Jeg også

Første gang jeg ble voldtatt var jeg 15 år. Jeg hadde vært på fest, ble full for første gang i mitt liv, sovnet og våkna med en kompis inni meg.

I sjokk kom jeg meg løs og løp ut av huset. Det eneste jeg kunne tenke på var hvor dum jeg hadde vært, hvor mye jeg skamma meg og hvor viktig det var at absolutt ingen fikk vite dette.

DS7_4622Neste gang jeg ble voldtatt hadde jeg rukket å begynne på universitetet og datet en fyr som ikke tok nei for et nei og tvang seg på meg da vi hadde lagt oss hjemme i kollektivet.

Jeg husker jeg lå der og tenkte jaja, vi er jo liksom sammen er vi ikke det? Jeg må vel bare finne meg i det. Han har jo rett når han sier at jeg har vært avvisende i det siste. Jeg er vel bare kjip da. Såpass må jeg kanskje forvente.

DS7_4387Hverdagsvoldtekter. Ikke en skummel fremmed mann som overfaller deg på gata, men en du kjenner, ja kanskje til og med er glad i. Det er det som er de vanligste voldtektene. De er faktisk så vanlige at mange ikke betrakter dem som voldtekt en gang. Men det er de.

I årene mellom de to voldtektene og i alle årene siden, har jeg rett og slett ikke tall på hvor mange ganger menn har skremt meg med aggressiv og pågående, seksuelle tilnærmelser, fysiske overtramp og seksuell sjikane når de enten ikke får det som de vil eller bare er sinte på meg for noe helt annet.

DS7_4481Som når de har fulgt etter meg på vei hjem gjennom byen en lørdags natt og hvest ut «komplimenter» etter meg. Eller når han ene mellomlederen på jobben grafsa tak i meg på julebordet inne på do.

Eller når han professoren på universitetet inviterte på «veiledning» som viste seg å involvere vin og beføling sånn at jeg måtte løpe ut av huset i sjokk og skam – igjen. For det er jo det vi er lært opp til vi kvinner: At det på en eller annen måte er vår skyld, at det er vi som skal skamme oss når seksuelle overgrep og trakassering skjer. At det er vi som må holde kjeft.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Den siste uka har #MeToo rast gjennom sosiale medier. Etter at anklagene om de seksuelle overgrepene, sjikanen og trakasseringen til Hollywoodmogul Harvey Weinstein ble offentlige, har hundretusenvis av kvinner verden over nå begynt å stå frem med egne voldtekt- og overgrepshistorier bak emneknaggen #MeToo.

Det er overveldende å oppleve det massive omfanget dette skredet i sosiale medier har nå, men slett ikke overraskende. Dette er vanlig, dette er faktisk noe nesten alle kvinner uten unntak blir utsatt for i løpet av livet. Dette er kjønnskultur. Dette er resultatet av at vi oppdrar våre gutter til å bli seksuelle subjekter og våre jenter til objekter.

Resultatet av at vi forteller jentene våre at de må være forsiktige og passe seg på fest, men ikke sier et ord til guttene våre om at de må passe seg så de ikke voldtar eller sjikanerer jenter seksuelt.

DS7_4646Og jeg gidder ikke høre et eneste ord til om at «menn også er ofre», at «menn også blir utsatt for seksuell sjikane og overgrep». Javisst blir de det, men det er altså ikke det dette handler om nå. Dette handler om et strukturelt problem som gjennomsyrer hele kjønnskulturen vår. Gutta får lage seg sin egen hashtag og ikke avspore denne.

Jeg håper og tror at dette er begynnelsen på slutten for en kjønnskultur som har unnskyldt menn og skyldpåført kvinner så altfor, altfor lenge. #MeToo er nå blitt verdensomspennende og massivt. Del og sett #MeToo i statusen din du også. Vi kan ikke holde kjeft lenger nå!

Leave a Comment

Når ribbe kan være redningen

I dag er siste nummer av Tara ute hos abonnenter og på fredag finner du bladet i butikken, så i den anledning har jeg lovet å poste oppskriften på hvitløksribba som forandret livet mitt med senskader etter brystkreftbehandling.

a6528726-bfd3-4563-8736-e2a94229d3a2I siste nummer av Tara har jeg nemlig fortalt om hvordan lavkarbolivsstilen har gjort meg mye friskere. Etter et år med lavkarbo har jeg fått energien tilbake, blitt kvitt det meste av smerter og gått inn 27 centimeter rundt livet.

Jeg er generelt skeptisk til både «vidunderkurer» og det at en ting skal passe for alle, men etter et år med dette kostholdet har jeg opplevd så drastiske forbedringer av både hetetokter, nevropati i beina, stivheten av antiøstrogener, fatigue og vektoppgang at jeg rett og slett syns det blir for dumt å ikke dele.

Kanskje kan lavkarbo være til nytte for deg også? Det er i hvert fall verdt et forsøk! Lavkarbo handler tross alt bare om helt vanlig mat.

21268830_10155413156205781_411590863_nAlt begynte julen 2016 da jeg var ute og shoppa julegaver. Utenfor et kjøpesenter ble smertene for store. Ingen benker var ledige så i ren desperasjon satte jeg meg midt på gata. Omgitt av handleposer satt jeg der i duskregnet mens folk hasta forbi og jeg kjente smertene avta.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle som glodde. Alt jeg var opptatt av var å få avlastet smertene. Da jeg omsider kravlet meg opp igjen, dro jeg rett hjem og stekte meg hvitløks- og chilliribbe med coleslaw i ekte majones. Det skulle bli begynnelsen på redningen.

04_Garlic_Immune_boosting_foods_469904627_Ls9907Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbohydrater og ganske mye mer fett enn et gjennomsnittlig norsk kosthold så det er ikke akkurat noe for pyser. Derfor klinka jeg til med det feiteste jeg visste, nemlig ribba. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Lavkarbo er livsstilen for meg. Er du nysgjerrig på kostholdet kan du lese mer i siste Tara og vil du prøve redningsribba mi finner du oppskriften her. Følg meg også på Snapchat @lenewikander der jeg poster litt hverdagsoppskrifter og tips innimellom slagene hvis du vil. Livet med lavkarbo er blitt betydelig bedre å leve.

Leave a Comment

Ribbe med hvitløk, chilli og coleslaw

ribbe-illu1_article_main_landscapeGni ribba inn med pepper og salt minst et døgn før steking slik som du pleier. Men i tillegg propper du hele, skrelte hvitløksfedd og biter av rød chilli inn i kjøttet langs siden. Bruk fingrene og minst en hel hvitløk og fire-fem chilli avhengig av hvor hot du liker det. Stek ellers på vanlig måte. Hvordan man steker ribbe har internett utallige oppskrifter på, blant annet her.

classic-coleslaw-79254-1Jeg liker litt farge på coleslawen og bruker fifty-fifty hvitkål og rødkål.

Dette trenger du (4 pers):

  • 500 g kål
  • 2 stk gulrot
  • 1 dl ekte majones
  • 1 dl creme fraiche (ikke noe light her heller!)
  • 2 ss sitronsaft
  • Noen dråper søtning etter smak, jeg bruker flytende Natreen
  • Litt salt

Riv gulerota, skjær kålen i så tynne strimler som mulig, bland dressingen og vend inn, la stå minst en times tid i kjøleskap og voila: Lavkarbo gjort enkelt!

Leave a Comment

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hvorfor jeg måtte brenne pølseklypa

Ikke før var jeg ferdig med å holde foredrag for hundrevis av norske kreftsykepleiere i Ålesund så fikk jeg time til operasjon på Radiumhospitalet nå på mandag morgen. Tilbakefall av forstadier skal fjernes igjen. Jeg kunne ikke fått bedre oppvarming for jeg hadde nesten glemt hvor mye kule damer som jobber på gølvet i norsk krefthelsevesen.

22155339_10155492532755781_1857663082_nJeg var invitert til å holde foredrag på Landskonferansen i kreftsykepleie så heldigvis var dette en gjeng som skjønte humor og hvor absurd mye rart man kommer ut for og må forholde seg til som kreftpasient både før, under og ikke minst etter behandling. Som for eksempel da jeg sist lå inne på Radium og måtte tilkalle Securitas for å få staka opp vasken på firemannsrommet.

radiumvaskKreftsykepeleierne i Ålesund tok det på strak arm og med full gapskratt. Hvis dere ikke tror meg, er det bare å sjekke Snapchat @lenewikander. Det er det som er så deilig med folk som har vært ute en høstkveld før, sett det meste og ikke reduseres til et bæljende emomonster bare ordet «kreft» blir nevnt.

Etter at jeg blogga om kontrollen på Radium sist, har jeg måttet forklare kjente og ukjente at nei, jeg skal ikke dø nå. Dette går fint. Det er bare et poliklinisk inngrep, jeg slipper ut igjen etter narkosen. Vi snakka nemlig litt om det i Ålesund også. Hvordan kreft er et sånt tåkelurord som overdøver alt annet som blir sagt.

Folk leser «kreft» og blir plutselig ordblinde for alt annet som står både før og etterpå. Potensielle tilbakefall, frykt og senskader er rett og slett en del av det gamet det er å ha vært eller være kreftpasient. Det må både vi og de rundt oss lære oss å leve med på en bærekraftig måte. Livet er ikke for pyser!

22184997_10155492531935781_1538410269_nMen misforstå meg rett: The struggle is real! I kreftbransjen som i de fleste andre bransjer outsourcer man det man kan, noe som betyr at jeg må bruke søndagen til å sette klyster på meg selv.

produkty_Klyx_velkyMan skal møte fastende og fullstendig tømt for dritt til operasjon må vite. Problemet er bare at jeg er så lite teknisk av meg at jeg holdt på å mørklegge halve Oslo sist jeg skulle skifte lysrør på hybelen. Så når pakningsvedlegget kommer med fryktinngytende advarselstegninger som dette, får jeg altså helt forstoppende angst, noe som jo gjør prosessen enda vanskeligere.

24c7ac76-cc18-4a79-ba4e-d30fcee199a5WTF betyr denne tegningen her liksom? Hvor galt kan det gå?

Rimelig ille viste i hvert fall svaret seg å være sist da selve klysterslangen ble sittende igjen inne der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg måtte frem med pølseklypa fra kjøkkenskuffen og så akrobatiske stillinger en rygg med to prolapser bare tillater for å få faenskapet ut igjen.

Alt mens jeg måtte knipe igjen med det jeg hadde av krefter så jeg ikke skulle drite ned hele badet. Jeg har aldri spist pølser siden. Så jo, dette går fint, jeg skal ikke dø, men hvis noen lurer på hvordan jeg har det, kan dere jo bruke søndagen til å faste, stappe hageslangen oppi ræva og brenne bråte på alle kjøkkenredskaper med klypefunksjon. God helg 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

Stille før stormen

Jeg har gjennomlevd en orkan på kategori 5 som den som nå nærmer seg Florida. Og la meg si det sånn; det er ikke noe jeg ønsker å gjennomleve igjen.

jamaica1-067 I mitt andre hjemland Jamaica var vi alle stressa da orkanen Ivan nærmet seg for et direkte treff i 2004. Folk spikra lemmer foran vinduene, sikra båter, hamstra vann, hermetikk og batterier, men som med fattigfolk flest var det begrensa hva de fleste hadde råd til. 500 000 måtte også evakuere sine hjem.

ivan_jaNaboer og venner hadde gjennomlevd katastrofale orkaner før, men Ivan skulle vise seg å bli den verste stormen i Jamaicansk historie så langt. Det var det mange lokale fiskere og bønder som forutsa allerede flere dager før den traff.

Det gjorde de fordi alt dyreliv på øya plutselig ble stille flere dager i forkant. Jamaica er en tropisk øy med et kaklende fugleliv, fullt av sommerfugler, insekter, smådyr, gnagere og løshunder. Vanligvis er det en kakafoni av dyrelyder både dag og natt, men nå, tre dager før orkanen traff, var det plutselig helt stille. Det var som om naturen holdt pusten. Den skjønte hva som var i ferd med å skje.

208243_5404885780_8306_nStillheten i dagene før var en helt vanvittig kontrast til det øredøvende bråket Ivan brakte med seg. Lyden av en orkan er virkelig av apokalyptiske dimensjoner. Å sammenligne den med en jetmotor yter den ingen rettferdighet. Hele verden, hver fiber i kroppen, rister og raser i et brølende bråk som varer og varer og varer helt til du er sikker på at ingenting der ute kan være igjen.

Jeg var heldig og fikk ri ut Ivan i et digert murhus til noen rike naboer. Det var bra for taket på mitt eget hus blåste bort, mens 18 000 Jamaicanere ble hjemløse og 17 drept. Det tok måneder og år før strøm, vann og infrastruktur var tilbake på plass i gjen etter monsteret Ivan med vinder opptil 270 kilometer i timen.

215726_5404910780_9526_nDet er forferdelig å se bildene av de totale ødeleggelsene i Karibia etter Irma nå og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir når et monster som dette treffer fastlandet. Heldigvis har USA ressurser til å gjennomføre masse-evakueringen av 20 millioner mennesker som forberedes nå før Irma treffer land mellom lørdag og søndag.

Ekstremvær av denne typen blir bare mer og mer vanlig. Denne økingen er menneskeskapt. Klimaendringene er virkelige. Samtidig styres USA som nå rammes, av en president som benekter denne virkeligheten. I Norge har vi i dag klimafornektere i regjeringen.

Bruk stemmeretten din på mandag. Si nei til idiotien, si nei til mer fornektelse, si ja til fornuften, vitenskapen og forskningen og stem på en fremtid for våre barn og barnebarn. Snur vi ikke denne utviklingen nå, er det allerede for sent.

Leave a Comment

Nytt (h)år, nye muligheter

Nå som Ullevål har klarert meg som kreftfri enda et år, ser jeg ingen grunn til ikke å gå all in som man sier på nynorsk. Man vet aldri hvor lenge man lever og legger man bredsida til er det rent utrolig hvor mye man får utretta på et år.

21268830_10155413156205781_411590863_nI går klinka jeg derfor til i studio sammen med fotograf Xenia Villafranca og stylist Maiken Berg og tok splitter nye bilder til header, byline og mye annet moro til det nye bloggdesignet vi snart lanserer. Det var Maiken som fant frem min indre småpønker igjen og styla håret mitt som her.

21268860_10155413170830781_1156208034_nDet likte jeg veldig godt. Jeg har savnet min indre småpønker. Jeg er en av de «rare» damene som haaater å gå på spa og skjønnhetssalonger, sammenligner frisørbesøk med tannlegebesøk og det å skulle bli tatt pene, poserende og representative bilder av som den reneste torturen.

21244806_10155413172250781_541691989_nDet skal ganske mye sparkel, gnuring, spraying og gniing til for å sy sammen en førtiplusser av mitt kaliber til profesjonell fotoshoot i studio. De fleste andre kvinneblad-journalister jeg kjenner eeelsker å ta nye bylinebilder og gleder seg til å bli styla og dulla med til fotoshoot. Jeg utsetter det så lenge jeg kan og gruer meg i dagesvis før jeg skal i studio. Derfor er det nå snart fire år siden sist jeg tok slike bilder.

21209229_10155413171765781_663829091_nSå gårsdagen ble seff behørig dokumentert på Snapchat @lenewikander. Heldigvis er fotograf Xenia og stylist Maiken folk som forstår å fremheve det som faktisk er deg og ikke bare et slags lyseblått og totalt fremmed damebladideal du overhode ikke kan kjenne deg igjen i. Første gang jeg ble styla og fotografert til denne bloggen endte jeg nemlig opp som Erna Solberg.

1MB_Lene_Wikander4-3-2-390x489Ikke et vondt ord om Erna Solberg altså! Vel, bortsett fra at hun fortsatt holder seg inne med Frp som jeg håper hele Norge snur ryggen til ved valget. Stem på hva dere vil, bare ikke stem på de fordummende og menneskefiendtlige populistene i Frp, er mitt eneste innspill i denne valgkampen! Men tilbake til Erna. Hun har jeg møtt og intervjuet flere ganger opp gjennom årene og jeg SER at vi kanskje er litt sånn skilt ved fødselen.

12941_188576535780_563625780_4391304_639911_n-390x292Men hva gjelder sånn øvrig stil og fremtoning, kan jeg ikke si jeg syns vi har så mye felles.

skeiv2-023Erna er rålekker hun, men hun ville nok også blitt veldig misfornøyd med å bli styla som meg.

DSC00157Erna-bildene mine ble derfor ganske raskt skrota. Man får være som man er selv om det ikke er sånn andre mener man bør være, sier nå bare jeg. Så i går fikk jeg beskjed om å ta med mine egne klær og personlige ting jeg elsker til å style studio. Da tok jeg med blant annet regnbuekaffekoppen min, lille bamse som jeg nylig fikk i gave, en giraffbolle jeg elsker, noen bøker jeg har skrevet og tegningen Finn Graff gjorde av meg da jeg var skalla og full av cellegift.

21209163_10155413166355781_410493690_nGammelrosabloggen is back! Jeg tror nemlig vi får mye mer ut av samtalen når vi alle møter opp til den som oss selv. Snakkes 😉

Leave a Comment