Herlighet for en uke. Ikke bare har jeg hatt norske venner på besøk her på Zanzibar, men Norge er jo plutselig blitt noe alle vet hva er her på Zanzibar også. Jeg kan jo ikke en gang si at jeg er Norsk før alle og enhver, inkludert unger, enker, faderløse og en og annen lauskatte brøler HAAAALAND etter meg!
Jeg er nok en av de som generelt finner fotball like interessant som å se maling tørke, men som under kortfilmfestivalen i min hjemby Grimstad i 1998, ble jeg jaggu revet med denne gangen også.
I 1998 satte kortfilmfestivalen nemlig opp et digert utendørs lerret nede i småbåthavna for å vise kampen mellom Norge og Brasil i VM og jeg ble «tvunget» til å bli med å se. Da gikk det jo ikke mange minuttene før jeg var aldeles vill av begeistring og skrek så måkene skvatt da Norge danka ut Brasil i sjølveste VM.
Forrige fredag gjentok vi jo som kjent den bedriften og det var rett og slett ikke til tro. Det er ikke så mange muligheter for å se VM på storskjerm her på Zanzibar slik dere gjør i Norge. For det første er «storskjerm» her kanskje litt i underkant mindre av hva de fleste av dere har der hjemme, privat i stua, lol.
Men fotballinteressen er om mulig enda større her enn hjemme i Norge, så i gata mi er det for eksempel en smarting som har investert i «storskjerm» og noen plaststoler. Så betaler folk et par kroner for å se mens kona hans driver kiosk der hun selger brus og snacks.
Big business Zanzibar style da han ikke bare viser fotball som nå, men også spillefilmer og såpeserier til hverdags.
Jeg har imidlertid pendlet mellom Stone Town og Demani Lodge på østkysten for å se Norge spille sammen med Norske venner som ligger og velter seg på strendene der ute nå for tiden. Så forrige fredag sjekket jeg inn her for å se Norge danke ut Brasil igjen.
Det samme gjorde jeg i går for å se kampen mellom Norge og England.
Demani er et superkult high end backpacker sted drevet av gode venner der jeg også skal bo noen dager med damene på vinterens jenteturer som dere kan sjekke program og påmelding til HER.
Så det var her, i draget rundt da bildet under ble tatt, at jeg pådro meg både lyskestrekk og mistet stemmen fra bambus-sofaen forrige fredag da Norge slo Brasil.
MIne Norske venner har seff hatt med både flagg, caps, fotballdrakter og jeg vet ikke hva.
Selv har jeg måttet trekke i det nærmeste Norske flagget jeg fant, nemlig en rød og hvit kaftan fra Zanzibility-butikken min. Landslags-kaftan faktisk. Bor man på Zanzibar så bor man på Zanzibar, lol.
Og det sto i hvert fall ikke på den Norske tilskuer-innsatsen i går!
Men så gikk det likevel altså ikke veien i natt, men det er jo egentlig helt greit spør du meg. Ikke bare fordi landslaget vårt har gjort en helt fantastisk innsats og overgått selv de villeste forventninger på banen, men også utenfor banen. Jeg ser Facebook-feeden min fylles av begreper som «healthy masculinity» og «togetherness».
Jeg kan vel ikke tenke meg en bedre, norsk eksportvare. En ting er i hvert fall sikkert; dette har vært et VM med en global Norges-reklame som virkelig ikke kan kjøpes for penger. Når selv småunger i den minste landsby på Zanzibar sitter og ror og skriker Haaland av full hals, så er ikke dette noe som blir borte med det første. Så jeg sier som forsida til VG sa det i natt:
Nå skal jeg pleie stemmen og lyskestrekket her og satse på at det blir en stund til jeg pådrar meg denslags fra en bambus-sofa igjen. Noe sier meg at vi sofa-fans er hakket mer utslitt enn landslaget etter disse ukene, lol. Snakkes neste søndag!
Legg igjen en kommentar