Ma`a Salama to all my Mamas

Farvel til alle mine mamas. Mama er en hedersbetegnelse her i Tanzania og Ma`a Salama betyr «med fred», men brukes som farvel. Nå har jeg nemlig akkurat sendt min andre gruppe med reiseglade damer hjem til Norge og herregud for noen uker det har vært!

44484100_324627284782529_7555237284895784960_n

Vi har veltet oss rundt i Det Indiske Hav.

44371604_560277501060254_572065802463739904_n44461860_1060916420755367_6384316396985122816_n

Sett utallige soloppganger.

44508711_1951602791543819_6800969980369174528_n44402535_769933250008766_7093132549404229632_n

Seilet med tradisjonell Dhow-båt inn i solnedgangen.

44458622_260753481310915_6322157207915855872_n44481297_729569604102180_1516597804561072128_n

Bodd på magiske hoteller i det gamle sultanatet på Zanzibar.

44450125_186959535513392_2785502504404647936_n44468741_1941231509516980_810660156403613696_n44392203_321300231782963_7534467999873368064_n

Sovet som dronninger i himmelsengene til Emerson Spice.

44452538_1015532188618487_8673113046073212928_n44428833_349673255607183_1538834198872195072_n

Dekket langbord etter langbord.

44348285_330234931068530_5114922088049672192_n44390104_276557219653172_7161362502947700736_n

Og selvfølgelig holdt kaftanshow i Secret Garden med ekte damer som modeller, noe som fikk shoppingpulsen til å gå bananas hos både meg og resten av damene.

44346299_2087550107971929_7125579442482577408_n

Ingenting slår følelsen av å drapere seg i løstsittende og superkomfortabel silke og chiffon. Derfor har vi også kommet opp med hashtagen #kaftankraft for disse jenteturene som jeg nå er helt sikker på at vi vil arrangere flere av.

44562073_1003392246532458_4475641069605748736_n

Det bor utrolig mye kraft i en vaskekte kaftan som gir kroppen fritt spillerom til å bare være, helt uten hold-in truser og andre torturinstrumenter vi kvinner ifører oss for å være presentable. I kaftan ser du nemlig fæbuløss ut uansett!

44569112_2081542362159985_6244247360159875072_n

Og da vi siste kvelden på Jambiani var så heldige å få plateaktuelle Tine Skolmen til å synge Edith Piaf for oss med hjerteskjærende innlevelse og jazza undertoner, ja da var rett og slett lykkefølelsen komplett.


44571517_333267330769794_5475855282586255360_n44563794_522417221565538_4215952310209085440_n

Som jeg har sagt før tror jeg ikke på lykken som en mulig kronisk tilstand. Er du lykkelig, spør folk som ikke har vett til annet. Lykken er i hele sitt vesen et kortvarig blaff av ekstrem glede og tilstedeværelse. Skulle du vært lykkelig konstant, hadde du dødd av påkjenningen, så sterk er den ekte lykkefølelsen.

44461458_750884558588519_3504884375156162560_n

Som en Piaf-sang er livet så mye mer enn lykke. Det rommer sorg, savn, sykdom, enorm kjærlighet, hverdagsgleder og ekstrem lykke. I skjønn og uskjønn forening, alt til sin tid.

44416541_1851940208225134_4905776911814230016_n

Men så er det jo sånn at man kan lage seg små pustehull av lykke innimellom slagene og det er det jeg opplever at disse jenteturene til Tanzania er blitt: En liten snorkel opp til hverdagens overflate der man kan trekke lungene fulle av lykkeluft et par ukers tid. Det gir jo bedre oksygenbalanse til neste dypdykk også tenker jeg.

44468797_566902507094017_7011796327063355392_n

Så vil du være med og snorkle neste gang, meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook her så blir du oppdatert om nye turer når vi har dem på stell. Akkurat nå har jeg nemlig fått vite om et slott ei dame har bygget på kanten av Ngorogoro-krateret og skal opp i nord og sjekke ut det. Kaftankraft i et slott på kanten av Ngorogoro? Joda, høres ut som lykkeluft for meg! 😉

Leave a Comment

Med Crocs og horn til Tanzania

Da jeg først kom på ideen om å ta med meg tjue damer på tur til mine favorittsteder i Tanzania og på Zanzibar, hadde jeg drukket en del vin.

43703340_2187804091456953_6988071232662929408_n

Jeg satt på terrassen til Karianne og Rashid som driver Upepo Safari her i Dar es Salaam og hadde ikke lyst til å dra hjem. Hvorfor ikke invitere noen blogglesere med så får du dekka flybilletten og har råd til å komme ned igjen snart, sa Karianne. Genialt, sa jeg.

43952509_399358053934473_8087206496749748224_n43677172_2197531603904705_1440330786090778624_n

Så gikk det sånn det gjerne går når man har drukket mye vin og fått geniale ideer: Det tok helt av og ideen viste seg betydelig mindre gjennomtenkt enn man ideelt sett skulle ønske seg. For å si det forsiktig. Etter 3, 4 minutter hadde nærmere 60 damer vippset depositum til det som bare skulle være en engangstur.

43828506_280312615918915_1326886307368009728_n

Men Upepo Safari fikset brasene og her sitter jeg i Tanzania etter å ha avlevert første gruppe ut på flyplassen i natt. Jeg var så nervøs før jeg møtte dem. Hva er det jeg har satt i gang? Tenk om dette bare er helt gale kvinnfolk? Hvordan skal det gå? Alt ble helt annerledes enn jeg hadde trodd og fryktet.

43749666_256408478399561_2343329049981485056_n

Herregud så fantastisk vi har hatt det! Vi har ledd så jeg fortsatt har vondt i magen. Vi har grått, drukket vin, badet, danset, sunget og ligget rett ut. Jeg tror alle i gruppa har fått nye venner for livet. Det har rett og slett vært helt uforglemmelig. Vi har fått en fantastisk kaftan-motevisning hos Emerson Spice:

43706404_291077954832280_561582401474527232_n43694644_256775328354391_8251119113238216704_n

Noe som resulterte i at vi laget vår egen hashtagg #kaftankraft. Det er nemlig ingenting som slår følelsen av å vasse rundt i en sky av silke, chiffon og den mykeste bomull når du går inn for å bli livsnyter på heltid.

43879126_305484190047888_14543171581116416_n43878950_176500993235443_924472378816200704_nVi har spist lange middager i solnedgangen på taket av Zanzibars to tårn.

43828165_314234269376341_5122218704909631488_n

44057205_2231681090440603_3836027281390698496_nVi har veltet oss rundt i Det Indiske Hav på Jambianis vakre strender og blitt skjemt bort av nydelige Blue Oyster Hotel.

43763451_480196312463649_3169739744812728320_n43765091_706282369746893_5876348299899830272_n43788911_600164373760858_1920819519207505920_nDer fremførte også fantastiske Astrid Overaa siste akt av enkvinnes-forestillingen Lilly Valentin som hun har hatt en suksessturne med hjemme i Norge nå. Snørr og tårer skvatt og magelatteren satt der den skulle.

43731772_247745509242284_6091754280027422720_n

Det var seff også Astrid som på død og liv måtte kjøpe et horn på Zanzibar Curio Shop i Stone Town som vi siden har brukt til å samle troppene når det trengtes. Bært, bært. Ikke noen yndige guider i lyseblått med håndholdt skilt her i gården nei!

43721068_1871472216272380_1618156201810329600_n

Og da vi forlot takterrassen til Emerson on Hurumzi der alle må sette fra seg skoene i sirlige små hyller før man tråkker inn på de persiske teppene, var vi selvfølgelig de siste som satt igjen når alle de smekre sandalettene til rike amerikanere og japanere var hentet.

43747811_1916070581809794_5319276778022240256_n

For det er noe som skjer når bra damer med levde liv i håndveska samles på tur: Du begynner å puste med magen.

43879944_326530658152448_4109699427805954048_n

Jeg kommer til å bruke ukesvis på å la denne opplevelsen synke inn og flere bloggrapporter følger, men akkurat nå er jeg bare overvelda over å ha snubla over en skatt jeg vet allerede har forandret livet mitt for alltid. Dette blir ikke et engangsprosjekt, men en ny måte å leve på. Vi sees i Stone Town i morgen.

43880562_247743162572517_1905857674214375424_n

Og meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook her hvis du vil følge med på planleggingen av fremtidige turer. Hakuna Matata! 😉

Leave a Comment

Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3w

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

IMG-20181002-WA0004

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

thumbnail_FB_IMG_1538470525691

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

IMG-20181003-WA0006

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

baobab-tree

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

IMG-20181003-WA0003

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

IMG-20181003-WA0004

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

IMG-20181003-WA0001

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

safari1-313

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

thumbnail_IMG-20181002-WA0005

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.

Leave a Comment

Konstruktivt kaos

Jeg hadde en gang et hus i Afrika, ved kysten av Det Indiske Hav – sånn for å parafrasere Karen Blixens åpning av boken «Min Afrikanske Farm». Filmatiseringen «Mitt Afrika» med Meryl Streep som leading lady husker vel de fleste i min generasjon og den filmen har faktisk snart 35-års jubileum så det er jo nesten ikke til å holde ut hvor fort tiden går her i livet.

42771267_267958023849576_7675766578461278208_n

Grunnen til at jeg trekker frem Blixen og hennes Afrikanske farm er delvis fordi jeg tenker jeg må lage en spennende reportasjeserie for Tara rundt filmjubileet nå som jeg først har bosatt meg i Tanzania for en stund, men mest av alt nevner jeg det på grunn av det nye huset mitt. Jeg mener, check it out sett fra hagen over. Og her kan det sees bak palmer i solnedgang fra sjøen:

42933420_349827662255487_7986718547084574720_n

Og her har dere meg i hagen.

thumbnail_20180928_123124

Hver kveld siden jeg og Anne Ma kom hit nå, har Masaaien som jobber som husvakt fyrt opp bål til oss i hagen der vi har sittet og fintenkt og planlagt de siste detaljene for jenteturene vi arrangerer her nede nå i oktober.

thumbnail_20180927_210703

Anne Ma er med som hjelpemannskap i øyeblikket, men selve jenteturene arrangerer jeg jo med fabelaktige Karianne og Rashid i Upepo Safari.

thumbnail_20180927_163915

Men greia er at jeg hadde leid et helt annet hus her nede til å begynne med. Mye mindre og sånn sett praktisk, tenkte jeg. Men så gikk det som det ofte gjør når livet leikar: Hele leieavtalen gikk i dass en uke før avreise fra Norge. Så da måtte jeg hive meg rundt med gode hjelpere her i Tanzania. Og med en slags ubegripelig flaks fikk jeg altså dette huset på stranden i stedet til samme pris.

42782844_170712597177615_17119112576630784_n (1)

Så nå velter jeg meg rundt i to etasjer, tre bad, to soverom, stue, kjøkken, hage, to balkonger, en terrasse, strand, gartner, hushjelp og Masaai-vakter som man må ha for å holde et slikt hus her nede. Alle får mer enn anstendig betalt og jeg lover å ikke gå full koloniherre on their asses uansett hvor lenge jeg blir 😉 Husherre og arbeidsgiver, thats me.

42806534_270932853550086_4960704127576309760_n (1)

For det er jo det når ting bare skjer, noe går til helvete og karma slår ut i full elveblest, at det kan dukke opp muligheter født av det samme kaoset som du aldri kunnet drømme om en gang. Og de mulighetene ville du aldri sett så mye som rævsprekken av om ting hadde gått på skinner i første omgang.

42846837_282882148994100_7338047265547747328_n

Så akkurat nå feirer jeg og Anne Ma kaoset og mulighetene helt uventa innfallsvinkler og snublesteiner kan ha på livets landevei. Det kan aldri bli feil, bare annerledes. Og noen ganger blir det drøske meg ti tusen ganger bedre også.

42927787_168807844023252_2193096801978941440_n

I morgen natt lander første gruppe med reiseglade damer. Vi gleder oss! Vil du være med på tur senere kan du melde deg inn i reisegruppa vår på Facebook her eller henge med irl på Snapchat og Insta @lenewikander. Vi er helt sikre på at det blir litt kaos, men av den kreative og konstruktive  sorten. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Aldri et kjedelig øyeblikk!

De siste par månedene er det faktisk det jeg har funnet ut at jeg skal ha på gravsteinen min: «Aldri et kjedelig øyeblikk». Og da selvsagt med giftdryppende sarkastisk undertone. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er ikke de helt store krisene som knekker deg til slutt, men alle de små minikrisene, stikkene og dryppene av drit som hauger seg opp i digre kompostdynger som tyner livsgnisten ut av deg. The struggle IS real!

DS7_45231 Glem orkan, vulkanutbrudd, kreft, bunnløs sorg og fortvilelse, ja til og med din egen død hvis du skulle være så uheldig å få vite om den på forhånd; de tingene der takler du utrolig nok om ikke på strak arm, så i hvert fall veldig mye bedre enn du tror før du har opplevd dem.

6c1c5123251777baa1d983f9292be1d8Men de daglige pirkene i livskvaliteten, når jobben går til helvete, vannlekkasjen er et faktum og bilen finner det for godt å streike akkurat når du hadde nøyaktig fem minutter på deg til å rekke det møtet som er så sykt dritviktig for at resten av kalenderen skal gå opp, de tingene der har en tendens til å akkumulere seg til et nivå som fordrer primalskrik ute i regnet.

26241742_10155737444485781_696199928_nSå etter noen måneder i koffert etter å ha sagt opp leiligheten, prøvd å sjonglere fjarten hundre frilansoppdrag på kvartparten av normert tid fordi jeg skal til Tanzania på litt ubestemt tid, tre PC-sammenbrudd, fire hundre misforståelser, bytte av bosted i Tanzania sånn helt på tampen, diskusjoner, krangling og gnæg, har jeg levd litt som et levende brannslukkingsapparat siden juni.

27544601_1505928472809343_4032521571250478096_nI-landsproblemer er også problemer og stress er en dødare. Men nå sitter jeg her med Tanzania-billetten i hånda, har akkurat ordnet meg nytt og enda finere hus i Tanzania, fått låne-PC av verkstedet som jeg kan ha i et år og levert den aller siste saken til desk.

IMG_20170313_080207_649-440x550Alt av lister og logistikk er på plass for nesten 60 blogglesere jeg skal ha med meg på jentetur til Tanzania og Zanzibar nå i oktober og januar. Kofferten er pakka med mer jobb så jeg ikke går konk underveis og klær bare kjøper jeg der nede. Kaftan life is the only life.

36735791_10156206780770781_2534572647908376576_nJeg har fortsatt fem tusen baller i lufta og vet av erfaring at livet som immigrant i en helt annen kultur ikke akkurat skorter på nye utfordringer, men heller det! Heller det enn å kjede seg. «Du lever bare en gang, men gjør du det riktig, er en gang nok», sa fabuløse Mae West i sin tid. Jeg vil gjerne legge til at syns du livet ditt er kjedelig, lever du det ikke riktig.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3wJa, the struggle is real, men den er også verdt det! Ingenting av virkelig verdi kommer gratis – ikke en gang for relativt sett søkkrike nordmenn. Man må satse for å vinne – også i livet. Og satser du alt blir heller ikke det å vinne viktig siden førsøket i seg selv er verdt det.

13267788_10154050991135781_5209526150976935255_n Så her skal jeg dø med sandalettene på! 😉  Onsdag morgen pakker jeg snippesken for godt og setter kursen til Dar es Salaam. Vil dere følge meg i mitt nye liv som expat, turguide, reisespaltist og multitasker mens jeg lærer meg å leve livet på helt andre premisser nok en gang, er det bare å henge med her på tarapi og ikke minst Snapchat @lenewikander for daglige oppdateringer behind the scenes.

20561653_10155331651980781_1481631085_nInstagram @Lene Wikander blir reservert de litt mer glamorøse øyeblikkene, for de vet jeg også at det blir mange av!

25994790_10155724565460781_1728339029656688544_n-440x550Tanzania og Øst-Afrika er mine favorittområder på jorden. Heng med på reisen så skal jeg vise deg hvorfor! Og en ting kan jeg i hvert fall love: Aldri et kjedelig øyeblikk! Sees i Dar es Salaam.

Leave a Comment

Hvorfor bryr vi oss så lite?

«Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.» Det var den første setningen jeg skrev her på bloggen dagen etter jeg hadde fått konstatert brystkreft for fem år siden. For noen ganger er det sånn at litt tulling er det eneste som skiller mørket fra lyset.

thumbnail_20180702_143853Dette vet Else Kåss Furuseth bedre enn de fleste. Hele to ganger har hun mistet nære til selvmord, noe hun har laget fantastiske forestillinger om der den siste fortsatt går på Nationalthet. Denne uka har du sikkert også sett henne på TV i forbindelse med markeringen av Verdensdagen for forebygging av selvmord.

thumbnail_20180702_143855Det var 1. april noen dager før begravelsen til broren hennes og Else skulle være med og bære kista: «Da sa søsteren min at det var vanlig praksis at avdøde skulle bæres nærmest mulig himmelen så når jeg bar, måtte jeg løfte kisten så høyt jeg klarte og derfor måtte jeg trene armene først.

Da vi sto klare i kirken, begynte jeg å trekke i kista for å løfte den så høyt som mulig og ser på søsteren min. Hun formet munnen stille og hvisket: Aprilsnarr! Sånt er jo bare som en gave der og da.»

thumbnail_20180702_143850For Else er en som bryr seg og er opptatt av at vi må bry oss mer om hverandre. Hun mener vi er for opptatt av å bare bry oss om det som angår oss selv her i landet. Les mer om det, hvorfor drømmen hennes er å våkne om morran og drite totalt i hvordan hun ser ut og hvorfor de som ikke skjønner poenget med #metoo kan ta seg en bolle, i siste Tara som er i salg i morgen.

Der har jeg intervjuet Else til Tara-serien «Førtiårskrisa» som jeg har hatt gående i hele 2018. I år blir nemlig Likestillingsloven 40 år midt i #metoo. Det er faktisk litt krise. For som Else sier: – Det er vel et større problem at Min Kamp av Kanusgård har seks bind enn å overleve noen historier fra kvinner som har blitt trakassert?!» Bry deg om det som ikke alltid angår deg selv!

Leave a Comment

Å overleve i fem år

Nå har jeg akkurat hatt femårskontroll. Det er et magisk tall for de fleste brystkreftpasienter. Etter fem år blir mange av oss sendt ut av behandlingsopplegget som startet da vi fikk påvist kreft og over i overlevelsestatistikken.

40565402_240037096706282_3164036169977561088_nFemårsstatistikken er gjerne den første du hører om når du får brystkreft. Klarer du å karre deg dit uten tilbakefall eller spredning ser nemlig statistikken veldig fin ut. Hele 89, 9 prosent av kvinner med brystkreft i Norge i dag lever fortsatt 5 år etter diagnosetidspunktet.

1424321_538825519519648_276301341_nEtter en runde med mammografi, besøk hos lege og onkolog, var dommen min klar: Ingen tegn til brystkreft, men jeg må gå på antiøstrogener i fem år til. Foreløpig er antiøstrogener den beste forebyggingen mot tilbakefall av østrogensensitiv bryskreft.

cellegift-034-440x330Onkologen kunne fortelle at man ser at statistikken igjen deler seg tydelig mellom de som velger å slutte med antiøstrogener og de som fortsetter etter fem år. Økt overlevelse blant de som fortsetter og synkende overlevelse blant de som slutter. Da burde det vel være et enkelt valg, tenker du kanskje. Men det er det ikke alltid.

berlin3-016For antiøstrogener kommer med mange bivirkninger: Smerter i kroppen, nevropati i beina, ekstrem stivhet, brainfog, voldsomme hetebyger og økt risiko for blodpropp og underlivskreft. For å nevne noe. At noen er så plaget at de velger å slutte har jeg ingen problemer med å forstå. Livet handler ikke bare om å overleve og ikke være død – det handler også om å leve den tiden man lever med livskvalitet.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nPersonlig har jeg hele veien sagt at jeg er sjeleglad for at vi gikk så mye på fylla og festet så hardt som vi gjorde i studietiden. Det ga meg nemlig trening i å fungere selv om jeg var dundrende bakfull. For det er litt sånn det føles å gå på antiøstrogener: Som om du har vært på tidenes tredagers med innlagt maraton hele tiden. Og når det kommer på toppen av alvorlige bivirkninger behandling med cellegift og stråling også kan gi, har jeg full forståelse for de som velger bort det de kan av senskader ved å slutte med antiøstrogener etter fem år. Selv har jeg valgt å fortsette.

XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQNår jeg ser tilbake på de fem årene som nå har gått, er jeg kanskje mest fornøyd med å ha vært en av dem som satte den offentlige samtalen om senskader etter kreftbehandling på dagsorden. Et innlegg på Nrk da jeg var på det aller dårligste etter endt behandling, startet en debatt som fortsatt pågår både i helsesektor og blant pasienter og pårørende. Senest i siste utgave av bladet Sykepleien ble jeg bedt om å skrive en kronikk om slike senskader.

bilde3Jeg er også ganske fornøyd med å ha snakket om tørr skjede midt i beste taco-tv-tid hos Lindmo selv om jeg skremte vettet av stakkars Lene Kongsvik Johansen som er litt hypokonder.

cover-fuck-tante-augusta-440x634Jeg fikk også gitt ut bok med krefttips, triks, overlevelses-humor og et par sannhetens ord som nye brystkreftpasienter skriver til meg og forteller de finner mye trøst i fortsatt.

20068406_10155269417300781_1223140413_nOg jaggu klarte jeg ikke å fortelle helseminster Bent Høie hvor skapet skulle stå når det gjelder livsforlengende brystkreftmedisiner i en live debatt på telefon fra en grøftekant i Uganda der jeg var på et frilansoppdrag. Livet som brystkreftaktivist er ikke noe for pyser.

byline-020

Men aller mest stolt er jeg av at jeg har klart å fungere sånn noenlunde i både jobb og livet som sådan. De første par årene etter endt behandling var et sant helvete. Men det ble bedre. Så det er det jeg har lyst til å si til alle dere som kanskje akkurat er ferdigbehandlet, men aldri har følt dere dårligere noen gang: Det blir bedre!

lenewikander_lavkarbo-jg9PBCOrZQb7wyZzt_WkswOg til de av dere som akkurat har fått diagnosen og er redd for å dø: Det er 89.9 prosents sannsynlighet for at du ikke gjør det! For de aller fleste med brystkreft blir livet aldri det samme igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir feil. Det blir bare annerledes. Og annerledes kan man lære seg. Bare ikke finn dere i folk som tror at det å være ferdigbehandlet er det samme som å være frisk.

Leave a Comment

Erfaren jomfru søkes

Selv om småjenter fortsatt får rosa havfrue-kappe og småguttene blå supermannkapper hos enkelte frisørkjeder i Norge, var kjønninga i samfunnet betydelig verre før. Det diskuterte vi på Tarapi sin Facebookside for en tid tilbake da jeg delte en post fra «Erfaren jomfru ønskes strax».

37664905_10156434512439831_3116404939715248128_nEller hva sier du til titler som «Elevatorførerske», «Frisøse», eller mine personlige favoritter: «Forandrerske» og «Velocipedistinde»!? Fritt for å være forandrerske sier bare jeg! Det er godt tidene har forandret seg, men fortsatt er vi altfor opptatt av å kjønne både ting, yrker og mennesker. Det er ikke lenger siden enn tidlig på nittitallet at jeg var midlertidig ansatt som «Koldjomfru» på Engebret Cafe i Oslo. I mer moderne tid har jeg blitt kalt «Vredespiken» av studentavisa Universitas som jo er et ordspill på det litt mer belastende begrepet gledespike.

page_12-440x670

I dag er jeg bare bloggerske og journalistinne, så det har gått nedover, eller kanskje oppover i livet, alt etter hvordan man ser det. Eller hva hadde din tittel anno Norge 1920 til 50 vært?

vintage-ads-that-would-be-banned-today-1Da vi diskuterte gamle dagers kvinnelige yrkestitler, kom det en melding fra Håvard Mossige, mannen bak «Erfaren Jomfru ønskes strax» i innboxen min som tydelig kunne fortelle at det å være yrkeskvinne i gamle dagers Norge var ditt minste problem. Var du på jakt etter en partner eller kanskje bare en flørt, fikk datidens kontaktannonser nåtidens innsalg av fortreffeligheter og penisbilder på Tinder til å blekne.

38631133_195229938016624_2318910129384194048_nDa kunne man nemlig velge mellom ungkarer «uden feil», herrer i «satt alder» eller med «ulastelig karakter» – hvis man selv var en «smuk», «litt formuende» eller «solid pike» vel og merke. Håvard Mossige har nemlig samlet veldig mye materiale fra gamle norske annonser i en bok som kommer nå i høst. Den gleder jeg meg til å lese.

lenewikander_lavkarbo-jg9PBCOrZQb7wyZzt_WkswDet er både underholdende og godt å se at verden går fremover, samtidig som jeg ikke kan unngå å tenke at vi om femti år fra nå forhåpentligvis flirer like godt av den fjollete kjønninga vi fortsatt holder på med. Det er på høy tid at både kvinner og menn blir mennesker først og kjønn etterpå. Men tittelen «Forandrerske» syns jeg med fordel vi kan gjeninnføre sånn i mellomtiden 😉

Leave a Comment

Når skalldyret vågner…

Da har jeg altså prestert å bli 50. Hadde du spurt meg som 18-åring om det noen gang kom til å skje, ville jeg ledd deg rett opp i trynet. Men som 18-åringer flest, var jeg jo en komplett, skråsikker idiot som visste helt minimalt om livet. Ikke totalt hjernedød av privilegier slik noen av dagens ferierende 18-åringer på Kos og Ios og sånn selvsagt, men rimelig dust likevel.

38810708_250936418880191_3599886560662650880_n50-årsdagen ble markert med et lass skalldyr, noen liter bobler og de aller næreste og kjæreste her i Grimstad. Jeg hadde seff kledd meg i rekerosa for anledningen. Dette gamle skalldyret vet nemlig å matche omgivelsene!

38802558_275221756611899_6397559997361815552_n38864814_1034672963372419_9087030859843764224_nJeg orka ikke en gang tanken på en sånn diger fest med taler og to hundre gjester fra et halvt århundres levd liv der enhver du har håndhilst på helt tilbake til du gikk i bleier, skal inviteres. Ikke fordi jeg syns det er deprimerende å fylle femti eller fordi sånne fester ikke kan være gøy, men jeg har altså ikke tid til å mimre og arrangere sånt akkurat nå. Her ser jeg fremover, ikke bakover.

38858647_863122977231001_3636393782678650880_nJeg tar nemlig 50-årsdagen på alvor. Jeg liker å bli eldre. Ikke bare fordi jeg gradvis er blitt mindre dust, men også fordi jeg har lært meg å gi mer faen, klart å fokusere på det som er viktig for meg og drite i hva andre mener om det. Ulempen med å bli eldre er jo likevel åpenbar: Du dør av det.

38875534_257182598229969_4959611200133398528_n Derfor gjelder det å strekke tiden så langt den rekker. Mitt femtiårsprosjekt er å få tiden til å gå saktere og derfor leve lenger. Tiden går aller mest sakte når du opplever mye, blir utfordret og må bryne deg på nye ting. En aktivitet som rommer alt dette, er å reise. Så de siste ukene har jeg vært travelt opptatt med å få jobbkalenderen til å gå opp og sette alt jeg eier på lager for å bli klar for avreise til Tanzania på litt ubestemt tid nå i september som jeg blogget om sist.

38904033_333243990834295_2815266434492399616_nDer skal jeg som dere vet være guide for noen heldige blogglesere på tur, men også komme i gang med ny, fast reisespalte for Tara, dra litt rundt på kontinentet, besøke en av Afrikas mest spektakulære musikkfestivaler, bedrive litt øyhopping, skrive reportasjer og ikke minst leve, lære og bo i en kultur svært annerledes enn vår egen.

38837016_1357015407761685_67676143280455680_nForhåpentligvis vil det gjøre meg til enda litt mindre dust og strekke tiden min så langt den rekker. Men egentlig er det ikke så nøye det heller. Som hun sa den 97 år gamle damen som drev og døde i en dokumentar fra et britisk akuttmottak jeg så forleden: Just have fun!

38910366_780643122131299_5700540986233454592_nMeningen med livet er ikke så vanskelig som de skal ha det til!

Leave a Comment

Nomade i eget liv

Da har jeg pakket sammen alt jeg eier for sånn ca. trettifemte gang i løpet av livet og plassert alt på lager i boden til en god venn. Jeg vet at det ikke er så vanlig for godt voksne damer i dag å være såpass lite opptatt av ting som jeg er, men også denne gangen fikk jeg plass til alt jeg eier og har i en bil med henger. Riktignok mye takket være flytte og pakke-skillsa til en annen god venn, men lell.

37919633_10156255353550781_8722585885297606656_nMin far var forsker så jeg har flyttet helt siden jeg var liten. Født i Bergen, oppvokst i Helsingør i Danmark, Bodø og Grimstad. Studietiden i Bergen igjen og så Oslo før mange og lange år på Jamaica. Jeg har også flyttet mye internt på alle disse stedene. Bare i Bergen og Oslo har jeg sikkert bodd ti forskjellige steder opp gjennom årene.

botswanaP1110045-390x292Innimellom der har jeg reist jorden rundt på jobb og også på lengre turer der jeg har vært utenlands i lange perioder i slengen. Jeg har jobbet i barnehage, som mikroskopør for marinbiologer, som stuepike, servitør, koldjomfru, bartender, journalist, reportasjesjef, oversetter, spaltist og forfatter.

183816_130188843716653_8257931_nPass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en som sa til meg en gang. Jeg husker at jeg tenkte; hva i all verden vet han som tror man bare kan få ett liv?! For nå som jeg blir femti i august, vet jeg at jeg har levd mange forskjellige liv allerede.

18360439_10155050542665781_799935231_nEt liv i bevegelse er et liv i perioder og faser. Det har vært forskjellige jobber på veldig forskjellige steder med utrolig forskjellige mennesker. Så forskjellige at jeg tenker på flere av disse periodene som selvstendige slutta sirkler, nærmest som forskjellige liv. Målet mitt er å bli mett av dage, men da trenger jeg minst et par liv til under beltet og enda litt færre ting.

20292508_10155312364965781_1859939809_n1Så nå skal jeg pendle mellom familien i Grimstad og en venninne i Oslo frem til jeg drar til Tanzania i september på litt ubestemt tid. Som frilanser har jeg med meg masse jobb i kofferten, men først og fremst skal jeg forberede mottakelse av nesten 60 blogglesere fordelt på tre reisegrupper i oktober og januar. De skal jeg ta med både på safari på fastlandet og til krydderøya Zanzibar der jeg skal vise dem noe av det beste et av Øst-Afrikas vakreste land har å by på.

31131592_1584581871610669_6091993007194636288_nDet var bare 60 av alle de som meldte seg inn i jentetur-gruppa vår vi fikk plass til i denne runden, men siden dette var veldig populært, skal jeg også bruke tid med mine gode venner og samarbeidspartnere i Upepo Safari for å researche nye og enda mer spennende turer til neste år. Så da blir min nærmeste fremtid tilbragt med jobb i kofferten, jentetur med jævlig artige damer, litt oppdagelsesreising og seff veldig mye kaftan-laffing som alltid når jeg er i Tanzania.

27044634_10155786316310781_238394841_nJeg syns folk er altfor bofaste og trofaste mot de samme reisemålene hele tiden i rike land som Norge. Når vi som virkelig har mulighet og økonomi til å se verden, skylder vi verden å gjøre det. Det er så utrolig mye å se, oppleve og lære.

IMG_20170313_191111_041Jeg sier ikke det fordi jeg mener alle bør bo i koffert som meg, men fordi jeg tenker at det kan være godt for andre å tenke litt tanker om at det kan være plass til flere liv i ett. De trenger jo ikke være så lange alle sammen. Sommerfugler som bare lever en sommer, klager neppe på uforrettet sak.

Jeg vet i hvert fall at da jeg fikk kjørt meg i den sosiale kværna med forventninger om klatring på karrierestigen, ekteskap, barn og bofast med hyttetur og syden sånn på det verste i midten av 30-årene, svarte jeg med å flytte til Jamaica i protest. Hadde internett vært som i dag den gangen, ville jeg elsket å finne et blogginnlegg om noen som valgte annerledes.

Så her er den: Min flaskepost til cyberspace. Fra en nomade i egne liv.

Leave a Comment