På Jamaica hadde jeg en pus jeg til å begynne med bare kalte Pussy fordi hun var så liten, søt og fluffy. Men da hun ble større viste det seg å være litt, eh, upraktisk å stå i døra om kvelden og rope etter Pussy i et engelskspråklig og godt kristent nabolag, så hun ble raskt omdøpt til Kitty. Men i det siste har jeg tenkt en del på Pussy igjen. Her er hun for eksempel i fri dressur på terrassen min.
Hun var nemlig meget uttrykksfull som kattunge og levnet sjelden tvil om hva hun syntes om tingenes tilstand selv om hun også var en svært gangster-savvy Pussy i og med at Jamaica midt i palmesusen, er et av verdens aller mest våpentette og voldelige land i fredstid. Nå som jeg går og venter på å få en operasjonsdato på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling for å få sløya dåsa for forstadier til kreft, ser jeg for meg hvordan Pussy ville følt det. Kniven på strupen er for first world pussies lizzm.
Etter brystkreftoperasjon med klukkende bryst og mystisk skrumpende pupp som i dag ser ut som den har vært angrepet av ville hunder, frykter jeg det verste. Bare tanken på at jeg må innlegges i flere dager «av hensyn til smertelindring» som det står i papirene, gjør meg aldeles stiv av skrekk. WTF skal de gjøre der nede liksom?!
I papirene står det også noe om at de skal legge på en slags sår-netting for å lette tilgroing. Jeg orka rett og slett ikke lese hele det avsnittet, men ser jo for meg det verste.
Jeg mener, her har du gått rundt i alle år og ant fred og ingen fare, brukt kondom, nydt singellivet og trodd at det verste som kunne vederfares dåsa som høyst frivillig barnløs, var en uønsket graviditet.
Den gang ei! Noe sier meg at med min flaks så ender vel hele greia opp som en no-go-zone på linje med Tsjernobyl i årevis fremover. Området er jo allerede blitt ganske så forurensa av antiøstrogen-pillene brystkreftlegene har satt meg på. Men jeg er ikke sørlending for ingenting. Jeg har jo hele livet visst at alt ALLTID kan bli verre. Klart jeg er glad det bare er forstadier og ikke fullt utviklet kreft, men si det til dåsa som skal skjæres, sys, nettingbehandles, smertelindres og sitte på prumpeputer i ukesvis fremover! Høh!
Men inspirert av ghetto-Pussy på Jamaica, har jeg likevel bestemt meg for å ta det som en ekte gangsta-rasta. Kingston-baserte Buju Banton gjorde jo tross alt salme 23 udødelig med sin versjon på albumet Unchained Spirit allerede i 2000.
Men i mellomtiden tar jeg meg en tur på Pride Cruise med Danskebåten. Flere hundre gærne skruller, fags, hags, alt midt i mellom og meg. Det er bare å joine! Jeg kan imidlertid ikke garantere for at det ikke vil bli utvist utagerende adferd på ekte, sørlandsk Mette-Marit-vis.
Bitter, jeg? Det kan du ta deg faen på! Men så er jeg ikke så opptatt av at livet må være en dans på roser hele tiden heller. Livet er ikke bare en lek, det er også lavtlønna overtid på kontoret og en rekke turer på verksted. Det kan dere jo lese mer om i boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til bare 199 i forlagets nettbutikk her.
Ønsker deg en fantastisk tur med uforskammet mye utagering Mette-Marit style 😉 Høres ut som en gøy tur 🙂
Og når du skal legges inn krysser jeg fingrene for at du får så masse morfin rett i blodet at du svever oppunder taket hele oppholdet, og når du kommer hjem igjen har du bare et vagt minne om at noen fikset et eller annet.
Det er jo bra at du skal ligge noen ekstra dager for smertelindring, for da får du skikkelig sykehusnarkotika, og omsorg og pleie, sånn at du slipper å ligge hjemme alene og krepere av smerter fordi du bare fikk to paracet i hånden når du gikk.
Noen glir gjennom livet mens andre må gjennom mange tøffe tak. Velger å tro at det er de sterkeste sjelene som kommer ut for de største utfordringene. Personlig tror jeg at man har flere liv, og utvikler seg som sjel gjennom alt man er gjennom for å komme til nye stadier. Da virker ikke alt så meningsløst, men en del av et større bilde.. Selv har jeg vært syk/skadet i 3 år, og mange ganger får man lyst å bare gi opp. Men til helvete med sykdom, smerter og jævelskap, den kan bare dra til helvete, det er vi som bestemmer at vi ikke skal gi opp og leve så godt vi kan på godt og vondt.
Klem fra Trude
Haha ja takk og pris for sykehusnarkotika sier bare jeg! Kommer til å true med å ta gisler hvis jeg ikke får med meg noe sterkere enn paracet med meg hjem også, tro du meg 😉 Takk for omtanken 🙂
Kjære vene, hvor skal dette ende. Du har ikke begynt på behandlingen ennå, og allikevel står lattertårene i kø for å tving seg frem.
Flotte talende bilder i teksten over. Du er en meste i fortellerkunsten.
God tur på bøljan blå.
Liv
Hei, hå og en flaske med rom! 😉 Takk, Liv 🙂