Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

DSC01924Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

DSC01945Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

DSC01937Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

DSC01929Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

DSC01946En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

DSC01941Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

DSC01933Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean ;-)

 

Leave a Comment

Kos på knollen

Her ligger jeg med nesa i klut og her har jeg ligget hele helgen. Det begynte som en prikkende følelse i halsen som raskt utviklet seg til noe som mest av alt kjentes som en feberhet hjerneskade. Du vet den følelsen når du står opp om morran og er helt sikker på at noen må ha klubba deg i hodet med en slegge rett før du våkna? Jupp.

DSC01891Når kroppen allerede går på kvart maskin og hjernen er rimelig alene etter omfattende kreftbehandling og pågående anti-østrogen behandling, tåler man rett og slett ikke mange forkjølelsesbakteriene før man blir redusert til en hjelpeløs, lallende idiot. Så nå har jeg i det minste lært det også. Man skal jo liksom prøve å finne noe positivt i alt.

Men før jeg ante at alt dette skulle vederfares meg, hadde jeg imidlertid bestilt time hos min fabelaktige og eksentriske frisør Vidar Bigboy. Jeg har jo lagt meg til litt småpønkete guttesveis etter at jeg fikk pels på knollen igjen, men i forrige uke var det ikke mye pønk igjen i den hybelkaninen som klora seg fast på toppen av hodet mitt, gitt.

DSC01890Vel vitende om at Vidar ikke bare er en travel, men også veldig streng frisør, tenkte jeg det var best å stille til time selv om helsen skranta, dessuten kunne jeg virkelig trenge en liten piff og ikke minst å bli trøsta og kost litt med.

Vi single kan jo være en fare for store deler av service-samfunnet når det går for lang tid uten kroppskontakt, vi synes synd på oss selv og bruker enhver anledning til å gnure oss inntil både helsepersonell, manikyrister og frisør-hender så godt og tilsynelatende «diskret» vi kan. Altså noenlunde like diskret som en brølende moskus i brunst på Dovre.

Jeg vurderer å få meg katt.

99359-crazy-cat-lady-starter-kit-mem-CBbJMen selv om jeg fortsatt er syk, ble jeg i det minste fresh på håret. Det er da noe.

DSC01898

 

Leave a Comment

Bamsemums!

Tenk deg at 120 herlige menn arrangerer gallamiddag med både Ingrid Bjørnhov og enda fler mer lettkledde menn på scenen og bestemmer seg for å invitere deg som eneste dame. Snuskete fantasi fra dameromanens dypeste avgrunn? Å neida! På lørdag var det nettopp dette som skjedde meg.

DSC01753Den Norske Bamseklubben feiret nemlig hele femten år og som stolt binne og bamsevenninne, var jeg behørig invitert til jubileumsfest på Grorud Samfunnshus og satte kursen dit med bestevenn og bamse Haakon.

Bamseklubben er en forening for hovedsaklig homofile menn som liker å være seg selv sammen med andre menn – uten å måtte skjele for mye til det skjønnhets- og slankehysteriet mye av det øvrige homomiljøet desverre har adoptert fra den aller mest rosa og kvinnelige skjønnhetsindustrien.

DSC01855Dette dreier seg med andre ord om mannfolk som ikke tar seg selv så pinlig høytidelig og som vet å verdsette innholdet i livet fremfor staffasjen selv om de absolutt vet å ha det litt moro med den også.

DSC01816Bamseballetten underholdt derfor seff behørig og elsket jeg ikke bamsene fra før, ble jeg i hvert fall uhelbredelig forelsket da de entret scenen som litt horny humler. Humla er jo bare mitt absolutte favoritt-pelsdyr.

For humla har jo litt sånn pels og er sikkert god å klappe. Som liten fanget jeg alltid humler på glass og prøvde å dressere dem til å fly i bånd som et ordentlig kjæledyr, men den gang ei så da ble det med bamser i stedet.

DSC01880Jeg har sagt det i festtaler for bamseklubben før, men jeg mener virkelig at alle norske menn burde innrulleres i bamseklubben et års tid sånn på linje med verneplikten. Det tror jeg alle kvinner som liker menn hadde nydt svært godt av. Jeg tok det sågar opp med Erna under Europriden i sommer.

DSC00158Litt bamsedressur ved siden av militær dispilin og voila: Menn som vet at selv i krigen er det til syvende og sist de myke verdiene vi forsvarer. Ingrid Bjørnhov så ut til å være rørende enig med meg.

DSC01769Hun koste seg sånn at hun knapt ville gå av scenen og fortsatte sitt elleville musiskalske show i hele 70 minutter. Hun sa at hun jo var vant til å henge mer i hårfjerningsdelen av miljøet siden hun årlig holder julekonsert med det litt mer glattbarberte Oslo Fagottkor. Hun syns det var deilig med en litt mer hårete avveksling.

DSC01789Og etter det var det raining men langt uti de små timer.

DSC01834DSC01801DSC01852DSC01861Herregud som jeg koste meg! Livet blir av og til ikke bedre enn å være binne blant bamser på Grorud en lørdags kveld. Får jeg noen gang gjennomslag for et års obligatorisk bamseklubb for alle gutta, skal jeg sørge for å legge inn en klausul om at de er pliktig til å invitere binner på fest!

DSC01878Bamsemums til folket! Nå!

Leave a Comment

Jobb, jubel og jubileum

Ingen skal si at ikke vi frilansere vet å multitaske altså. I går var jeg hyra inn for å avlevere en liten verbal salutt fra scenen da det fabelaktige homsestedet London Pub i Oslo feiret 35-årsjubileum.

Allerede en time før showstart var det stinn brakke og backstage var et yrende kaos av drag-queens som ble sminket, GT-Sara som stemte gitaren, champagneflasker og lydteknikere.

DSC01695DSC01686Siden jeg allerede hadde tatt på litt mascara og øyenskygge før jeg kom, tok jeg det innledningsvis ganske med ro på speilfronten.

DSC01658Men som nevnt er multitasking viktig skal man tjene til salt på maten som frilanser så derfor hadde jeg også med meg fotograf Reidar fra magasinet Blikk sånn at jeg kunne bruke kveldens tildragelser i min neste faste spalte for bladet.

DSC01682Men ikke før var vi i gang med arbeidet før det uunngåelige seff skjedde. En drag-queen på litt for høye hæler, vaklet mot bordet der alle kortene med talen min lå og sølte sjampis utover det hele.

DSC01677Etter vill tørking med servietter og føner, ble talen lagt til lufttørking på ryggen av sofaen backstage mens jeg forsynte meg grådig av de deilige snittene som ble servert ute i lokalet. Det hjelper alltid å spise litt når man er nervøs. Som man kan se, har jeg vært mye nervøs i min tid.

DSC01666Men på tross av champagne-sammenklistret tale, to snitter for mye og generelt kaos: The show must go on og for et show det ble!

DSC01714Konfransier Håkon Karlsen, bedre kjent som Maggie Smith, åpnet ballet i en morgenkåpe som ville fått de kostymeansvarlige i Mad Men til å gå fullstendig av skaftet i misunnelse, før jeg entret scenen og fortalte publikum noen sannhetens ord.

DSC01722Så gikk det slag-i-slag med artister, stand-up og enda mer drag-show til langt uti de små timer. Jeg var sant og si ikke hjemme før nærmere tre i natt, men det var det verdt.

10703619_566630393438177_4424936652407264954_nNoe av det aller mest rørende var nemlig at flere Tarapi-lesere hadde funnet veien til London og noen av dem hadde også med seg et nyinnkjøpt eksemplar av boka mi «Fuck tante Augusta» som de ville jeg skulle signere og det gjør jeg seff med glede.

Alt i alt en multitaskings-aften av de sjeldne. Måtte livet bringe både meg, London og dere, langt flere slike kvelder og netter før det er slutt. Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være gøy når man ikke er skvetten.

DSC01727

 

Leave a Comment

Ved godt mot

Da begynner jeg endelig å komme meg etter gårsdagens fabelaktige kåring av årets modigste kvinne på Edderkoppen teater i Oslo. Det er fjerde året på rad at Tara gjennomfører denne kåringen og i år var jeg ekstra fornøyd med at fantastiske Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator for Leger uten grenser, stakk av med den gjeveste prisen.

10646631_877142505663108_831096335245203314_nKonfransier Solveig Kloppen og Tara-redaktør Torunn Pettersen loset oss gjennom en heidundranes helaften med både glam, glitter, humor og dypt alvor. Ja takk alle deler.

1546328_877162278994464_4624124781736909399_nSelv var jeg tildelt min egen bokstand der jeg under mingling i pausene med champagne og fingermat, solgte og signerte bøker så blekket spruta.

DSC01648Fuck tante Augusta går unna som varmt hvetebrød både in real life her ute i samfunnet og i forlagets nettbutikk. Så har du ikke sikra deg et eksemplar enda er det bare å gjøre som Unni Lindell gjorde i går; løp og kjøp.

Tara Lene_LindellJeg blir både rørt og overveldet av alle tilbakemeldingene jeg får fra folk som allerede har lest den og særlig sterkt er det å snakke med andre som har gjennomgått det samme sånn som flere av bokkjøperene i går.

Men litt fjasing og flørt fikk vi seff også tid til da jeg snublet over smykkedesigner og kunstner Bjørg Thorhallsdottir på utsiden av teateret. Hun holdt både en gripende tale på scenen og var giveren av 3. prisen som gikk til Hanne Kristin Rohde for sin uredde stil som leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser.

Tara Ute_Lene_Bjørg3Tara Ute_Lene_Bjørg2Men kveldens lekreste tospann var nok Tara-redaktør Torunn Pettersen og jurymedlem Astrid Gunnestad. Dessuten var det Astrid som innledet hele showet med de sannhetens ord om at hverdagsmotet noen ganger kan være det tøffeste motet og at av og til er bare det å stå opp av senga noe av det modigste man gjør.

Tara Torunn_Astrid1Så nå som jeg har klart å komme meg ut av senga etter gårsdagens champagnegallopp, høyner jeg mitt eget hverdagsmot med å ta en tur på trening i tillegg. Godt mot der ute!

Leave a Comment

Trenger du litt tarapi?

Som de fleste har fått med seg er jeg nå bokaktuell med «Fuck tante Augusta – Humoristisk og dønn alvorlig om livet med brystkreft». Enkelte syns kanskje det burde være nok å gi ut bok, men ikke jeg. Jeg har nemlig mer å melde!

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nSå nå er jeg også tilgjengelig for å holde foredrag for foreninger og folk der ute som måtte ønske det. Jeg fremfører en liten times multimedia foredrag med livsmot i film, bilder og fri dressur som allerede er behørig testet på mennesker og godkjent for bruk på det norske folk.

bilde3-440x293Testpersoner har blant annet vært Anne Lindmo og Lene Kongsvik Johansen som dere ser reagerer med skrekkinngytende innlevelse på bildet over.

Men jeg har selvfølgelig også prøvd ut deler av materialet på både God Morgen Norge og Trygdekontoret. Det er viktig å teste ut nye tarapiformer på et så bredt publikum som mulig før man går inn i den mer konkrete behandlingsfasen.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nIMG_7620Det er likevel live at tarapien fungerer best så jeg har selvfølgelig sørget for behørig utprøving der også som for eksempel med Tara-redaktør Torunn Pettersen her.

julebordtara-009-440x330Jeg har også testet ut materialet på høyfjellet med et lengre foredrag på Vestlia resort på Geilo for rundt 200 Tara-lesere for å se om det holdt seg i tynnere luft og det gjorde det.

tarakåserigeilo-0101-440x232Ålesund har også vært utforsket med damenes aften på herlige Teaterfabrikken og materialet tålte det ramsalte klimaet der også meget godt.

IMG_78791-440x330Jeg understreker likevel at tarapi ikke under noen omstendigheter må forveksles med den mer kjente behandlingsformen terapi. Noe grining må påregnes, men latteren sitter løsest. I hvert fall løst nok til at jeg stort sett får champagne av vertskapet etterpå som av Magne Hustavenes og Diakonhjemmet Sykehus her.

IMG_0116Så trenger du og dine litt tarapi i forbindelse med et seminar eller andre arrangementer, er det bare å ta kontakt med meg på lenewikander@hotmail.com eller min atskillig mer velorganiserte manager Roy på roychrbraathen@gmail.com så finner vi en tarapiform som passer nettopp dere.

Her er i hvert fall en liten smakebit-film satt sammen av Tara-fotograf Xenia Villafranca fra den fabelaktige lanseringsfesten av Fuck tante Augusta. Livet er ikke for pyser!

Snakkes!

Leave a Comment

Feiring, flyfiller og en pattegris

Forrige onsdag lanserte jeg bok og hele uka siden, har jeg like godt brukt til å feire. Jeg har riktignok klemt inn litt jobb og noen treningsøkter innimellom slagene, men man blir jo ikke akkurat rik av å gi ut bok så da syns jeg like godt man kan ta ut overskuddet i feiring.

cover-fuck-tante-augustaOg når jeg i tillegg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra folk som allerede har kjøpt og lest boka, er jeg ganske så stolt av å få til det jeg ville: En litt annerledes kreftbok til støtte, hjelp, underholdning og inspirasjon for de som gjennomgår en brystkreftprosess som meg og alle de som står rundt dem. En Tarapi-leser skrev blant annet dette på veggen til en brystkreftgruppe vi begge er medlem av på Facebook:

«Endelig boka på fange på sofaen! Har en litt dårlig dag med ugrei Fatigue og holder meg litt fast her, men leser og leser, snørr, tårer og latter. Er så takknemlig, for denne boka. Hærregud som Lene Wikander får satt ord på dette! Kjenner meg så inderlig godt igjen, takk for fine tanker og refleksjoner. Dette er en viktig bok jeg håper ALLE vil lese. Fuck tante Augusta! Og takk til superhelten Lene som har skrevet den.»

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nDa blir jeg både rørt, stolt og glad. Jeg kastet meg derfor ut i en ukes feiring med bamsefest, homodisco, Pam Ann-show og pattegris. Tante Augusta ville neppe godkjent det heller.

10424284_10152697256506329_8753280266677576751_nJepp, bare på homsebaren London Pub kan det dukke opp en vaskekte helstekt pattegris til nattmat i gave fra de ansatte. Jeg elsker å henge på homobar. Det er så veldig mye snakk om hvor vondt det er å være annerledes, å skille seg ut og å ikke passe inn.

Jeg skal ikke underslå at det sikkert kan være vanskelig, men det er jo ALTFOR lite fokus på hvor deilig og frigjørende det faktisk kan være å være litt annerledes og gi litt mer faen i hva folk måtte mene og syns.

10743699_10152664292235817_1732995225_nJeg elsker det litt grovkornede og utagerende livsglade ved homomiljøet. Jeg liker også å henge på homobar fordi kjønnsbåsene ikke er like trange der som i resten av samfunnet. I homomiljøet gis det flere muligheter å være kjønn på der vi kvinner for eksempel ikke nødvendigvis må sitte og kvitre som et dumt og utspjåka  fjørfe på en stol for å tiltrekke oss oppmerksomhet.

DSC01629Derfor sa jeg seff også tvert ja da London Pub spurte om de kunne sette meg på plakaten når de nå skal feire sitt 35-års jubileum 5. November. Jeg skal bruke anledningen til å kåsere litt om fryden ved å være annerledes.

DSC01628For det er jo faktisk som slagordet til magasinet Blikk der jeg også har fast spalte, sier: Ingen er som alle andre. Men hvorfor er vi så opptatt av å ligne noen som ikke finnes? Vi halser rundt og strekker oss etter idealer som speiler den perfekte kvinne, mor, partner, venninne eller kreftpasient. Take your pick.

Alt uten å stanse opp et øyeblikk, tenke, se oss selv i speilet og reflektere over hva slike idealer faktisk er: Oppkonstruerte forbilder sammensatt av storsamfunnets ofte forgubbede tanker om hva et fullverdig menneskeliv skal være. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Gi nå for guds skyld litt mer faen der ute!

DSC01611Det gjorde i hvert fall jeg i går da jeg tok med meg favoritt-bamseparet mitt på flyfilla Pam Ann sitt show på Latter i Oslo. Vi brølte i latter over ebola og flystyrt-vitser helt på kanten og etterpå slo vi ut håret litt på London Pub igjen.

DSC01626Da jeg ruslet hjem i høstregnet, måtte jeg sende en liten tanke til tante Augusta på sørlandet igjen. Hun la seg jo til som de kalte det på den tiden: La seg i sengen og ventet på å dø. Hun fikk nemlig ikke til å være som de andre og syntes ikke livet var noe gøy. Hun ble liggende i 23 år.

Med en sånn stahet og pågangsmot, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hva som hadde skjedd hvis tante Augsta hadde brukt de kreftene til å stå opp av den sengen, be de andre dra til helvete og levd livet slik hun selv ville på tross av alle de forventninger og krav hun hadde internalisert i seg selv.

Noe sier meg at det hadde blitt 23 års sørlandshistorie som måtte skrives på nytt. God onsdag der ute!

Fuck tante Augusta er nå i salg i bokhandelen eller kan bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Lanseringslykke og litt tårer…

Da er endelig «Fuck tante Augusta» lansert med brask og bram på Nordens største bokhandel Eldorado i Oslo. Det ble en helaften av de sjeldne og selv om jeg begynte å grine litt på slutten av foredraget mitt, følte jeg meg som en rimelig proff forfatter da jeg endelig kunne kræsjlande både prolapsen og senebetennelsen i en stol og begynne å signere bøker.

IMG_8414 2Det var stinn brakke og det var så stas! Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle pådra meg senebetennelse i armen også så mange bøker som jeg måtte signere, men et par glass cava tok heldigvis støyten for det.

IMG_8425Kreftsykepleier ved Ullevål; Kari Heitman Kraglund, som har hjulpet meg med fakta-delene av boka, var selvsagt også behørig til stede.

IMG_8446Det var seff også Kari Halvorsen som har tegnet de fantastiske illustrasjonene til boka. Som brystkreftpasient selv, har hun tilført disse tegningene en helt unik nerve som jeg er veldig stolt av å få lov til å ha med i en bok som denne.

IMG_8441«Fuck tante Augusta» er jo blitt en kreftbok som ikke er helt som andre kreftbøker. En bok som viser fingeren til positivitetstyrranniet, prøver å si noe om hvordan det egentlig er og hjelpe å holde et litt realistisk-humoristisk fokus på hva som egentlig er viktig i livet – kreft eller ei.

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nOg da var det jo ekstra gøy at så mange hadde funnet veien til Eldorado denne lanseringskvelden. Ikke rart jeg måtte grine en skvett, folk kan jo være så utrolig fine.

IMG_8427Sjefredaktør i Tara; Torunn Pettersen, holdt en fantastisk fin tale og fotograf Xenia Villafranca hadde satt sammen en film fra Puppedagbøkene som vi har videoblogget gjennom et helt år med brystkreftbehandling.

Den filmen ble både så morsom og sterk at jeg skal ta den med meg ut på en liten foredragsturne, men det kommer jeg tilbake til i neste blogginnlegg. Akkurat nå er jeg fortsatt i lanseringsrus.

IMG_8435Noe av det aller beste med en sånn lansering er jo at det også kommer så mye gode venner, kjente og kjære –  både gamle og nye. Etterpå samlet den harde kjerne seg på Aye Aye Club nede i gata og fortsatte festen der.

IMG_8451Så etter å ha hvilt litt ut med beina høyt mellom blomsterbuketter og champagneflasker med sløyfe på her på Grønland, tror jeg sannelig jeg skal fortsette feiringen litt uti helgen også. Særlig nå som rapportene tikker inn om at boka selger som varmt hvetebrød og at flere bokhandlere har måttet foreta nybestillinger allerede.

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nJeg håper virkelig denne boka når frem til de som trenger den mest og ikke minst deres pårørende og venner. For som jeg sa innimellom tårene på slutten av lanseringsforedraget mitt, vet jeg i hvert fall at hvis jeg kunne gitt denne boka til meg selv der jeg sto på trappa til kreftklinikken og grein etter først å ha fått diagnosen, ville jeg fått en bedre reise med romskipet. For en moderne brystkreftbehandling er virkelig som å bli bortført av aliens.

Så riktig god helg til alle dere deilige blogglesere der ute. Uten dere og deres kommentarer og innspill hadde det jo aldri blitt noen bok i det hele tatt. Kos dere ordentlig denne helgen. Det skal i hvert fall jeg. Blant annet med disse skjønne gutta her:

IMG_8438Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være riktig så fint lell!

Boka kan også bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her hvis du vil ha den rett hjem i posten. Se flere bilder fra lanseringsfesten på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

Ebola sa du? Alle skal få!

Aldri har jeg vel vært mer begeistret over fremleggingen av et statsbudsjett enn i går og det har ingenting med innholdet å gjøre. Det var bare så utrolig deilig å få forsidene til landets nettaviser brukket opp med litt budsjettnyheter. Resten har jo vært fullstendig teppebomba med Ebola.

1622661_10152822624346062_9079862771858865715_nBildet av en mer enn entusiastisk Oprah fikk jeg da jeg chatta litt med Caroline Reid – bedre kjent som Pam Ann –  i går. Som tidenes råeste flyvertinne entrer hun nemlig scenen på Latter i Oslo tirsdag 21. Oktober. Årets turne heter «Plane Filthy» og ingenting kunne vel vært mer passende i disse Ebola-hysteriske tider.

Hennes form for komedie er veldig observerende, sier hun selv og som jeg forsto det på henne i går, har den norske minutt-for-minutt-dekningen av den ebola-syke legens retur fra Sierra Leone, IKKE gått ubemerket hen:

– Watch out Oslo! I will be bringing Ebola and discussing the missing Malaysian plane MH370 amongst many other newsworthy stories, var den klare meldingen jeg fikk av henne i går i hvert fall. Hun har jo vært i Oslo før og glemmer det aldri – i hvert fall ikke hvordan det var frem til noen begynte å servere cocktails:

- I seem to get drunk every time I am in Oslo and end up with a massive hangover the next day at the airport. Oslo Airport reminds me of one big fucking hangover. Last time was so much fun! I remember it well up until the cocktails started being poured.

Pam-Ann-2014-OsloOg siden Norge så og si bokstavelig talt har Ebola-feber for tiden, får hun saktens grunn til å drikke denne gangen også. Jeg mener hva ER det med folk som seriøst mener at vi ikke burde ha hentet denne legen hjem til Norge fordi hun representerer en smitterisiko?

Hvor sandblåst i huet går det egentlig an å bli i et land med gratis skolegang til alle? Hadde det ikke vært for at Leger uten grenser og andre internasjonale organisasjoner har engasjert seg  i epedemier av denne typen, så hadde jo sjansene vært langt større for at vi snart satt her og dreit vårt eget blod vi også. I hvert fall mye, mye større enn ved at Ullevål har tatt imot denne ebola-syke legen.

10616635_10204096454444726_5640439953469327262_nVi lever i et internasjonalt samfunn der lokale epedemier kan utvikle seg til internasjonale pandemier langt raskere enn på den tiden da vi reiste med seilskuter og uten å rødme i skam kunne hevde at det greieste bare var å la folk råtne i fred der de var når det uansett ikke rammet oss.

Denne norske legen og organisasjonen hun jobber for, er rett og slett vaskekte helter som får Nansen til å virke som en selvsentrert macho-pudding. Så får det jo heller være at vi er noen selvsentrerte puddinger hele jævla gjengen som bare engasjerer oss i Ebola når den har rammet noen som ligner på oss selv.

Jeg syns i grunnen denne illustrasjonen sier det meste som trenger og sies om det:

ebolaEbola sa du? Alle skal få! På Latter i Oslo 21. Oktober klokka 20.00. See ya!

Leave a Comment

Rosa med grønnskjær

Oktober er jo sjølveste Rosa Sløyfe-måneden der kreftforeninger verden over setter fokus på kunnskap om – og ikke minst pengeinnsamling til – brystkreftsaken. Ikke et vondt ord om brystkreftforeningen – de gjør en fantastisk innsats – men jeg syns det er synd at de er så avhengig av den rosamalingen det kommersielle samfunnet bedriver.

IMG_0156Etter et år med operasjon, cellegift og stråling, nyter jeg nå senvirkningene av de to sistnevnte med stråleskader og ødem. Jeg er særlig fornøyd med at de væskende sårene på brystet har størkna og det nå bare er klumpete, hard, varm og kløende hud igjen siden jeg seff også får periodisk eksem av de antiøstrogenene jeg må gå på de neste ti åra.

For øvrig byr bivirkningene av antiøstrogener også på muskelsvakhet, anpustenhet, smerter og kramper i beina, samt fortsatt flatulens som jeg i grunnen har slitt med helt siden cellegiften da jeg satt på trikken og prumpa som ei mitraljøse. Særlig sukker-rosa og femisøt føler jeg meg i hvert fall ikke. Nå har jeg jo klippet på meg pønkesveis også i forsøk på i det minste å få noe gøy ut av det knusktørre, stive og korte post-cellegift-håret.

DSC01559Ja også dødsangsten da, vi må ikke glemme dødsangsten. Den som griper tak i hjertet som ei klo foran hver kontroll som i mitt tilfelle er hver sjette måned. Brystkreft er noe som alltid kan komme tilbake, det vet alle vi som til syvende og sist skal nyte godt av de rosa pengene folk der ute samler inn til videre forskning og annet nå i oktober.

Og i jungelen av kreative ideer for å bidra til denne pengeinnsamlingen, er summen likevel forbausende ukreativ og alltid, uten unntak; sukkersøt rosa. En Tarapi-leser postet for eksempel denne kampanjen observert på T-banen i London på veggen til Tarapi sin Facebookside forleden.

10520550_10152672982526131_3659260832106335580_nHer er det som vi ser ikke bare den babyrosa fargen som dominerer, men også det femtitalls kvinneidealet, representert av fashion og rosa miksmaster i hånd.

Eureka! Baking! Hva er vel mer kvinnelig, rosafemi og passende enn det for å samle inn penger til puppene som hele verden elsker, liksom? Pupper er jo tross alt den mest avbilda menneskelige kroppsdelen i dagens media og reklame. Verden bare elsker pupper!

Men mister du puppen(e), elsker ikke verden lenger deg. Selvfølgelig ikke. Alle vet jo at kvinnens viktigste verdi ligger i hennes evne til å fremstå som mest mulig tiltrekkende objekt, det lærte vi jo til og med av «Aktiv mot kreft» sin trikot-glinsende trimvideo for kvinnelige kreftpasienter forleden.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDen rosa sløyfen ble introdusert av det amerikanske damebladet «Self» og kosmetikkgiganten Estèe Lauder på begynnelsen av nittitallet. Jeg jobba selv i dameblad på den tiden også og husker godt hvor begeistret man var over endelig å få en «lekker» måte å snakke om brystkreft på.

Forsker Venke F. Johansen kaller det «gjenfortellingen av det feminine» siden det handler om å gjenvinne tapet av det feminine ved bruk av andre, feminiserende virkemidler. Som rosa, femtitallslook, sukkersøte cupcakes og mixmastere altså. Og pupper, pupper, pupper, BH-er og enda mere pupper.

Fokuset på det seksualiserte brystet signaliserer at brystkreft handler om tap av attraktivitet, man underkommuniserer at dette faktisk er en livstruende sykdom, sier Johansen til Kilden og jeg har lyst til å kysse henne midt på truten.

TAR_NO_362130_lenes_bloggSom jeg sier i et intervju i siste nummer av Tara, så lette jeg selv med lys og lykter etter stemmer, blogger, fortellinger og bøker som tok dette med brystkreft på alvor uten å miste humoren da jeg selv fikk diagnosen i fjor. Det meste jeg fant fokuserte på å tenke positivt så man skulle bli frisk og ikke minst «fin» igjen.

Og alt var seff uten unntak rosa. Fargen vi fortsatt gir små pikebarn. Av en eller annen grunn ser jeg ikke en lyseblå sløyfe-kampanje for prostatakreft slå like godt an. Det er jo mye mer naturlig i vår kultur å infantilisere kvinner enn å infantilisere menn.

Så når jeg i neste uke lanserer min egen bok om livet med brystkreft, blir det så langt unna rosa jeg klarte å komme. Grønt er skjønt og selv om jeg med den prydbusken på coveret, kanskje kan bli tatt til inntekt for en eller annen rabiat potteplante-produsent, så ligger nå det uansett mitt hjerte langt nærmere enn rosa cupcakes.

cover-fuck-tante-augustaPotteplanta i bokform kan for øvrig allerede bestilles fra forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment