Tag Archives: Zanzibar

Fremtidens ferie begynner nå

Fem land i Afrika på fem uker. Kenya, Tanzania, Uganda, Namibia og Sør-Afrika. Nå på tirsdag drar jeg og Yvette på rundreise i Afrika. Men vi skal ikke på sightseeing eller safari. Vi skal møte mennesker som gjør verden til et bedre sted på uvanlige måter.

Snapchat-1325155395 Pioniirs.com er nemlig et nytt nettsted Yvette har starta som skal koble deg som turist direkte opp med spennende, morsomme og inspirerende folk over hele verden. Det er nemlig ikke bare store turistattraksjoner og bussing i flokk som gir uforglemmelige opplevelser på tur. Det gjør også møtene mennesker imellom.

Sjekk for eksempel denne minidokuen om Karate-bestemødrene i slummen i Nairobi som vi skal møte til uka. De har startet selvforsvarskurs fordi det nå er blitt utbredt å voldta eldre kvinner fordi man antar at de ikke er Hiv-smittet. Dette er opprør, motstand, feminisme og forbilder til etterfølgelse og inspirasjon.

Så trenger man å trene på Kenyaferien sin syns vi at man bør booke en time med dem i stedet for å bruke treningsrommet på hotellet. Da får man jo også trent hjernen til å lære litt om andre utfordringer enn de en selv har og ikke minst møte en gjeng steintøffe damer man aldri vil glemme.

I tillegg går pengene direkte dit de skal: Til de menneskene som gir deg opplevelsen og ikke til store turoperatører og reisebyråer.

IMG_20170313_191111_041Men bestemødrene i Nairobi er selvfølgelig bare et av mange, mange spennende prosjekter, folk og ideer om en annerledes verden vi skal møte. Vi skal treffe kvinnelige Masaier som driver egen safarivirksomhet, besøke et helt spesielt platestudio på Zanzibar, møte bønder i Namibia, kunstnere i Mombasa og fashionistas i Dar es Salaam. For å nevne noe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og i tillegg skal vi seff hooke opp med gamle venner og nye bekjente som Karianne på bildet over. Hun kan dere lese om i neste utgave av Tara som er i salg 23. juni. Karianne pakket kofferten og flyttet til Tanzania etter at ektemannen døde plutselig, hun fikk kreft i begge bryst og mistet jobben. Folk som græbber livet med begge hender når det ser som svartest ut, er det fremtiden trenger!

17199113_10154875021790781_568845362_nFølg Pioniirs på Facebook her, se mer av hva folk i verden har å by på og følg våre oppdateringer fra hele reisen. Jeg skal blogge for Pioniirs hele veien i tillegg til her på Tarapi. Og dere som har hengt med meg på tur før, vet jo at det er på Snapchat @lenewikander det skjer 😉 I tillegg blir det selfølgelig Instagram og kanskje en aldri så liten fremvisning på CNN. Så her er det bare å henge med i svingene!

IMG_20170313_074603_214Lei av pakketurer og storbyferier, eller har du rett og slett verken råd eller tid til utenlandsferie i år? No problem. I sommer bringer Tarapi og Pioniirs verden til deg! Det er nemlig på tide at vi ser verden på en helt ny måte. Bli med på en drøm som kan inspirere oss alle til å bli turister på en annen måte neste gang vi skal på tur. Sees i Nairobi!

Leave a Comment

Jakten på den perfekte strand…

Life`s a beach and then you die, er det en smarting som har sagt. Jeg er i grunnen enig. Når man drømmer om stranda har man jo en tendens til å underslå harde realiteter som sand i både rumpa og sandwichen, brennmater, kokosnøtter i hodet og potensielt dødelige stingrays og denslags.

17198034_10154875162340781_141159303_nJeg har omsider fått installert meg her på sørlandet for en kjapp påskeferie i lavlandet som et hvert forunftig menneske ville valgt på denne tiden av året. Dere som drar til fjells når våren kommer er gale.

Snapchat-602635690 Men påskeferien i år blir som sagt kort og det er nettopp fordi jeg jakter på min neste strand. Det er noe med havet og stranden som vekker et eller annet urgammelt instinkt i oss mennesker.

IMG_20170312_145849_669Som her på Jambiani på Zanzibar der jeg var i mars. Det er noe med de instinktive mulighetene synet av havet gir. Åpenheten, utferdstrangen det vekker, mulighetene for å dra til andre og ukjente kyster, eller bare bli og la seg lulle inn i lyden av bølgene som slår mot stranden og drømme mer.

17354897_10212308731302342_734672868_nHelt siden de første menneskene begynte å utvandre fra afrika, er jeg sikker på at vi har stått sånn i strandkanten og tenkt; hva om? Så hele livet har jeg jaktet på nye favorittstrender. Det har blitt noen av dem etter hvert, men Jambiani er fortsatt blant topp fem.

IMG_20170313_080207_649På tuppen av Zanzibar er den endeløse stranda med sine kritthvite sandbanker som dukker opp og ned med tidevannet, både stille paradis og uberørt villmark. Det er ikke så mange sånne strender igjen i verden. De fleste av dem er overutbygd med hoteller.

IMG_20170312_140637_317Men nå på tirsdag drar jeg til Sri Lanka i håp om å finne enda en favorittstrand. Jeg har aldri vært der før og spenningen ved å besøke et nytt land er en av de beste følelsene jeg vet.

17352607_10212308690261316_684223033_nDet blir litt av en luksustur der Emirates Airlines har sponsa bloggen med businessclass og den fantastiske boutique-hotellkjeden Casa Colombo Collection har invitert meg til å teste ut flere av sine lekre hoteller. Og formålet? Å finne min nye favorittstrand. Værer jeg den, får jeg los som en gammal og giktisk fuglehund.

17238490_10212308690741328_2095279540_nJeg kommer til å oppdatere hele turen fortløpende på Snapchat @lenewikander så vil du bli med må du legge meg til der. Instagram @Lene Wikander og bloggen blir selvfølgelig også hyppig oppdatert, men det er på Snap at instant action skjer.

Snapchat-54998495Det er tross alt ikke alt som passer inn blant de filterfine bildene på Instagram. Derfor elsker jeg Snap. Den appen er liksom Instagrams litt mer sjuskete, løsaktige og morsomme rett-fra-levra-kusine.

Snapchat-631889471Så riktig god påske så lenge! Neste gang vi sees blir det på stranda!

Leave a Comment

Ikke vær så veldig turist da dere!

Don`t be a tourist – be a pioniir, er slagordet til verdens første nettsted og globale community for å booke møter og opplevelser med lokale ildsjeler. Gründeren av nettstedet er norske Yvette Mariann Stornes (48) som jeg har intervjuet i siste nummer av Tara.

Skjermbilde (13)Som mangeårig reiselivsjournalist med hele verden som arbeidsfelt, ble jeg jo bevisst «instagram-turismen» lenge før instagram kom. Prinsippet er det samme. Det man presenterer og viser frem fra reisen er picture perfect Zanzibardører som denne jeg postet på insta fra Stone Town nå sist.

IMG_20170313_074949_766Mens den virkelig morsomme døropplevelsen jeg aldri kommer til å glemme, var jo da det viste seg at jeg var altfor bred last til å komme meg inn dodøra når den ene dørlemmen var slått igjen.

17353019_10212308691941358_773944594_nDet bildet gikk seff ut på Snapchat @lenewikander i stedet for instagram siden snap er litt mer nedpå, ekte, interaktivt, bakom kulissene og ikke minst sosialt. Der handler det ikke om likes, men om å dele øyeblikksopplevelsen.

Snapchat-33087969Men det er alltid og uten unntak møtene med mennesker som setter dypest spor. Og da er det viktig og møtes i ansiktshøyde og ikke ovenfra og ned.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på reportasjetur i for eksempel Øst-Afrika der jeg var nå sist, og sett busser fulle av turister møte opp med kameraer i en arrangert Masai-lansby for å ta bilder av folk «all dressed up» som om de var eksotiske dyr eller ting.

17354769_10212308719822055_1400447943_nSånne møter mennesker i mellom er ikke bare helt ræva kjedelige, de er også direkte skadelige. Dessuten går mesteparten av pengene slike organiserte turer koster, som oftest til arrangørene og ikke til aktørene. Det er det pioniirs gjør noe med.

17274842_10212308691301342_1961711703_nGjennom å møte og delta i arbeidet til mennesker dedikert til å forbedre liv, bidrar nettstedet til at du kan få nye og andre perspektiver når du er ute på tur, lære og gi tilbake til lokalsamfunnet du besøker siden vertene er innovatører, entrepenører, miljøaktivister, utdanningsinstitusjoner og folk som kjemper for frihet og like rettigheter.

17199113_10154875021790781_568845362_n I følge Vogue blir 2017 året da turister går fra å være rene konsumenter til å bli deltakende observatører. Bærekraftig turisme med mening er den nye måten å reise på. Jeg håper de får rett.

IMG_20170311_231215_621Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfylt enn å bidra til å gi folk unike, lokale opplevelser, møte mennesker på deres egne premisser, utveksle ideer, tanker, kultur og latter på tvers av globale og sosiale grenser.

Derfor syns jeg du skal følge pioniirs på Facebook her så har du i hvert fall muligheten til å skaffe deg en helt unik opplevelse neste gang du skal på tur. Det er ideer og konsepter som dette som bidrar til å forandre verden – ett møte mennesker imellom av gangen.

Leave a Comment

To tårn på Zanzibar

Jeg vet om to tårn i Stone Town på Zanzibar. Det vil si, jeg vet om mange tårn på Zanzibar, men akkurat disse to tårnene forteller en helt spesiell historie der de står og skuler på hverandre høyest på himmelen.

IMG_20170310_232708_541De ligger ikke langt fra hverandre. Du ser over på det ene når du sitter i det andre etter at solen har senket seg og minaretene gjaller over byen. Eller du er på jobb med kamera sånn som meg og prøver å fange solnedgangen mens fullmånen står opp bak deg.

IMG_20170313_191111_041 Og for noen fullmåner Zanzibar kan by på! Det er fullmånenetter som dette som har gjort begrepet «magisk» til en utslitt og impotent klisje i reiselivsjournalistikken.

IMG_20170313_074603_214Første gang jeg besøkte det ene tårnet, var det andre tårnet bare et falleferdig, dødt skall. Da tilhørte det ene tårnet der jeg satt, det verdensberømte hotellet «Emerson & Green» etter etternavnene på de to livspartnerne som drev det.

IMG_20170313_075346_011Som i dag ble det også den gangen servert middag på myke puter mens solnedgangen senket seg over byen. Andre gang jeg var der, besøkte jeg huset til det andre tårnet, men måtte spise i foajeen siden tårnrestauranten ikke var ferdig enda.

IMG_20170310_233127_498Men da var jeg til gjengjeld også en av svært få gjester som fikk prøvesmake testmenyen til det som i dag er blitt den fantastiske tårnrestauranten til Emerson Spice.

IMG_20170310_231851_614Emerson og Green hadde nemlig skilt lag og lagt hverandre for hat. Rettsakene hopet seg opp der de satt i hvert sitt tårn og stirret olmt på hverandre med hver sin tomme stol ved frokostbordet. Kjærligheten kan være en grusom læremester.

IMG_20170315_172111_902Tredje gang jeg var her, besøkte jeg bare det andre tårnet. En middagservering på Emerson Spice er nemlig en fargerik forestilling i festlige smaker, lukter, surt, søtt, salt og krydret, presentert med en lekenhet og humor du kan oppleve få andre steder i verden.

IMG_20170310_232228_955Drevet av stolthet, hat, sinne, enorme talenter, sin nærmest uovertrufne estetiske sans og dypest sett sin uttømmelige kjærlighet til Stone Town og Zanzibar, bygget Emerson opp et intet mindre enn praktfullt hotell med bare nevene.

IMG_20170315_171750_158Å bo på Emerson Spice i dag er som å flytte inn i et kapittel av tusen og en natt og et kaleidoskop av farget glass, høye himmelsenger, veggmalerier, antikviteter, rom, ganger, avsatser og selvfølgelig: Tårnet.

IMG_20170313_221245_955 I dag er Emerson død og begge tårn og hoteller drives i samarbeid som søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi. Det tror jeg Emerson ville ha likt. Fortært av kjærlighet var han en mann som nektet å gi seg. Uansett. Og nå har han jo på en måte fått det siste ordet likevel.

Eller som han siterte fra et annet hotell, nemlig John Irivings «The Hotel New Hampshire» da vi satt drita fulle i foajeen hans og kranglet om favorittforfattere den gangen for mange år siden: «Keep passing the open windows.»

20170310_220449Og moralen i denne historien er? Vel. Jeg mener man ikke kan si at man virkelig har levd til det fulle før man har opplevd Zanzibar og man har ikke opplevd Zanzibar uten å besøke disse to tårnene i brutalt vakre Stone Town. Så gjelder det bare å dra hjem igjen før man dør av det.

Leave a Comment

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Fra høyfjellet til Ullevål

VIDEO: Det er sånn livet mitt er blitt nå for tiden. Opp som en bjeffende nakenhund den ene dagen og ned for full telling som ei våt bikkje på sofaen den neste. Når du går på cellegift blir du innimellom så sliten helt inn til beinet at du nesten ikke orker å blunke med øynene en gang, særlig de første dagene etter ny dose.

ullevålskalle 013

Derfor gjelder det å utnytte de gode dagene maks, noe jeg jo gjorde med å klinke til med foredrag på fjellet for 250 Tara-lesere forrige helg, før jeg skulle få ny dose gift på Ullevål nå på tirsdag. Etter tre dager rett ut på sofaen er jeg i dag klar for å driste meg en liten tur ut med venner og feire helg, men jeg tar det fortsatt pent.

Nå for tiden må jeg alltid ha taxi og/eller sofa og seng innen rekkevidde, for når man blir cellegift-sliten så blir man det helt akutt. Det er som om strømmen rett og slett går og du bare må legges til lading umiddelbart. Derfor var det ekstra gøy at jeg fikk en liten vitamininnsprøyting ved siden av cellegift-dosen denne gangen i form av ei fargerik, lita kruttønne av en utvekslingsykepleier fra Tanzania.

ullevålskalle 002

Let`s face it; det er rimelig kritthvitt i korridorene på Ullevål og da tenker jeg ikke bare på veggmaling og uniformer. Tanzania var egentlig stasjonert i Bergen, men innom Ullevål noen dager for spesialopplæring innen onkologi, eller kjøring av slanger med cellegift rett inn i åra, som vi vanlige dødelige kaller det.

De hadde nok stressa litt med hvor de skulle plassere henne for onkologen min sa at de ble så glad på morgenmøtet da de så at jeg skulle komme, for jeg hadde jo bodd så lenge i Afrika så da tok de henne med til meg for vi hadde sikkert mye å snakke om. Nemlig. Jamaica er jo nesten Afrika og ligger praktisk talt rett ved både Afrika og Tanzania, bare skilt av et verdenshav og det amerikanske kontinent.

ullevålskalle 011

Men lucky for them så var jeg jo i Tanzania og Zanzibar i jula og kjenner godt til Øst-Afrika generelt, der jeg har reist mye. Til alt overmål hadde jeg til og med på meg et par rosa øredobber i kubein som jeg kjøpte på Zanzibar i fjor. Og ghetto-life er pretty much ghetto-life all over the world.

Folk er jo faen meg ikke helt riktig i navla her i velstandsverden, så jeg fikk i hvert fall forklart Tanzania at hun måtte til muslimske Halal-slaktere for å få skikkelige kjøttstykker som passet i matboksen etter at hun sjokkert delte sine opplevelser om møtet med norsk, vakumpakket og smakløs kantinemat. Velstand og god smak går som kjent sjelden hånd i hånd.

206028_732777789ve

Javel så har de kanskje bare ett kreftsjukehus i Dar-es-Salaam, men Swahili-kjøkkenet serverer i hvert fall pasientene skikkelig mat som til og med passer utmerket for en lavkarber som meg! I kreftkiosken på Ullevål får vi jo bare vafler og brød.

Og da jeg og Tanzania i tillegg bonda over statsparykkens åpenbare mangler som dere kan se i filmen under, har jeg nå bestemt meg for at det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig med denne bedritne behandlingen, er å legge meg naken på en sandbanke på Zanzibar og virkelig nyte det faktum at livet faktisk er helt forjævlig og helt fantastisk – samtidig:

Du kan også se flere bilder fra Tara-weekend til fjells på Tarapi sin Facebookside her hvis du vil :-)

 

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Husene med det rare i

I går brukte jeg dagen på Zanzibar til å snoke meg rundt i Stown Towns trange gater og smug mens jeg tittet inn i portrom, boder og butikker på jakt etter en skatt.

På gaten Hurumzi i hjertet av Stone Town fant jeg Zanzibar Curio Shop. Det er en sånn butikk du må se for å tro at den finnes. Her selges alt fra antikviteter til suvenirer, klær, tepper, lamper, møbler, juggel, juveler, gull, sølv, messing, tinn og glass.

Å vandre rundt mellom de støvete hyllene og etasjene her minner meg litt om da jeg som barn lekte på farmors loft i Grimstad. Det var et skikkelig loft. Et sånt med skråtak og ubehandlete trebjelker i taket. Innerst var det et lite pikeværelse med småblomstrete tapet der jeg mange år senere skulle skrive ferdig min roman «Salt».

Rett utenfor sto min bestefars gamle symaskin i sort og gull. Den var av den typen du må sveive og tråkke i gang selv. Bestefar var skredder og satt alltid med korslagte ben på bordet når vi besøkte ham i skredderverkstedet før han døde. Og under skråtaket bak bestefars symaskin sto en diger hatteske i tre med oldemors gamle strutsehatt oppi.

Det var innerst under skråtaket det var mest spennende. Der hang også oldemors gamle brudekjole som farmor lot alle oss barnebarna kle oss opp og fotograferes i nede på terrassen foran kirkespiret. Og i en stor pappkasse lå min fars gamle Donald-blader fra femtitallet. Der fant jeg verdens mest fantastiske Donald-historie av Carl Barks; «Eggmysteriet».

Den tok meg med til Andesfjellene på jakt etter firkantegg og en helt annen og spennende verden der alt var mulig og alle var rare og jeg lærte at noe så enkelt som en ting; et firkantet egg i stein, kunne snu hele verden og virkeligheten på hodet fordi i alle ting bor det en historie og enda fler historier jo eldre tingen ofte er.

Og borterst ved den bratte loftstrappen sto en bokhylle proppfull av Hardy-guttene og hele serien med Gyldendals Gode Guttebøker som jeg slukte i sengen bak forhenget ved trappa. Gyldendals Gode Guttebøker fortalte en nysgjerrig guttejente spennende historier om eventyr og Afrika.

I de bøkene lærte jeg hva en Kraal er og hvordan forfedrenes ånder fortsatt bor i de store trærne på tunet fordi fortiden alltid er en del av nåtiden. Bøkene ga meg eventyrlyst og mot til å reise, utforske, bevege meg i og la meg bevege av verden som voksen. Helt hit ned til Zanzibar og selveste drømmesykkelen min som jeg kan reise videre med når jeg vil.

Men da jeg og alle de deilige gutta jeg reiser med avsluttet skattejakten med en tur ut til Jambiani og de blendene vakre strendene på østkysten av Zanzibar, visste vi jo alle at den egentlige skatten, den hadde vi funnet for lenge siden.

Ting er historier og historier bor i ting, men det er menneskene som fyller historiene inn i tingene. Det er menneskene som gir tingene liv. De riktig store fortellingene finner du bare i menneskene du reiser gjennom livet med og møter underveis. På et varmt og svett hjørne av Stone Town, i gågata der hjemme, på en fest du egentlig ikke tenkte å gå på, i et møte med jobben, over en bardisk et sted eller ute på stranden.

Så det er med sorg og glede vi vinker farvel til menneskene vi har møtt her på Zanzibar i år. Sorg fordi det blir lenge til vi ser dem neste gang, men glede fordi resten av reisen vi lever alltid vil bringe oss tilbake hit en gang. Så Kwaheri Zanzibar. Farvel for denne gang. Nå venter nye historier i virkelighetens firkantegg-land: Etiopia. Vi møtes til nye fortellinger og andre mennesker i Addis Abeba.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Tusen og tre netter

Gode Gud og Allah O Akhbar, jenter, gutter, kvinner, menn, transer og transseksuelle, ja selve menneskeheten: Jeg har sett himmelen og vet hva englene spiser til middag!

I går morges landet vi på flystripa her ute i Tanzanias bit av det Indiske hav og etter litt forvirring etter å ha banet oss vei gjennom fem hundre hissig gestikulerende italienere og stusset på om vi hadde havnet på feil fly og endt opp i Roma, ble vi heldigvis reddet av sjåføren og innså at vi virkelig var ankommet Zanzibar og Stone Town som bestilt.

Bestilt var også rom på fabelaktige Emerson Spice Hotel her midt i mylderet av Stone Towns trange gater og smug. Hele byen er som å bli transportert tilbake til sultanatets dager og tusen og en natt og her skal vi altså være i hele tre netter. Emerson Spice kan nesten ikke beskrives så jeg må si det med bilder, mye bilder. Bare lyset inn i stuen vår…

Og over himmelsengen der jeg hviler ut trette og oppsvulmede safari-føtter…

Og i gangene som snirkler seg oppover rundt atriumet og fontenen i midten av dette eldgamle huset restaurert tilbake til svunne tider og glemte drømmer om krydret velstand brakt hit med trade-winds som blåser mykt, varmt som kilne kjærtegn gjennom enorme, fargede glassvinduer, baldakiner og utskårne gesimser…

På hver avsats et nytt, himmelsk rom med nye farger, veggmalerier og glassvinduer å titte inn i, en ny balkong mot atriumet, en ny krok med en ny antikvitet…

Det føles som du går deg vill i en eventyrverden av farger, lys, varme og en krydret havbris som sukker gjennom korridorene når du beveger deg oppover, oppover, helt opp til takterrassen og restauranten der hele Stone Town ligger for dine føtter. Å se solnedgangen over det Indiske hav herfra får sjelen til å gråte søtsalte tårer over livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre, intet mer.

Og når solen synker i havet og mørket senker seg, gjaller minaretenes bønnerop utover Stone Town med sin dype, messende sang slik de har gjort i århundrene siden byen ble bygget. Zanzibar er selve hjerte i den arabisk-afrikanske Swahili-kulturen, noe Emerson Spice gjenspeiler i den femretters menyen med smaker, dufter og farger som bare kan skapes på Zanzibar.

Hvert rom og suite har sitt eget navn og sine egne farger. Min heter seff Aida etter en stor og bråkete opera, men så har jeg både hilst på Emerson som eier hotellet og Katia som jobber her før så de visste jo hva som ville kle meg. Stor og bråkete it is. Men nede i himmelsengen etter gårsdagens middag ventet en kjølende dusj på det fantastiske badet og friske hibiscusblomster i himmelsengen, en sann diva verdig.

Og i morges etter frokost inntok jeg mit livs hittel beste filtersigarett på terrassen her på Aida før jeg forflyttet meg inn på divanen i stua.

Og staben! Nevnte jeg staben?!? Du har altså ikke sett virkelig vakre menn før du har vært på Zanzibar!

Jeg holdt jo på å skli av stolen da han til høyre kom opp og serverte meg kaffe her nå i stad, gode gud, slikt er mer enn hva et hårdt prøvet førti pluss-hjerte har godt av i førti graders varme! Så nå er det rett inn på badet for en kladdusj før vi skal spise middag liggende på silkeputer nede ved havna. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

En kjoles død og utrettelige oppstandelse

Jeg har vært utsatt for de villeste prøvelser under min rundtur i USA som kulminerte med at SAS rota bort bagasjen min i New York igjen på hjemturen. I grunnen tilbragte bagasjen min mer tid i New York enn jeg gjorde da den oppholdt seg noen dager der mens jeg var i Phoenix også og det er jo fint for den, men skapte voldsom frustrasjon og lengsel hos meg.
Lengselen skyldtes de fantastiske skattene kofferten min for en gang skyld inneholdt. Da jeg dro fra Norge innholdt den bare en toalettmappe, et par truser og et ynkelig lite klesskift sånn med seriøs shopping i mente, men da jeg sjekket den inn på Newark var den svanger til randen med de deiligste drømmer. Det er min venninne Cecilia sin skyld.

Etter en runde i snurrebaren til Mariott Hotel på Time Square der jeg sverger på at en dry martini innholder en liter sprit, fikk hun overbevist meg om at det likevel ikke er på Manhatten det skjer. Og det på tross av at vi snurret og snurret rundt mellom skyskraperne 99 etasjer oppe i luften der de fløt rundt oss som glitrende diamanter i et hav av dry gin.

Vi må dra til Brooklyn, skålte Cecilia som du kan lese mer om i min nye serie «Lidenskapen i livet» som starter i Tara nr. 6 og er i salg fra 15. april. Cecilia har svart belte i shopping, er de facto superstjerne etter norsk standard, driver egen moteblogg og greier. Det er der det skjer! fortsatte hun. – Second hand is the way to go!

Og da Cecilias påstander ble bekreftet av to fabelaktige dragqueens jeg møtte nede på fortauet igjen, ble jeg overbevist. Jeg har en hang til det outrerte i klesveien, i hvert fall sånn til fest og det er altfor lite fest i hverdagen spør du meg. Er det noen som kan kunsten å lage fest av et antrekk er det dragqueens. I simply adore them.

Ingen er mer kvinne enn en mann i glamorøse kvinneklær. Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga meg et grunnkurs i New Yorks subway, lærte meg å kjøpe T-bane-kort og off I went to Brooklyn. Det ble dyrt, men deilig!

Brooklyn er et eldorado for second hand shopping. De har faen meg en egen, liten brukt-botique for damer i str Small til XXXL elefant! Det var der, på boutiquen re/dress i Brooklyn at jeg så kjolelyset og kredittkortet smelte . Mens jeg sto der og bladde meg gjennom stativene med klær merket XS, i seg selv en deilig opplevelse for en liten elefant, de fleste stativene innholdt jo klær som var altfor store for meg, kom jeg til å tenke på en annen venninne et annet sted og bruktbutikken hun handler i der.

Elisabeth som du også kan lese om i den nye Tara-serien min, bor på Zanzibar og shopper klærne sine fra en haug på fortauet. Jepp! På markedet rett utenfor Stone Town ligger det fjell på fjell med brukte klær fra vesten. Noen gitt til innsamlingsaksjoner på avveie, men de fleste kjøpt i store kvanta fra overskuddslagere selv ikke vestens bruktbutikker og loppemarkeder vil ha. På Zanzibar blir klærne high fashion. Brukte Adidas-skjorter og forkastete Hennes & Mauritz-kjoler går unna som varmt hvetebrød og Elisabeth gjør stadige kupp i kleshaugene på Zanzibar der våre kjoler kommer for å dø.

Hvor mange ganger har du ikke stått foran speilet og skjelt ut kjolen som strammer seg så ufordragelig frekt over magen før du dytter den innerst i klesskapet der den til slutt ender sine dager i søppelkassen eller en UFF-container under en vårrengjøring? Vit da at kjoler lever sine egne liv. En kjole lar seg ikke vrake så lett! En kjole vet å innrette seg! En kjole har sin egen vilje!


Det innså jeg da jeg omtåket og lykkelig brøytet meg ut av re/dress med handleposene fulle av en lekker liten leopardjakke med sjokkrosa silkefor fra 60-tallet, en sort discokjole med gullmønster fra 70-tallet, en hinsides lekker og sortlakkert regnfrakk med glitrende belte i strass, fire par høye hæler og en drøm av en gul, grønn, oransje, blå og rosa psykedeliamønstret kjole i plisse`.

Det var nok sistnevnte som gjorde sitt ytterste for å holde bagasjen min igjen i New York. Hun fryktet nok at livet som psykedelisk plisse`-kjole ville bli tilbragt i skapet i et land som Norge. Men jeg sverger jeg skal gjøre hennes frykt til skamme. Verken hun eller jeg har noe i skapet å gjøre! Her skal vi ut og danse uansett om folk tar oss for transer eller ei! Det første jeg gjør er å ta henne med til Brasil på onsdag!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook!

Leave a Comment