det så tett på konserten at managementet til Patti avlyste hele intervjurunden. Jeg og kusine-Kristine valgte å svelge skuffelsen med et glass Arendals-øl og heller konsentrere oss om å nyte den forrykende konserten i stedet. Gled dere alle som skal se henne i Fedrikstad på lørdag, sier bare jeg!

DSC00614For som Patti selv meddelte fra scenen utallige ganger, så handler jo alt likevel egentlig om oss selv; folket, menneskene. Det er vi som er fremtiden, fortiden og nåtiden. Det er bare vi som kan utgjøre en virkelig forskjell. Hun sa hun visste folk så på henne som et ikon, men når hun selv så ut over publikum, var det hun som så ikoner, mente hun. – Cross over, messet Patti Smith. Tør å ta steget!

 

 

Leave a Comment