I det siste har vi hatt et problem, vel et luksusproblem får vi vel kalle det. De store statement-ringene våre med matchende øredobber i sølv, perlemor og perler fra Zanzibar, har blitt så populære at vi ikke rekker å produsere nok.
Alt er jo håndlaget så da sier det seg selv at det er begrenset hvor mye vi kan produsere. Og når det tar damene i Bweleo over et år å dyrke frem en østers som gir perlemor og perler i denne kvaliteten, er det jo bare å roe nepa. Blir det tomt så blir det tomt.
Det kan av og til være frustrerende å leve i en kultur som denne der alt tar tid, veldig mye tid. Ikke bare produksjon og denslags, men absolutt alt. Gjennomsnittlig levealder i Tanzania er betydelig lavere enn i Norge, likevel lever de som om de har allverdens tid.
Samtidig har vi fra vestlige kulturer med krav om effektivitet der ting skjer i et svært høyt tempo, mye å lære av en kultur der alt går sakte, eller pole-pole; «rolig-rolig» som de sier her.
Selv tror jeg det ideelle tempoet kanskje ligger et sted midt i mellom full speed ahead og stillesitting under mangotreet for å diskutere seg frem til noe som kanskje kan begynne å skje om et år, lol.
Men når det gjelder perlemoren er det jo naturen selv som setter tempoet og minner oss på at noe av det fineste og vakreste i livet, faktisk tar tid. Mye tid.
Det samme gjelder de justerbare sølvringene våre med edelstener fra Tanzania Women Miners Association. En blå akvamarin som vi bruker i noen av disse ringene, bruker flere tusen år på å danne seg dypt der nede i jorden.
Og en månesten som vi bruker i de andre ringene, trenger flere millioner år for å bli til!
I det perspektivet, får jo en stressa nordmann bare gå og ta seg en kaffe og klappe igjen en liten stund når det blir mer manko enn hun ønsker på enkelte ting i butikken, lol.
Så jeg øver på det der. Å puste litt mer med magen, stresse litt ned, haste litt mindre og la humla suse litt mer. Men bare LITT.
For jaggu er det ikke bare vestlig tempo som trenger å gires ned, dette superbedagelige vasse i strandkanten og lukte på blomstene-tempoet her nede, trenger også en liten dytt i ræva for ikke å bli helt stillestående, lol.
Så som med det meste i livet, tenker jeg den gyldne middelvei er stedet å legge seg. Det var i hvert fall det jeg prøvde å formidle til perlemor-damene i Bweleo her forleden da de var enda en måned på overtid med å levere nye østers.
Det er fint med kvalitet, men de trenger ikke å vokse seg til godt over pensjonsalderen før vi kan bruke dem liksom!
Så riktig god helg fra en småstressa nordmann som øver seg på litt mer tropisk lynne. Til uka får jeg imidlertid smake på fullt Norsk tempo igjen når jeg lander i Oslo for en snarvisitt på onsdag. Snakkes fra gamlelandet neste helg!
Legg igjen en kommentar