Fremtiden begynner nå

Som de fleste av dere har jeg vært i sjokk siden den ekstreme volden i Oslo og på Utøya fredag. Jeg er som dere vet i Grimstad på ferie og tirsdag arrangerte man en solidartitets- og minnemarkering her. 3000 sørlendinger samlet seg på torget og gikk stille til toppen av Kirkeheia for å legge ned blomster og høre apeller. Det var da mitt eget sjokk transformerte seg til å bli en fast beslutning om å være politisk aktivist i det små resten av mitt liv.

Jeg sier «i det små» fordi det er i det små det store begynner. Da bomben smalt i regjeringskvartalet var både internasjonal media og helt vanlige nordmenn raskt ute med å konkludere at dette var islamistisk terror. Både på Facebook og debattformet på Gaysir der jeg diskuterer mye, var altfor mange opptatt av å uttrykke sitt hat mot en verdensreligion og dens troende.

Ute i Norges gater ble innvandrere sjikanert som Dagsavisen beskrev den 25. Juli: «På Facebook og Twitter kryr det av meldinger om spytting, skjellsord og annen vilkårlig hets av mennesker som ikke har rotnorsk utseende: «En pakistaner går gjennom Sofienbergparken. Folk på hjørnepuben presterer å gi ham en Hitler-hilsen og rope skjellsord», skriver en twitterbruker.»

Flere høyre-ekstreme ledere i Europa har uttalt at de er enig i mye av det tankegodset gjerningsmannen presenterer i sitt manifest om at Europa og europeisk kultur er under angrep fra islam og at det «multikulturelle samfunnet» er begynnelsen på Europas undergang som sivilisert samfunn. Samtidig forsikrer de oss selvfølgelig om at de tar avstand fra gjerningsmannens ekstreme vold. Ja, de understreker til og med at gjerningsmannen må være sinnssyk.

Etter å ha sittet oppe to netter på rad og lest hele gjerningsmannens manifest fra begynnelse til slutt, er det bare en ting som slår meg: Dette har jeg hørt før. Jeg har hørt det på puben, på butikken, blant bekjente, i den offentlige samfunnsdebatten og ikke minst i debatter på internett. Og jeg har hørt det ofte. Her i Grimstad vokste jeg også opp under Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring sin oppblomstring på slutten av 80-tallet og begynnelsen av nittitallet.

Det er verdt å lese alle kommentarene under denne Youtube-videoen fra det såkalte «Fevikslaget» til Arne Myrdal og FMI, noen av dem bare dager gamle. Jeg siterer likevel ett som ble skrevet av «villmannen91» og lagt inn to måneder før massakren i Oslo og på ¨Utøya: «Og du er? En innvandrer-elskende dritt? Uoffisielt ansvarlig for voldtekten av norske kvinner, angrep på norske barn, jødehatet i norske skoler, og ødeleggelsen av vårt samfunn? Din landssvikende dritt!»

Det er lett å avskrive gjerningsmannen som sinnssyk. Like lett håper jeg ikke det vil bli å avskrive de som deler hans holdninger for det samme. Dette er ikke tiden for å ty til lettvintheter. Dette er tiden for å ta folk på alvor. Det er lett å tro at gjerningsmannen handlet i en gal manns vakuum, men det gjorde han altså ikke. At hans uhyrlige handlinger fant sted i det politiske klima som preger Europa og Norge i dag er ikke tilfeldig.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi lever i en tid der polariseringen mellom førsteklasses og andreklasses borgere stadig blir sterkere og der mye som tidligere ville blitt betegnet som fascistoid retorikk, får prege debatter og samtaler både blant folk flest og i det offentlige rom, uten at det reageres nevneverdig på det.

Jeg har selv sittet på puben eller i en internettdebatt og trukket på skuldrene når disse teoriene om «oss og de andre» spys ut uimotsagt. Jeg har selv tenkt at disse folka er, om ikke sinnsyke, så i hvert fall helt sprø og derfor ikke noe vi trenger å ta så alvorlig hele tiden. Nå skal jeg ta dem alvorlig hver gang.

Det store begynner i det små og forsvaret av demokratiet starter i hverdagen med ingen andre enn meg – og deg. Dette dreier seg ikke om hat, det handler om frykt. Frykt som avler vold. Jo mer fremmedfrykt vi lar enkelte miljøer spre uimotsagt, jo mer har vi alle skyld i polariseringen som finner sted rett foran øynene på oss. Fremtiden begynner nå, mens fordommene fortsatt lever.